Arealkonflikter i det grønne skiftet

CICERO-forskere har, på oppdrag fra NORAD skrevet en rapport som belyser arealkonflikter i det grønne skiftet, og hvordan folk rammes av klimaendringer.

– Legitimiteten til det grønne skiftet svekkes veldig hvis de som blir berørt av arealbruksendringer, blir skadelidende eller ikke ser noen positive ringvirkninger for egen del. Da vil de gjerne være mindre motivet til å bidra, og kan motsette seg endringene, sier seniorforsker ved CICERO og medforfatter av rapporten, Anders Tønnesen.

For å unngå at det oppstår konflikt, trengs tydelige rammer og god involvering av lokalsamfunn.

– Det er viktig at fordeler og ulemper ved et omstillingsprosjekt fordeles rettferdig, sier han, og trekker frem to eksempler på at grønne investeringer har miljømessige og sosiale konsekvenser.

Ambisiøs skogplanting og karbonplantasjer

– I Uganda fikk et selskap en lisens på femti år til å drive plantasjeskogbruk innenfor statlig eide skogreservater. Hensikten var å dyrke frem skog som skulle lagre karbon. Men en slik ensidig tilnærming for store landområder er problematisk hvis det tas lite hensyn til tidligere bruk og behov. I Uganda mistet landsbyboerne tilgangen sin til både beitemarker, matproduksjon og forskjellige former for sanking, forteller Tønnesen.

Det finnes flere eksempler på prosjekter som tar sikte på å plante skog i stor skala, med mål å lagre karbon. Et problem er at det kan undergrave biologisk mangfold og viktige økosystemfunksjoner.

– I Brasil, for eksempel, resulterte en økning på 40 prosent av treplanting i et savanneområde i en reduksjon på 30 prosent i biologisk mangfold av planter og maur. Det er en økende trend i utviklingsland at private selskaper kjøper store landområder for å bygge karbonplantasjer, sier Tønnesen.

Motpolen finnes imidlertid i Tanzania. Et område her var preget av avskoging og udefinerte arealbruksplaner. Man fikk så til et helhetlig prosjekt med store lokale ringvirkninger som både skapte jobber, samfunnsengasjement og karboninntekter.

Solenergi i nye områder

I utrullingen av fornybar energi er det ofte snakk om å kombinere ulike tiltak. Et eksempel er å installere solcellepanel på stylter over jordbruksområder. I tørre og varme strøk kan det bidra til å øke produksjonen, samt gi skygge til arbeidere og vekster.

– Men hvis dette ikke gjøres riktig, kan det føre til en endring hvor jordbruksland gradvis går over til å kun bli energiproduksjon. Forskning peker på stor usikkerhet knyttet til effektene på dyreliv og økosystem ved slik kombinasjonsbruk av landområder, fastslår Tønnesen.

Et annet eksempel på solenergiproduksjon i nye områder er å installere flytende solcellepaneler på vannmasser som innsjøer eller demninger. I tørre områder er hensikten da gjerne at panelene både produserer energi og reduserer fordampning.

– Det finnes både gode og dårlige eksempler på slike kombinasjoner, men på en innsjø i Nevada i USA bidro de flytende solcellepanelene til å reduserte fordampningen og fikk dermed også bukt med noen av økosystemutfordringene i innsjøen, forteller Tønnesen.

Natursupermaktene har en nøkkelrolle

Bedre utnyttelse av marginale arealer står sentralt i oppskaleringen av fornybar energi.  Det er imidlertid store geografiske forskjeller i tilgangen til egnede landområder. Og det er store forskjeller i hvordan forskere og fagekspertise vurderer potensial og utbredelse. En studie av det tettbefolkede Japan konkluderte for eksempel med at mindre enn én prosent av alt sammenhengende land var tilgjengelig for sol- og vindkraftproduksjon.

– Et kontinent med stort potensial for solenergi er Afrika, men de har en svært liten del av verdens investeringer. Det er en rekke forhold som avgjør hvor utbyggingen av fornybar energi faktisk blir lagt, blant annet eksisterende infrastruktur, et hensiktsmessig politisk system og gode tekniske muligheter, sier Tønnesen.

Afrika har for eksempel mye tilgang på sol og tilgjengelige landområder, men svært få investerer i fornybar energi på grunn av regulatoriske, fysiske, tekniske og økonomiske forhold. Anslagsvis skal Afrika ha 40 prosent av klodens potensial for solenergi, men har bare én prosent av verdens utbygde fornybarkapasitet. Asia har størst utbygd kapasitet og vokser dermed raskest.

Tønnesen introduserer begrepet natursupermakt.

– Dette er land som er rike på natur- og mineralressurser. Dessverre er mange av disse også kjennetegnet av press på landressurser gjennom sterk befolkningsvekst. En del av disse landene har også klare styringsutfordringer. Kongo er et eksempel. Landet har mange kvaliteter som er etterspurt i det grønne skiftet. Det er etablerte gruver her med verdifulle mineraler, de har enorme skogområder og rikt biologisk mangfold, sier Tønnesen.

Han legger til at ett av budskapene i den nye rapporten er at offentlige myndigheter og bistandsorganisasjoner må være bevisste på at for å lykkes i det grønne skiftet må disse natursupermaktene ha gode rammer for sin forvaltning av skog, biologisk mangfold og mineralressurser.

– Da kan vi ikke ha en rekke aktører som i det grønne skiftets tjeneste åpner opp for ensidig, uregulert og massiv utnyttelse av naturressursene.

Tønnesen gjentar det viktige hovedpoenget med all etablering av fornybare energiløsninger.

– For å lykkes med omstillingen kan man ikke gå inn i land og byer med en mono-tilnærming til bruk av areal, for eksempel at skogområder kun skal tjene et karbonformål. Skog og landområder har en avgjørende rolle i produksjon av energi og i opptak av co₂. Men det må det gjøres på måter som ivaretar befolkningen, slik at det grønne skiftet ikke skaper urettferdighet eller bryter med menneskerettigheter.