Det norske paradokset - Oljeproduksjon og klimamål

Perspektivmeldingen anslår at norsk oljeproduksjon vil falle med 65 prosent frem mot 2050 og at dette er i tråd med middelverdien av FNs klimapanels scenarioer for 1,5 grader.

Meldingen handler om hvilke utfordringer Norge har frem mot 2060, slik regjeringen har definert dem, og strategiene for å løse dem. Den siste meldingen ble lagt frem 12. februar 2021.

10. mars fikk vi en grundig innføring i scenariobruken med vekt på fremtidig petroleumsproduksjon fra statssekretær Maria Strandskog Göthner i Finansdepartementet. Deretter innledet Ida Sognnæs, seniorforsker ved CICERO, Bård Lahn, forsker ved CICERO og Ploy Achakulwisut, forsker ved Stockholm Environment Institute.

Utslippene må ned, men øker fortsatt

Maria Strandskog Göthner innledet med at omstillingen som kreves for å nå Parisavtalens mål, er enorm. Verdens energiforbuk i dag er i stor grad basert på fossile kilder, ca. 80%. Utslippene har gått noe ned på grunn av pandemien, men i desember 2020 anslo IEA at utslippene var omtrent to prosent høyere enn 12 måneder tidligere. Vi ser at økningen skjer i fremvoksende økonomier.

Norsk petroleumsproduksjon

I denne figuren fra Perspektivmeldingen ser man anslagene for petroleumsproduksjon. Her ser man at man anslår en topp rundt 2023, før det ifølge anslagene fra oljeselskapene og olje og energidirektoratet vil falle de neste tiårene. Utfra det vi nå vet anslår vi at norsk petroleumsproduksjon vil falle med 65% frem mot 2050.

– Den offentlige debatten kan gi inntrykk av noe annet, men realiteten er at produksjonen er kraftig på vei ned, sier Göthner.

– Dersom ikke produksjonen skal falle mer enn 65% må man faktisk aktivt investere i nye og eksisterende felt.

Göthner forklarer: Ifølge IEA kan 8-9% av oljeproduksjonen i verden forsvinne fra markedet hvert år frem mot 2030 om det ikke foretaes investeringer. Og forlenger man denne utviklingsbanen mot 2050 vil det nesten ikke være noe oljeproduksjon igjen i 2050 dersom det ikke investeres i nye eller eksisterende felt.

– Utslippene per produserte enhet på norsk sokkel er i snitt om lag halvparten av utslippene i snitt andre oljeproduserende land.

– Kompetansen og teknologien næringen står for vil være viktig i omstillingen som må til når vi skal få ned utslippene og skape arbeidsplasser fremover, og det kan være innenfor karbonfangst, lagring hydrogenproduksjon og havvind. Uansett vårt mål er å føre en politikk som både hensyntar klimautfordringene og samtidig legger til rette for verdiskapning og ny industri i tiden som kommer, avslutter Göthner.

Hvordan forstå FNs klimapanels utslippsscenarioer

Det er slik at temperaturen øker omtrent lineært med det totale kumulative CO₂ utslippet. Det betyr at utslippene må ned på nett null for å stanse oppvarmingen. Det betyr også at utslippene i første del av dette århundret har sammenheng med utslippene i andre halvdelen av dette århundret fordi alt legges sammen, innleder Ida Sognnæs.

– Estimatet for 2020 er at temperaturen har økt med 1,2 til 1,4 grader, og det betyr at det er veldig lite rom igjen for resterende utslipp resten av århundret dersom vi skal begrense oppvarmingen til godt under 2 grader, som er målet i Parisavtalen.

– FNs klimapanels utslippsbaner viser globalt kostnadseffektive måter å nå gitte temperaturmål på, men det er mange hensyn som ikke er tatt med som gjør at disse banene ikke nødvendigvis er de mest realistiske, og det billigste er ikke nødvendigvis det beste.

– Det eneste vi virkelig vet når det gjelder utslipp og klima er at alt henger sammen – jo mer olje og gass i dag eller i nær fremtid, jo mer press blir det på å redusere utslipp i andre sektorer både i nær fremtid og på lengre sikt, sier Sognnæs.

– Hvert ekstra tonn som slippes ut enten det er fra olje og gass eller andre sektorer, må da kompenseres for ved økte utslippsreduksjoner i andre sektorer eller ved fjerning av CO₂.

I IPCC’s 1,5 graders rapport er det to scenarier som ligger nært en 65 % reduksjon i olje og gassproduksjonen. Bruken av bioenergi med karbonfangst- og lagring (BECCS) i disse to scenariene ligger ikke nødvendigvis på medianen.

