Fem år etter Paris

Vi har spurt Steffen Kallbekken, forskningsleder og rådgiver til de norske forhandlerne frem mot Parisavtalen og Bård Lahn, forsker som har fulgt klimaforhandlingene tett gjennom mange år, om hva som har skjedd de siste fem årene.

• Hvor var dere da landene ble enige om Parisavtalen?

Kallbekken: Jeg var i Paris, satt i nabosalen til der forhandlerne la siste hånd på avtalen, og fulgte med på videooverføring.

Lahn: Jeg var hjemme i Oslo, fulgte spent med.

• Var det virkelig sånn at alle land i hele verden var fornøyd med denne avtalen?

Kallbekken: Nei. Men alle godtok den til slutt. Noen gjorde det som et nødvendig kompromiss, noen under et sterkt press fra USA, Kina og andre land.

Lahn: De aller fleste land var nok lettet over at det ble en avtale, og at ikke forhandlingene brøt sammen slik de gjorde i København. Men de færreste var fornøyd med alle deler av innholdet i den – ettersom avtalen var et kompromiss og ingen fikk det helt som de ville. 

• Har de største landene overholdt sine forpliktelser til avtalen?

Lahn: Med unntak av USA har land jevnt over overholdt forpliktelsene sine, mye fordi dette handler om å sende inn egne klimamål, nasjonale bidrag som man bestemmer selv. Forpliktelsene landene har satt seg, har de også innfridd, det er ulikt hvor ambisiøse de har vært.

Kallbekken: Intensjonen i avtalen er jo å få til store utslippskutt, og der er verden samlet sett langt på etterskudd.

• Hva har vært de tydeligste konfliktlinjene i klimaforhandlingene siden 2015?

Lahn: Mye har handlet om hvordan Parisavtalen skal iverksettes og om de mer detaljerte reglene for gjennomføring av avtalen. Det vanskeligste har kanskje vært å lage felles regelverk, for eksempel for kvotehandel.

Den store jobben man hadde etter avtalen ble signert, var å lage regelboka, som ble gjort i 2017. Vi kan tenke oss at Parisavtalen er loven, mens regelboka er forskriftene

Kallbekken: Det har vært mye debatt blant annet om det man kaller innsyn - at land skal kunne ha tilstrekkelig informasjon om hva andre land gjør nasjonalt.

• Hva er det landene sliter mest med å bli enige om nå?

Kallbekken: Markedsmekanismene, som kvotehandel og andre former for samarbeid som involverer overføring av utslippskutt mellom land. Nye mål for klimafinans skal settes i 2023. Det kommer til å bli krevende, og det er allerede uklart i hvilken grad land gjør tilstrekkelig for å nå de eksisterende målene.

Lahn: Man har forhandlet om klima i FN i 30 år, og mye har vært rettet mot de internasjonale forhandlingene. Det nye under Parisavtalen var at man flyttet mye av oppmerksomheten bort fra internasjonalt nivå til det nasjonale plan. Avtalen gir oss altså overordna mål, men hvert land må definere sine egne bidrag. De viktigste dragkampene nå handler altså om hvor langt hvert land skal gå og hva de får til.

For eksempel har flere land vedtatt mål om at de skal oppnå netto null utslipp av klimagasser. Det er slike ting som driver klimaarbeidet nå. Da blir klimatoppmøtene mindre viktig som en forhandlingsarena, og mer en arena der landene kan skryte av hva de gjør og presse hverandre til å øke ambisjonene.

Kallbekken: Ja, det er det aller viktigste: Parisavtalen etablerte en prosess som skal sikre en innstramming i det nasjonale klimaarbeidet over tid. Å skape det presset innad i land er en viktig del av tenkningen bak avtalen.

• Hvem har vært flinkest i klassen siden 2015?

Lahn: Det er nærliggende å peke på EU som er viktig aktør for å holde oppe trøkket og stadig presentere et økt ambisjonsnivå. Etter at Trump trakk USA ut av avtalen har det vært uttrykt en sterk støtte til avtalen blant flere land.

Kallbekken: EU har også vært best i klassen på utslippskutt, men ikke på tema som klimafinansiering eller tap og skade.

• Hvor skadelig var det at Trump vant valget bare ett år etter at Parisavtalen var signert, og annonserte at han skulle ta landet ut av den?

Lahn: Det har vært overraskende lite skadelig, i hvert fall for avtalen i seg selv. Det at Trump trakk landet ut av avtalen, ble møtt med så mye allmenn fordømmelse fra resten av verden, og gjorde at alle andre samlet seg og bekreftet sin støtte til avtalen.

Kallbekken: Skadeeffekten på andre lands innsats har vært begrenset, men i forhandlinger legger USA ofte sterkt press på andre land, og det presset har vært mye mindre de siste fire årene. Så vi kan anta at USA kanskje ville hatt en positiv effekt på etternølerne hvis de hadde deltatt mer aktivt disse årene.

• Hva skjer fremover, tror dere?

Kallbekken: Det er for tidlig å konkludere med effekten av avtalen. Klimaarbeidet går for sakte, men det er positive tegn, og debatten er en annen enn for fem år siden. At man ønsker å nå netto nullutslipp var ikke på dagsorden før.

Lahn: Særlig det målet om netto null er en viktig effekt. Og det at oppmerksomheten er flyttet til det nasjonale nivå. Da er det opp til politikerne i hvert enkelt land å bestemme seg for hva de vil gjøre.