Tre kommuner om klimakutt

Det har skjedd noe i Sandnes sentrum i Rogaland. Sentralt plassert mellom et kjøpesenter, rutebilstasjonen og byens togstasjon, på en tomt som tidligere huset en parkeringsplass med frynsete rykte, ligger det nå en park. Byparken har fått stor oppmerksomhet siden den åpnet i 2020, og i fjor sikret den Sandnes tittelen Norges mest attraktive by.

Jan Egil Gjerseth, avdelingsleder for miljø og renovasjon i Sandnes kommune, er begeistret. Både over at Ruten bypark er langt finere enn parkeringsplassen som lå her før, men enda mer over det som befinner seg under de fargerike blomstene og grønne plantene:

– Her er det ikke tradisjonell jord. Vi har benyttet biokull og kompost, blandet med stein. Alt er egentlig gamle avfallsprodukter og av det har vi fått en flott park med masse planter som har det bra, forteller Gjerseth.

En lokal månelanding

Vekstgrunnlaget til Sandnes nye, grønne lunge er egentlig bare et biprodukt av det som er et mye større klimatiltak i Sandnes: Produksjon av biokull i eget anlegg.

Ifølge Miljødirektoratet kan biokull både øke karbonfangst og -lagring, erstatte torv i jord og øke karboninnholdet i landbruksjord. Etter en studietur til Tyskland, fikk Sandnes i 2017 Klimasats-midler fra Miljødirektoratet til å starte et pilotprosjekt. Inn i biokullanlegget går kvister, busker og annet avfall fra hager og parker – og ut kommer biokull og nærvarme til kommunale bygg. Nå er Sandnes i gang med å femdoble kapasiteten, og kommunen har inngått samarbeid med naboen Stavanger som også setter i gang med biokull.

Gjerseth må stadig vekk rydde arbeidsdagen for å ta imot delegasjoner fra andre kommuner og næringslivet som vil lære av Sandnes.

– Dette er vår egen, lille månelanding. 40-50 prosent av karbonet blir igjen i biokullet, det er den største klimagevinsten. Det kan være ulike årsaker til å ønske biokull. For vår del ville vi ha en god sluttbehandling av park- og hageavfall samtidig som vi hadde behov for lokal, nær energi som var grønnere enn naturgass. Det er nesten vanskelig å holde fokus når vi skal fortelle om dette fordi det er så mye å trekke fram! sier Gjerseth og tilføyer:

– Parken er enda en god historie: Dette er en måte å finne gode bruksområder og vise dem fram for folk.

Sandnes kommune beregner at biokullsatsingen gir en reduksjon i utslipp på 300 tonn CO₂-ekvivalenter per driftsår.

Dette høres ut som et klimatiltak som alle liker?

– Det har ikke vært noe krangling om dette. Det kom riktig nok litt støy fra anlegget i begynnelsen som kunne være til sjenanse for naboer, men det fikk vi ordnet ganske raskt.

Hvorfor gjør ikke alle kommuner dette?

– Det lurer vi også på. Men samtidig: Det må være samsvar mellom behov og tilgang på ressurser. Vi ønsker ikke å hogge skog for å skaffe biomasse, vi benytter avfall fra hager og parker, det må være restprodukter. For mange vil biokull virke nytt og fremmed, derfor er det viktig med klimasats-midler som muliggjør det å gå inn noe som er ukjent, sier Gjerseth.

Pisk, ikke bare gulrot

Innen 2030 skal Norge halvere klimagassutslippene. I 2050 skal de være null. Nasjonale kutt i klimautslipp, skjer nødvendigvis i norske kommuner. Og mye er skjedd bare siden sist det var lokalvalg. En kikk på de nominerte til prisen for Årets lokale klimatiltak, som hvert år deles ut av miljøorganisasjonen ZERO, KS og Kommunalbanken, gir en pekepinn om mangfoldet: Bodø kommune er nominert for land- og ladestrømanlegg, Indre Østfold for 100 prosent gjenbruk av elektronikk, Oslo for sine miljø- og klimakrav når varer og tjenester skal anskaffes, Drammen for sin kartlegging av økosystemtjenester og Rogaland fylkeskommune for verdens første elektriske hurtigbåt som er satt i drift.

Dette må jo være grønn musikk i ørene til seniorforsker Anders Tønnesen ved CICERO?

– Det er veldig mange kommuner som jobber med mange gode tiltak for å kutte utslipp, men alt avhenger av økonomi. De sterkeste tiltakene kommer når kommunene får tydelig, statlig styring. Det siste tiåret har det vært mindre av det. Da kan klimatiltak oftere tape i kampen mot andre lovpålagte oppgaver som helse, omsorg og utdanning, sier Tønnesen.

For på tross av biokull og andre gode initiativer, er sannheten at Norge ikke er i rute med sine klimamål. Per nå har norske utslipp gått ned med om lag 5 prosent sammenliknet med 1990-nivå. Om vi skulle vært i rute, skulle nedgangen vært 30 prosent.

– Klimasatsordningen, som Sandnes har benyttet seg av, er populær og gir mange gode tiltak. Men det er smått i forhold til behovet. Klimasats stimulerer de gode ideene, men i mindre grad de restriktive, og vi trenger dem også. Både gulrot og pisk. For eksempel, om man setter mål om nullvekst i transport, så vil det koste mye mer med kun positive tiltak enn om det er en kombinasjon av positive og restriktive tiltak, sier Tønnesen.

I en nylig publisert studie i Journal of Rural Studies har Tønnesen sammen med CICERO-forsker Monica Guillen-Royo og Sindre Cottis Hoff ved Senter for utvikling og miljø gått gjennom arealbruken i fire norske kommuner. 

Verner urørt natur

I pendlerkommunen Nordre Follo er transport den viktigste kilden til klimautslipp. Kommunens politikere har et mål om at innbyggerne ikke skal ha behov for bil i hverdagen. Som i Sandnes, er det også her parkeringsplasser som går en ny framtid i møte. For fire år siden ble det politisk flertall for at kommunen skal være arealnøytral.

Kort oppsummert betyr det at det ikke skal bygges i urørt natur, eventuelt at utbygging ett sted må kompenseres med natur et annet sted. Likevel skal det bygges ut til både boliger og næringer i Nordre Follo, men da på områder som allerede er tatt i bruk. Vedtaket gjør at innbyggerne beholder nærnatur, men også at parkeringsplasser vil forsvinne – og at store utbyggere ikke får bygge i attraktive, urørte områder. Et annet mål i Nordre Follo er «10-minuttersbyer», med så kort avstand til tjenester og butikker at bilen blir overflødig.

– Det kommer mange positive reaksjoner, men det kommer også støy. Det krever modige folkevalgte som vil bruke myndigheten sin og har fokus på klima og miljø for å gjennomføre dette, mener Anne Holten, områdeleder samfunn, klima og miljø i Nordre Follo.

– Vi har kartlagt arealene i kommunen og da fant vi at Nordre Follo har arealer til boligreserver for nesten 30 år fram i tid, uten at vi rører dyrket eller dyrkbar mark eller urørt natur. Det handler om å bygge tettere, nær kollektivknutepunkter og på allerede brukte områder som gamle industritomter. Jeg tror veldig mange kommuner har potensial til å gjøre det samme, fortsetter Holten.

Karbon lagres under bakken

Hvordan areal forvaltes, er et nøkkelspørsmål i klimapolitikken, blant annet fordi veldig mye karbon lagres under bakken på den nordlige halvkule.  I snitt forsvinner 50 km² nytt areal i norske kommuner hvert år. Av det utgjør bebyggelse 43 prosent og veier 26 prosent.

– Jeg tror vi får mye mer diskusjon om bruk av areal i Norge framover, enten det handler om mineralutvinning, bolig- og hyttebygging eller utbygging av fornybar energi. Jeg er nesten forbauset over at det ikke er mer diskusjon allerede, sier Tønnesen.

Miljøorganisasjonen Sabima står bak ordet arealnøytralitet som ikke bare har kommet inn i ordboka, men som også ser ut til å være på full fart inn i norske kommuner. Per nå har 80 kommuner mål om arealnøytralitet, som i Nordre Follo.

– Naturområder i Norge er en begrenset og verdifull ressurs. Derfor er det viktig at kommunene både erkjenner og gis andre muligheter til å skape arbeidsplasser og tiltrekke seg innbyggere enn å øse ut tomter til utbygging, sier Tønnesen.

Sammen om 100 mål

I Norge finnes det både kommuner med mye og lite areal. Ytterst og lengst sørvest i Lofoten i Nordland ligger vakre Røst med kun 10,13 km².

– Her er jo veldig mye areal vernet allerede, sier ordfører Elisabeth Mikalsen.

Men selv om kommunen er liten, er likevel klima-ambisjonene høye. Sammen med de andre fem Lofoten-kommunene, Vågan, Vestvågøy, Flakstad, Moskenes og Værøy har Røst vedtatt et veikart kalt Lofoten De grønne øyene. Målet er at Lofoten skal bli et lavutslippssamfunn innen 2040.

– Fram mot 2030 har vi satt oss over 100 ambisiøse mål som handler om å sikre grønn omstilling og lavutslipp i offentlige anskaffelser, transportsoner, reisemål, kystfiske, landbruk, havbruk og luftfart. Vi ser dette som en pilot i grønn, regional omstilling. Det vi seks kommunene gjør sammen, hadde vi jo aldri fått til hver for oss. Men i fellesskap kan vi skaffe oss kompetansen vi trenger og sikre tiltak i stor skala, sier Mikalsen.

Også i Lofoten har klimasatsmidler fra Miljødirektoratet betydd mye.

– Klimasats er viktig for våre satsinger, der får vi støtte til mange prosjekter. Samtidig er det ingen tvil om at vi hadde håpet å komme inn på statsbudsjettet slik at vi var sikret helhetlige midler til å gjennomføre Lofoten De grønne øyene. Det er tungvint og ekstra ressurskrevende når det må søkes om midler for hvert prosjekt, sier Mikalsen.

Ordføreren mener ikke klima er noe vanskelig tema i valgkampen, og hun mener innbyggerne i Lofoten er mer opptatt av klima og miljø enn gjennomsnittsnordmannen. Hun har tro på at det skal være mulig å nå klimamålene uten tvang. Eller sagt på en annen måte: Med bare gulrot, ikke pisk.

– Vi skal ikke påtvinge noen noe, men finne gode insentiver som gjør det enklere for våre innbyggere å ville være med på, og støtte grønn omstilling. Eksempelvis så lever folk her med konsekvensene av at havet blir varmere, det påvirker fiskens gytemønster og dermed livsgrunnlaget.. Det gjør noe med folks innstilling til klimatiltak, de vet at det er viktig at vi lykkes. Det er derfor vi gjør dette: For at det fortsatt skal være mulig å høste av naturen og leve godt her.