Diskuter fordelingen, ikke kablene
Norge har tjent godt på samarbeidet med EU innenfor kraftsektoren. I stedet for å diskutere om vi skal og bør være del av et kraftmarked med naboland, bør vi diskutere utformingen på strømstøtta, langsiktige strømavtaler og fordelingen av overskuddet til kraftprodusentene.
Innlegg publisert i Klassekampen 31. januar 2025
Norge var først ute med å liberalisere kraftsektoren i Norden. I dag er vi del av et europeisk kraftmarked, som bygger på samme prinsipper som vi selv var med å utvikle for over 30 år siden.
Da Norge, i 1990 valgte å liberalisere kraftsektoren, var Norge et foregangsland for et kraftmarked der markedet skulle sette prisen på strøm. Dette gjorde driften av kraftsystemet enklere, og bidro til en bedre utnyttelse av den norske vannkraften. Når det var mye nedbør og overskudd av kraft, kunne vi eksportere til naboland i stedet for å la vannet renne forbi turbinene med tapte inntekter. Motsatt kunne vi importere strøm når vi hadde for lite selv. Politikerne ønsket et slik liberalisert kraftsystem, og kablene til Europa gjorde at Norge kunne tjene godt på å samarbeide tett med EU.
Før liberaliseringen av kraftmarkedet var prisen på kraft bestemt av NVE, og prisnivået var satt til å dekke produsentenes kostnader. Det er dette som nå løftes frem av både SP, Rødt og delvis FrP, som et alternativ til dagens kraftpris som blir bestemt i markedet.
Ulempen ved dette systemet, er at det overser verdien som ligger i å drifte systemet effektivt. Hele poenget med liberaliseringen av kraftsektoren var å dra fordel av de ulike typene kraftproduksjon i det nordiske systemet (den gangen kull, atom, vannkraft) og også løse utfordringene knyttet til svært våte eller svært tørre år. Disse fordelene gjelder fremdeles, selv om våre naboland har byttet ut mye kullkraft med vind- og solkraft.
Å samarbeide i kraftsystemet gjør at vi kan bygge ut mindre fornybar kraft i Europa og at vi kan øke verdien av den krafta vi har. Det innebærer at vi får inntekter av vann der vi ellers måtte latt vannet gå til spille, og at vi får lavere priser når vi kan importere overskudd av vindkraft fra våre naboland.
I perioder får vi også høye priser som følge av knapphet på energi i deler av Europa. Disse høye prisene er et problem for både industri og husholdninger.
Gitt at Norge tjener godt på å samarbeide med EU, bør vi rette blikket mot hvem som får fordeler av handelsutveksling. Spørreundersøkelser viser at folk er mer opptatt av strømpriser enn av at Norge skal tjene penger. Kan vi gjøre noe med fordelingen av inntekter?
I stedet for å fokusere på kablene, bør vi rette blikket mot tiltak som skal skjerme forbrukere for timer med høye priser, sørge for at disse tiltakene er klokt utformet og beskytter de som trenger det mest.