Ekstrem oppussing

Ei myr er per definisjon et landområde som er mettet med vann, og i utgangspunktet vanskelig å bruke til jordbruk. Men om man drenerer den kan den brukes til å dyrke både mat og trær. For å øke skogproduksjonen ble det på begynnelsen av 1900-tallet grøftet myrer, slik at myren skulle bli tørr nok for trær til å vokse der. På 30-tallet ble omtrent 190 kvadratkilometer myr tørrlagt i året og på 60-tallet var det redusert til 120 kvadratkilometer årlig.

For å drenere en myr graver du grøfter som leder vannet ut og bort. Dette reduserer mengden vann, og øker mengden oksygen i det øverste jordlaget. Med andre ord – den tørker. Da kommer mikrobene og forsyner seg – forråtnelsen starter og co₂ og metan slippes ut i atmosfæren.

Store utslipp fra myr

– Et røft overslag er at drenerte myrer i Norge slipper ut cirka fem millioner tonn co₂ i året. Det tilsvarer omtrent 10 prosent av Norges totale klimagassutslipp, sier Michael Bekken, forsker ved Norsk institutt for bioøkonomi.

Miljødirektoratet har flere pågående prosjekter over hele landet, for å restaurere myr tilbake til original stand. Å drenere en myr er ikke veldig komplisert, men det samme gjelder heldigvis også for å restaurere myra ifølge Bekken:

– Alt du trenger er noen folk og en gravemaskin, til å fylle opp igjen grøftene, sier Bekken.

Han har bidratt i et forskningsprosjekt hvor de sammenlignet to nærliggende myrer i Trysil-området, for å måle effektene av restureringen.

To målere, den ene på en restaurert myr, den andre på en drenert myr, måler utslipp og opptak av co₂ over en seksårsperiode. Målingene startet tre år før restaureringen, som var ferdig i 2021, og pågår fortsatt.

Ingen quick fix

– Resultatet var at første året etter restaurering gikk klimagassutslippene faktisk opp, sier Bekken.

På myra var det plantet en del trær. Treplantingen var selve grunnen til at myra ble drenert i utgangspunktet, den skulle omdannes til skogbruksareal.

Da myra ble restaurert ble disse trærne kuttet og brukt til å fylle opp igjen dreneringsgrøftene. I tillegg ble en del annen vegetasjon, busker og gress, ødelagt under restaureringen. Denne vegetasjonen bidro til å ta opp co₂. Uten trærne var det færre planter som kunne absorbere utslippene fra myra, og dermed gikk utslippene opp første året.

– Men to år etter restaureringen ser vi at plantene vokser og gror tilbake, og myra nærmer seg karbonnøytral, altså at utslippene er like høye som karbonopptaket, sier Bekken. Han mener resultatet er i tråd med den kunnskapen som vi har om restaureringen av myr.

– Vi kan ikke forvente at en restaurert myr bare går rett tilbake til slik den var før dreneringen. Dette kan ta både 10, 20 og 30 år. Å kartlegge utslippene fra restaurert myr krever tålmodighet og mye tid, sier Bekken.

Selv om det er teknologisk enkelt å restaurere en myr, er det altså ikke en «quick-fix». At det går an å restaurere myr, betyr ikke at det blir uproblematisk å drenere den i utgangspunktet. Å drenere en myr, bruke den til jordbruk, og så restaurere den igjen vil fortsatt føre til store klimagassutslipp.

– Det er ikke en god idé å drenere ei myr hvis man ser kun på klimagassutslipp og biodiversitet. Samtidig kan det være en god idé for den enkelte bonde i Norge, hvis det er den eneste måten å drive gården og skaffe seg inntekter på. Det er helt klart kompliserende sider ved saken, sier Bekken.

Viktig økosystem

Den konkrete myra han studerte ligger nå i et vernet naturområde.

– Her gir det all mening å restaurere myra tilbake til sin opprinnelige form, sier han.

Bekken peker på at det er flere andre gode grunner for å restaurere myr, i tillegg til det som handler om klimagassutslipp. For eksempel er myrlandskap viktig for biologisk mangfold, rense vann, samt forebygge flom og erosjon.

– Tørket myr brenner i tillegg svært godt. Dette kan bidra til skogbranner og partikkelutslipp i regioner som er spesielt utsatt for tørke, sier Bekken