1,5 graders oppvarming bør være et skikkelig spark bak

EUs klimatjenste Copernicus meldte nylig at 2024 ble det første året der gjennomsnittstemperaturen lå 1,5 grader over det før-industrielle nivået. Det er nedslående nyheter for samfunn verden rundt som er sårbare for klimaendringene. Men Parisavtalens mål om 1,5 grader var aldri realistisk, og målet er ikke så absolutt som det offentlige ordskiftet kan gi inntrykk av. 

En uklar grense 

At verdens ledere ble enige om akkurat 1,5 grader da Parisavtalen kom i havn i 2015, var utfallet av en årelang forhandlingsprosess under FNs klimakonvensjon. Som i alle forhandlinger handlet også denne om å gi og ta. Lavtliggende øystater og de fattigste og mest klimasårbare landene fikk gjennomslag for å inkludere 1,5 grader mot at rike land fikk gjennomslag for at ikke Parisavtalen sier noe eksplisitt om finansiell kompensasjon. 

En viktig grunn til at de rike landene gikk med på 1,5 grader er at det ikke er en absolutt grense, men del av en skala. Målet er at temperaturen skal holdes godt under 2 grader, og at det skal gjøres en innsats (“pursue efforts”) for å holde den globale temperaturstigningen til 1,5 grader. Det har alltid vært uklart om dette er en grense som aldri får overskrides – eller om den er mulig å passere, og så senere senke temperaturene gjennom å fjerne karbon fra atmosfæren. 

Netto nullutslipp 

På FNs klimatoppmøte i Glasgow i 2021 ble det tydeliggjort at et sentralt mål med Parisavtalen og det internasjonale klimaarbeidet er å hindre oppvarming over 1,5 grader. Det er et mål som har blitt tydelig kommunisert av en rekke aktører, fra klimastreikende skoleelever til regjeringssjefer. Hovedgrunnen til at 1,5 grader har fått så stort gjennomslag, er likevel ikke bare temperaturmålet i seg selv. Snarere ligger forklaringen i beslutningsteksten til Parisavtalen, der FNs klimapanel ble invitert til å komme med en rapport om 1,5 grader. Rapporten kom i 2018 og viser tydelig hvor mye verre konsekvensene blir om oppvarmingen når 2 grader enn om den stanser på 1,5 grader. 1,5-rapporten har hatt overraskende stor og positiv effekt. Mantraet om netto nullutslipp av co₂ i 2050, som er blitt gullstandarden for både land, bedrifter og andre aktører, har sin faglige forankring i denne rapporten. 

Alle utslipp må bort – snarest 

Sammen med temperaturmålet i Parisavtalen har 1,5-rapporten satt netto nullutslipp på dagsorden på en måte som har endret ordskiftet i parlamenter og styrerom verden rundt. Det ble slutt på å snakke om at utslippene skal kuttes marginalt, i stedet ble det oppslutning om at de skal fjernes helt innenfor en overskuelig tidshorisont. Netto null innen 2050. Dette har igjen ledet til en positiv spiral om å sette ambisiøse mål om netto nullutslipp. Denne ambisjonsspiralen  er en av hovedmekanismene i Parisavtalen og viser at den virker når det kommer til å sette målsetninger. 

Dette kan vi klare 

Takket være målene i Parisavtalen kan vi kanskje hindre oppvarming over 2,6 grader og unngå for eksempel 3,5 grader som var den beste prognosen før FNs klimatoppmøte i København i 2009. Samtidig viser beregninger at verden ville klart å stanse oppvarmingen noe under 2 grader dersom alle løfter om netto nullutslipp blir innfridd. Når alt nå tyder på at den globale oppvarmingen vil passere 1,5 grader, så betyr ikke det at verden har mislykkes. Det betyr heller ikke at det er grunn til å gi opp klimakampen. I stedet må det nå handle om å få jobben gjort med å kutte klimagassutslipp så fort som overhodet mulig. 

Hver tiendedels grad teller enormt 

FNs klimapanel har vist tydelig med sine rapporter hvor mye hver tidels grad betyr. Klarer vi ikke å stanse oppvarmingen på1,5 grader, så er neste skanse 1,6 grader, 1,7 grader og så videre. Jo lavere, jo bedre for natur og samfunn. Veien dit går gjennom å tette gapet mellom ambisiøse nasjonale klimamål (som det er mange av) og slapp gjennomføring (som det også er mye av). Det gjelder ikke minst i Norge, som har som mål å kutte utslippene med 55 prosent innen 2030, og som etter 35 år med klimapolitikk kun har lykkes med å kutte egne utslipp med 9,4 prosent. I løpet av de neste 25 årene skal vi kutte 90-95 prosent av norske utslipp. Det er bare å brette opp ermene og sette i gang. 

FNs miljøprogram legger årlig frem en evaluering av landenes klimamål og framdriften for å nå dem, kalt UNEP Emissions Gap Report. Kort fortalt viser rapporten fra 2024 at både landenes klimamål og klimapolitikken er utilstrekkelig og at innsatsen må styrkes betraktelig om vi skal komme på sporet av 1.5, som omtales som «teknisk mulig». Før klimatoppmøtet i Brasil i november skal alle land i Parisavtalen melde inn forsterkede klimamål. Målet om å klare netto nullutslipp i 2050 blir neppe svekket. Slik har 1,5-gradersmålet effekter, selv om vi ikke skulle lykkes med å nå det.