– Det ene scenariet, fra POLES-modellen, bruker ekstremt mye karbonfangst- og lagring, og godt over det nivået som blir sett på som realistisk. Det andre scenariet, REMIND, ser mer realistisk ut selv om det skal sies at BECCS på over 5 gigatonn CO₂ også regnes som veldig høyt.

– Hvis vi ser på fornybar energi så ligger Poles-scenariet nærmere medianen, mens Remind-scenariet krever en enorm vekst i fornybar energi.

– Dette illustrerer at selv om vi bruker medianen når det gjelder olje så betyr ikke det at vi havner på medianen på andre områder. Og en reduksjon i olje på 65 % i 2050 vil kunne bety store utfordringer på andre områder, så her er det altså ulike valg man står overfor, sier Sognnæs.

Kritikk av scenariene

Scenarioene i FNs klimapanels rapporter består ikke av et tilfeldig eller representativt utvalg. De er basert på tilgjengelig litteratur. Enkelte antagelser kan være overrepresentert eller underrepresentert. For eksempel så har nesten alle scenariene blitt kritisert for størrelsen på negative utslippene som de regner med kan bli realisert i fremtiden. På den andre siden har de fleste modellene også blitt kritisert for å være for pessimistiske når det gjelder hastigheten på kostnadsreduksjoner innen sol og vindenergi for eksempel.

Sognnæs forklarer: Disse modellene viser globalt kostnadseffektive baner, og det er mange reelle og viktige hensyn som er utelatt. For eksempel energisikkerhet, rettferdighet geopolitikk, finans og hva som er mest kostnadseffektivt på nasjonalt heller enn globalt nivå er ikke tatt med i disse scenariene.

– Det viktigste er å se på hva 65 % reduksjon i olje og gass medfører i andre sektorer.

Norge versus verden

Norge kan ikke skilles ut i disse scenariene, men vi kan skille ut OECD og EU, som blir det nærmeste. I OECD og EU er det en reduksjon på 78 prosent i oljeproduksjon i median-scenariet og ikke 66 prosent. Det vil si at en nedgang i norsk olje- og gassproduksjon (kombinert) på 65 % ikke er i tråd med nedgangen i OECD og EU.

– Fordelingen mellom ulike land i disse scenariene er bestemt ut fra kostnadshensyn, men man kunne også brukt andre prinsipper for å fordele utslippsreduksjonene mellom ulike land. Her er det gode grunner til å ta hensyn til rettferdighet og andre markedshensyn, avslutter Sognnæs.

Det norske paradokset

Bård Lahn påpeker at siden 1990-tallet er oljepolitikk og klimapolitikk blitt behandlet som to separate spørsmål. Det siste tiåret har vi sett et økende press mot den skarpe todelingen av politikken, og det har blitt stadig vanskeligere å kombinere rollen som oljeprodusent med ambisjonene om å være et foregangsland på klimaområdet.

– Fremskrivningene av norsk produksjon er usikre og konservative. Dette ser vi i perspektivmeldingen, som viser utviklingen i anslagene for petroleumsproduksjon. Det vi ser er at anslagene blir oppjustert for hver melding.

– Dette handler om at man har ført en oljepolitikk som aktivt forsøker å motvirke den forventede nedgangen i olje og gassproduksjonen, gjennom ordningen for tildeling i forhåndsdefinerte områder, gjennom leterefusjonsordningen, og andre ordninger som skulle gi nye funn og utsette nedgangen - og det har vært veldig vellykket.

– Det er forståelig at Finansdepartementet er konservative når det gjelder å anslå fremtidige inntekter. En slik føre-var holdning når det pengebruken fører til at man kanskje er forsiktige når det gjelder anslagene for fremtidig produksjon, men dersom man skulle hatt en tilsvarende føre-var tilnærming i et klimaperspektiv, ville det kanskje heller trukket i retning av at man viste at fremtidig produksjon kan bli høyere dersom man lykkes i den olje og gasspolitikken som føres, sier Lahn.

Avhengighet og kapasitet til omstilling

Ploy Achakulwisut fra Stockholm Environment Institute avsluttet med å vise at ulike lands utfordringer i omstilling varierer stort og samspiller med hvor avhengig de er av petroleumsproduksjon og hvilken kapasitet de har til å støtte en omstilling.

Land som er mindre avhengige av petroleumsproduksjon med en høy finansiell og institusjonell kapasitet kan få til den raskeste omstillingen. De som har en høyere avhengighet og lavere kapasitet trenger en høyere grad av internasjonal støtte: