– Det er jo ikke sikkert alt går etter planen
FNs klimapanel benytter seg av scenarioer for å illustrere tenkte framtider. Modellene bak disse scenarioene er finstemte maskinerier, men går i knas når forskerne introduserer kaos og uforutsigbarhet. Derfor er det vanskelig å legge inn klimafiksing i disse scenarioene.
I romanen The Ministry for the Future, av Kim Stanley Robinson, har India opplevd en langvarig hetebølge som ender opp med å ta livet av flere millioner mennesker. Den ekstreme hendelsen tvinger myndighetene til å foreta seg noe. De bestemmer seg for å kjøle ned landet ved å hindre noe av sollyset i å nå bakken. Over en sju måneders periode dumper de partikler i atmosfæren. Disse reflekterer sollys tilbake til verdensrommet. Partiklene slippes ut fra fly i 18000 meters høyde over Arabiahavet, og føres med vinden nord-østover mot fastlandet.
I boka beskrives operasjonen som en desperat handling. India benytter seg av den teknologien de har tilgjengelig på kort varsel. Flyene har minimalt med mannskap, og presses til å fly til sin absolutte maks høyde. Noen fly tåler ikke påkjenningen, og styrter. Bildet som manes fram i boka, gir assosiasjoner til D-dagen under andre verdenskrig. En kjempeoperasjon drevet av mot, gjennomføringsevne, patriotisme, håp og en dose flaks. Operasjonen lykkes, og India kjøles ned.
Ikke umulig
Scenarioet er ikke helt utenkelig. Men for at det skal skje på en effektiv og organisert måte, trengs det fortsatt noe teknologisk utvikling. Ifølge forskere bør en slippe ut partikler i 20000 til 25000 meters høyde, for maksimal effekt. Bruk av fly til dette beskrives også som den mest praktiske metoden. Utfordringen er at det i er dag svært få fly som klarer å fly så høyt. Et vanlig passasjerfly er sertifisert til å fly i maks 13000 meters høyde. Noen aldrende militærfly, samt Concorde, når riktignok den nødvendige høyden, men disse må eventuelt bygges om for å kunne spre partikler effektivt. Derfor konkluderer noen forskningsartikler med at det må utvikles og bygges nye fly. Som heller ikke er gjort over natta. Vanskelig ja, men ikke umulig.
Sånn sett har dette noe til felles med andre teknologier og tiltak som vi er forventet å være avhengige av for å begrense global oppvarming til godt under 2 grader. Som for eksempel karbonfangst og lagring, og karbonfjerning. Nesten alle scenariomodellene som bringer oss til under 2 grader oppvarming i 2100 baserer seg på at vi fjerner co₂ fra atmosfæren i stor skala. Teknologien er imidlertid ikke helt på plass ennå, i hvert fall ikke i tilstrekkelig omfang. Det er vanskelig og fantastisk, men tydeligvis ikke utenkelig.
Klimafiksing i form av å begrense solinnstråling, det FNs klimapanel kaller Solar Radiation Modification (SRM) er imidlertid ikke en del av scenariomodellene. Hvorfor ikke?
– De fleste av de konvensjonelle løsningene for å stanse klimaendringene, som fornybar energi, skogplanting og karbonfjerning rulles ut over flere tiår. For scenarioene er utfordringen med SRM at det kan startes og stoppes på kort varsel, potensielt av ett enkelt stort land og med store konsekvenser, forklarer CICERO-forsker og ekspert på scenarioer Benjamin Sanderson.
Sjansespill med store konsekvenser
Hvis et land, eller en gruppe land, gjennomfører en operasjon hvor tusenvis av fly dumper tonnevis av partikler i 20 km høyde over en lang periode, så er det teoretisk mulig at de lykkes å få ned temperaturen relativt raskt. For eksempel kan man tenke seg at global oppvarming reduseres fra 3 til 1,5 grader.
Men hva om de samme aktørene velger, eller tvinges til å avslutte prosjektet? Da vil oppvarmingen sprette opp igjen til der den var før eksperimentet startet – til 3 grader. I praksis blir kloden 1,5 grader varmere igjen på bare noen få uker. Det er uhørt raskt i klimasammenheng, og vil ha katastrofale konsekvenser. Til sammenligning antar forskere at global oppvarming i dag øker med cirka 0,2 grader per tiår.
Men hvorfor skulle et slikt prosjekt opphøre eller settes midlertidig på pause? Hva skal til?
Hvem vet. I hvert fall ikke scenariomodellene.
– Det er mulig å kjøre scenariomodeller som inkluderer SRM. Men dagens modeller klarer ikke å beregne hva som får operasjonene til å stoppe plutselig, som følge av sjokk som krig, konflikt, politikk eller pandemi, sier Sanderson.
Når det gjelder tradisjonelle utslippsreduksjoner, kan imidlertid slike sjokk glattes ut ved at de representerer noen humper på veien, og på den måten forsinker utslippskutt.
– Når vi ikke modellerer kriger og konflikter, som kan føre til lange eller korte opphold i SRM, så modellerer vi ikke en potensiell katastrofal risiko. Det er jo ikke sikkert alt går etter planen, sier Sanderson.
– Vi må modellere det vi kan
Sanderson tror ikke SRM vil finne veien inn i scenariomodellene til FNs klimapanel, med mindre modellene gjennomgår store endringer, og klarer å ta høyde for blant annet krig og konflikt.
– Vi må modellere det vi kan, og det er konsekvensene av plutselige endringer i temperaturen, og konsekvensene av at SRM-prosjekter feiler. Hvis vi ikke gjør slike beregninger, så vil litteraturen bare fylles opp med forskning som antar at klimafiksingen virker som den skal i en verden hvor alle land er enige om det meste. Og uavhengig av hva vi som enkeltpersoner måtte mene om global oppvarming, så kan vi sannsynligvis være enige om at akkurat det er et dårlig utgangspunkt for et scenario, sier Sanderson.