Bilde mangler beskrivelse

I september 2023 ble Libya rammet av stormen Daniel. De humanitære konsekvensene er enorme, og de økonomiske tapene er beregnet til over 200 milliarder kroner. Foto: National Meteorological Centre, Libya

Finansiering av klimakonsekvensene

Skadene etter én klimakatastrofe alene kan koste 200 milliarder kroner. Hvem tar regningen når fattige land rammes av klimakrisens konsekvenser?

Publiseringsdato
24.11.2023

I midten av september tok stormen Daniel sats i retning Libya og brakte med seg massive flommer. I havnebyen Derna kollapset to demninger og godt over to tusen bygninger ble ødelagt.

Ifølge FNs kontor for koordinering av humanitær innsats (OCHA), er 4.300 mennesker bekreftet omkommet mens 8.500 er savnet. De humanitære behovene er fortsatt enorme. Økonomiske tap etter skader på bygninger og infrastruktur som elektrisitet, vannforsyning og veier er så langt beregnet til over 200 milliarder norske kroner.

Prislapp: 2400 mrd kroner

Global oppvarming vil gi mer ekstremvær, men det er ikke opplagt hvordan land som Libya skal betale verken for skader eller for forebyggende tiltak. Fram mot 2030 må klimafinansieringen mangedobles, og det blir et hovedtema når FNs klimatoppmøte, COP 28, holdes i Dubai 30. november til 12. desember.

Fremvoksende økonomier og utviklingsland (unntatt Kina) trenger om lag 2400 milliarder dollar per år til utslippsreduksjoner, klimatilpasning og tap og skade, som vist til av Klimafinansieringsutvalget som la fram rapporten «Hvis ikke Norge, hvem?»i fjor.

Det er beregnet at utviklingslandene selv kan finansiere drøyt halvparten, mens om lag tusen milliarder dollar må komme som finansiering fra rike land.

Rik eller fattig?

– Et viktig tema i årets klimaforhandlinger blir å operasjonalisere fondet for tap og skade. Der er det en hovedutfordring å bli enige om hvilke land som skal bidra til finansieringen og hvem som skal være mottakere, sier CICERO-forsker Steffen Kallbekken. Han har fulgt FNs klimatoppmøter siden 2009.

På COP27 i Egypt i fjor ble det enighet om nye finansieringsmekanismer som skal sikre ressurser til å hjelpe utviklingsland som er direkte rammet av klimaendringenes konsekvenser. Dette inkluderer midler som skal bidra til at landene kan håndtere tørke, flommer, stormer og andre katastrofer som bunner i klimaendringene og som det ikke er mulig å fullt ut tilpasse seg til. Finansieringen skal omfatte både langvarige konsekvenser som melder seg gradvis, som tørke over flere år, og plutselige katastrofer – som flommen i Libya i år eller i Pakistan i fjor. At det ble enighet om slike finansieringsordninger i fjor, var banebrytende. I år skal det altså handle om hvordan en slik finansieringsmekanisme skal bli operativ og få inn nok midler.

– Prinsippet er at rike land betaler mest. Men hvis man holder seg til hvem som er definert som rike land i klimaforhandlingene, er det mange som slipper unna. Definisjonen er fra 1992. Det er også mange som er definert som fattige land, som skal være mottakere, som heller ikke stemmer med virkeligheten, sier Kallbekken.

Det er foreløpig enighet i en overgangskomité om at fondet de nærmeste fire årene skal høre til i Verdensbanken. I en avtaletekst som er oversendt COP, er det foreslått en sterk oppfordring til at de rike landene, industrilandene, om å bidra med penger til fondet, mens andre land «oppmuntres» til å bidra frivillig. Dette åpner for at land som Kina, Saudi-Arabia, Qatar og De forente arabiske emirater – som i klimaforhandlingene er definert som utviklingsland, kan bidra med penger til fondet. Samtidig er det stor grunn til å tro at flere av disse spørsmålene vil bli gjenåpnet og forhandlet om på nytt på COP28.

Hyppige katastrofer

Bare i Afrika har det på få år vært store klimakriser, som styrtregn i Sør-Afrika, flom i Nigeria, sykloner i Mosambik, Malawi, Zimbabwe og Madagaskar. Og tørke på Afrikas horn. I Asia ble over 50 millioner mennesker direkte rammet av ulike former for klimarelaterte katastrofer i fjor, ifølge Verdens meteorologiske organisasjon.

«Mange afrikanske land finansierer tilpasning og skader etter katastrofer i milliardklassen over egne nasjonalbudsjett, samtidig som de må håndtere stadig voksende statsgjeld – uten at de får klimafinansieringen de er lovet. Det er helt avgjørende med tilleggsinvesteringer for å sikre realøkonomiske løsninger» skriver professor Carlos Lopes ved Universitetet i Cape Town i The Conversation.

Verst rammet, minst ansvar

Tilbake til Libya, der befolkningen har vært rammet av krig i flere tiår. Det er et av verdens fattigste land, men er likevel ikke helt nederst på listen over klimasårbare land i verden. Libya står på 94. plass på en internasjonal rangering utført av Notre Dame University som viser i hvilken grad landene evner å forebygge og håndtere klimakonsekvenser. På den samme listen ligger Norge på andreplass, etter Sveits. Helt nederst på listen, ligger Somalia, Tsjad og Niger.

Klimaforsker Anne Sophie Daloz ved CICERO forsker særlig på klimakonsekvenser og lokale løsninger og påpeker at de fattigste landene gjerne er i en situasjon der de får de verste konsekvensene av klimaendringene, men har minst ansvar for dem.

– En god illustrasjon er Sustainable Development report, en bærekraftig utviklingsrapport , som rangerer hvordan land påvirker andre lands evne til å nå sine bærekraftmål. Jo lenger ned på listen et land kommer, jo større negativ påvirkning har det. På den listen ligger Norge langt nede, på 154. plass, mens Somalia og Komorene ligger øverst, sier Daloz.

Trenger drahjelp

I tillegg til å fylle den nevnte finansieringsordningen for tap og skade med både kraft og penger, må COP28 også avklare hvordan rike land skal øke sine bidrag til klimafinansiering. Målet om å mobilisere minst 100 milliarder dollar i året til utviklingsland innen 2020 ble ikke innfridd. Fra 2025 skal det gjelde et nytt mål for klimafinanseringen, og dette skal diskuteres, men ikke forhandles ferdig før neste år.

– Det internasjonale klimasamarbeidet gir ikke store resultater raskt nok, men det betyr ikke at det ikke har effekt, sier Kallbekken og fortsetter:

– Global klimapolitikk fungerer når det er et heldig samspill med teknologi og marked. Det er ikke tilstrekkelig politisk vilje og mot til å ta vanskelige men nødvendige valg, men det kan skje når mye ligger til rette for politikken. I beste fall kommer det statsledere med løfter og ferske penger på bordet. Det vil gi drahjelp.