Bruk av scenarioer i Perspektivmeldingen – oljemål og klimamål

Perspektivmeldingen handler om hvilke utfordringer Norge har frem mot 2060, slik regjeringen har definert dem, og strategiene for å løse dem. Den siste meldingen ble lagt frem 12. februar 2021.

Blant problemstillingene som ble reist i årets utgave, var framtiden til norsk oljeutvinning. Ifølge regjeringen vil den naturlige nedtrappingen i norsk oljeproduksjon, føre til at produksjonen av olje og gass vil falle med 65 prosent innen 2050. Dette mener regjeringen gir rom for fortsatt letevirksomhet og nye funn.

Ifølge regjeringen er olje- og gassproduksjon etter 2050 i tråd med målet i Parisavtalen om å begrense global oppvarming ned mot 1,5 grader, og viser til FNs klimapanels spesialrapport om 1,5 grader. I denne rapporten presenterer klimaforskere en rekke scenarioer for hvordan verden kan nå dette målet.

Måten Perspektivmeldingen har anvendt scenarioene har skapt debatt og finansminister Jan Tore Sanner har sammen med olje- og energiminister Tina Bru, publisert en presisering.

Det er i utgangspunktet bra at Perspektivmeldingen vurderer norsk petroleumsvirksomhet opp mot scenarioene i FNs klimapanel, påpeker CICERO-forskerne Bård Lahn og Jan Sigurd Fuglestvedt.

Samtidig er det problematisk at de kun ser på ett scenario, nemlig det som ligger i midten, uten å forklare eller forsvare hva dette valget innebærer.

Hva er scenarioer?

Klimapanelet vurderer ikke hvilke scenarioer som er best eller mest sannsynlig. I Perspektivmeldingen legger regjeringen vekt på at de har brukt middelverdien, men den verdien er verken mer riktig eller rettferdig enn andre. Det er bare midten.

– Ett sett med scenarioer beskriver flere mulige veier inn i framtiden. Det er ikke en anbefaling eller en prediksjon. Man tilskriver dem ikke sannsynlighet, men de utforsker ulike muligheter. Hensikten er å tydeliggjøre ulike valg og retninger, og konsekvensene av disse, sier Fuglestvedt.

Det er altså ikke riktig at FNs klimapanel tillegger middelverdien spesiell stor vekt slik regjeringen påstår.

I forbindelse med Spesialrapporten om 1,5 grader laget klimapanelet 85 forskjellige scenarioer som begrenser oppvarmingen til 1,5 grader. Disse har ulike kombinasjoner av utslipp fra ulike sektorer og illustrerer hvordan utslippene til verdenssamfunnet kan se ut frem mot 2100. Til syvende og sist er det politikerne som må ta valgene om hvor utslipp skal kuttes.

– Uansett hvilket valg du tar, eller hvilket tall du faller ned på – så følger det noen antagelser, forutsetninger og konsekvenser med dette valget. Spesielt når man skal slutte noe fra et tall for global etterspørsel etter olje og gass til konsekvensene for norsk produksjon, sier Fuglestvedt.

Dersom verden fortsetter å bruke store mengder olje- og gass har dette konsekvenser for hvor store utslippene kan være fra for eksempel landbruk, kull og biomasse.

– Et enkelttall som Perspektivmeldingen trekker frem, gir bare mening sett i sammenheng med andre forutsetninger om for eksempel fremtidig bruk av fornybar energiproduksjon. Alle scenarioene til FNs klimapanel som tar oss til 1,5 grader, forutsetter en viss mengde av det vi kaller negative utslipp. Det vil si at vi må fjerne co₂ fra atmosfæren. Hvordan dette skal gjøres på store skala vet vi ikke sikkert ennå, sier Lahn.

Olje påvirkes av andre sektorer

I Perspektivmeldingen skriver regjerningen at å begrense norsk oljeproduksjon med 65 prosent innen 2050 er forenlig med å begrense global oppvarming til 1,5 grader, og viser til FNs klimapanel:

«Ser man bort fra scenariene som midlertidig overskrider en oppvarming på 1,5 °C, anslås produksjonsnedgangen fra 2020 til 2050 til 66 pst. for olje og 40 pst. for gass.»

Disse tallene kommer fra en tabell som viser hvor mye energiproduksjonen kan øke eller krympe i de forskjellige scenarioene, uten å gå betydelig over 1,5 grader på veien. Innenfor disse scenarioene spenner behovet for kutt i oljeproduksjonen fra 9 til 93 prosent.

– At spennet er stort, viser at mulighetene for å utvinne olje og gass både påvirker og påvirkes av hvor mye utslippene begrenses i andre sektorer, om vi lykkes med å utvikle ny teknologi eller om man skyver innsatsen med å kutte utslipp inn i fremtiden. Derfor hadde det vært bedre om meldingen også presenterte hva annet det valgte scenarioet innebærer, sier Fuglestvedt.

Blant annet derfor mener Lahn det er problematisk å bruke middelverdien av scenarioene til å forsvare norsk oljepolitikk.

– Hvis det nivået av oljeproduksjon som regjeringen viser til skal være forenelig med 1,5 graders målet, så krever det at man fjerner ganske store volum av CO₂ fra atmosfæren, med teknologi som i dag er langt ifra god nok.

Andre scenarioer som inneholder større produksjon av fornybar energi og mindre fangst av CO₂, kan vise seg å være like sannsynlige.

Redusere klimarisiko

Fuglestvedt mener der er nyttig å bruke scenarioene til å planlegge for en robust klimapolitikk.

– Hvis man binder seg til ett scenario kan man risikere å få overraskelser, for eksempel at etterspørsel etter olje og gass blir lavere enn hva regjeringen synes å anta. Derfor er det mer hensiktsmessig å vurdere ulike scenarioer med ulike forutsetninger opp mot hverandre og planlegge for ulike utfall, sier Fuglestvedt.

Fuglestvedt understreker også behovet for internasjonalt samarbeid.

– Dersom alle land velger seg det scenarioet som passer godt til egen situasjon, kan det internasjonale samarbeidet som trengs for å klare temperaturmålene bli svekket.

Disse scenarioene sier lite om hvordan byrdene med utslippskutt skal fordeles mellom land.

– Om man er opptatt av koblingen mellom framtidig norsk oljeproduksjon og klimamålene, hvor stor nedgang er det rimelig at Norge styrer mot? Regjeringen sier implisitt at norsk og global nedgang bør være proporsjonal, men begrunner ikke dette. Tvert imot er det et prinsipp i det globale klimaarbeidet at land med større historisk ansvar og kapasitet til å gjennomføre tiltak bør gå raskere fram enn andre, sier Lahn.

Fuglestvedt minner om at Parisavtalens mål om netto null utslipp globalt rundt midten av århundret er et svært krevende mål.

– Jo saktere vi i Norge kutter i klimagassutslippene, desto mer baserer vi oss på at generasjoner etter oss skal kutte mer, eller at kutt skal skje i andre land. Hvis vi kutter utslippene raskt, vi vil være mindre avhengige av å utvikle ny teknologi for å fjerne klimagasser fra atmosfæren i framtiden. Da legger vi mindre byrder på fremtidige generasjoner og vi reduserer risikoen for å ikke klare klimamålene vi har satt oss, sier Fuglestvedt.