Den symbolske politikken rundt 1,5

Målet om å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader vokste frem allerede på FNs klimatoppmøte i København i 2009. Møtet resulterte i en erklæring - et mål om å begrense den globale oppvarmingen til 2 grader og videre frivillige nasjonale mål for utslippskutt. Siden det ikke var full enighet om erklæringen, ble den formelt sett ikke vedtatt av klimatoppmøtet, men bare tatt til etterretning.

– Det ble også lagt til rette for en omfattende prosess med å vurdere hvor adekvat dette målet var, og under oppseilingen til toppmøtet i Paris i 2015 vokste det frem en erkjennelse om at det var mange fordeler ved å begrense oppvarmingen til 1,5 grader fremfor 2 grader, sier seniorforsker på CICERO, Erlend Hermansen.

I Paris ble partene etter hvert enige om et kompromiss: Man skulle begrense oppvarmingen til godt under 2 grader, og «gjøre en innsats» for å komme ned mot 1,5. Samtidig, i forordet til Parisavtalen, ble man enige om å invitere FNs klimapanel til å skrive en rapport om 1,5 grader. Denne har i stor grad bidratt til å legitimere 1,5 grader som det gjeldende målet.

Hermansen legger vekt på at ikke alle tolker og definerer 1,5 på samme måte. Hvordan man helt spesifikt måler 1,5 grader er også et komplisert spørsmål.

– Jeg ser ikke helt bokstavelig på det målet. De symbolske, diskursive og politiske dimensjonene ved det er vel så viktige. Et slikt mål kan bety mye for å drive klimadebatten fremover og legitimere klimapolitiske vedtak, sier han.

Ulike land, ulike mål

Etter Paris-avtalen har det vært flere klimatoppmøter, og særlig i Glasgow i 2021 og Dubai 2023 var det i praksis en dragkamp om mål og ambisjoner.

– Før klimatoppmøtet i Brasil nå til høsten skal landene legge frem sine klimamål for 2035, og det er en svært viktig milepæl på veien mot de globale klimamålene. Samtidig må vi huske på at den enkleste delen av denne prosessen er å sette et oppdatert nasjonalt klimamål. Det som er vanskelig er å nå målene i praksis, sier Hermansen. Han presiserer at det er summen av de faktiske bidragene som til syvende og sist avgjør temperaturstigningen.

Da Parisavtalen ble laget, ble man også enige om å oppnå en balanse mellom utslipp og opptak av klimagasser globalt innen utgangen av dette århundret. Om man skal nå 1,5 grader må verden oppnå netto-null utslipp av co₂ innen midten av århundret, i tillegg til at vi må se store reduksjoner i metan og andre klimagasser.

– I praksis betyr det at co₂-utslippene må fjernes helt innen 2050, med mindre eventuelle co₂-utslipp kompenseres av karbonfjerning. 1,5 rapporten fikk utrolig stor oppmerksomhet og bidro sterkt til at netto-null utslipp innen 2050 har blitt en utbredt norm, både blant land og bedrifter, sier Hermansen.

Han legger imidlertid til at FNs klimakonvensjon og Parisavtalen skiller mellom fattige og rike land. Det innebærer at om noen land bestemmer seg for å sette mindre ambisiøse kuttmål enn hva som kreves i gjennomsnitt globalt, må andre kompensere for det ved å sette mer ambisiøse mål.

– India har for eksempel satt 2070 som året for netto-null utslipp, mens Kina har satt 2060. Og nylig har USA trukket seg fra Parisavtalen. Med mindre verdens land strammer kraftig til på målene, og i praksis gjør det som må til for å nå dem, så virker 1,5 målet utenfor rekkevidde, slår han fast.

Likevel mener han slike mål som 1,5 grader har effekt.

– 1,5-graders målet har en viktig betydning, både praktisk og symbolsk. Og symbolske mål betyr mye. Det er litt som med nullvisjonen for drepte i trafikken. Vi når sjelden slike mål fullt ut, men det betyr ikke at det ikke er viktig å jobbe mot dem, snarere tvert imot, slår han fast.

Må kommuniseres godt

Elin Lerum Boasson er kollega på CICERO og professor i Statsvitenskap ved UiO. Hun har også sett på 1,5 graders målet som symbolsk. Dog med større verdi enn hun først hadde trodd.

– Det virker som målet om 1,5 grader, sammen med målet om netto null har drevet frem klimahandling, og endret måten vi forstår klimaproblemet på, sier hun.

I EU har målet om 1,5 hatt stor betydning, og flere detaljerte regler for klimapolitikk har blitt vedtatt. Boasson ser imidlertid med spenning på hvorvidt EU-landene klarer å holde oppe tempoet i klimapolitikken i tiden som kommer.

– Jeg er usikker på om de klarer å gjennomføre vedtatt politikk. Klima er blitt et betent tema i flere land i Europa, og med den politiske motbøren vi har sett i det siste, vil det være ekstra krevende for medlemslandene å iverksette klimamålene de har satt seg, sier hun.

Boasson fastholder at utfordringene fremover er å klare å kommunisere at hver desimal teller, selv om vi bikker 1,5.

– All forskning viser at hvis andre ikke gjør noe, blir viljen til selv å ta grep, veldig redusert. Derfor er det viktig at både miljøbevegelse, vitenskapen og byråkrater tydelig kommuniserer at slaget ikke er tapt.