Artikkel 6: FNs papirkutt

I Parisavtalen er det lagt inn en mekanisme som gir landene fleksibilitet i hvordan utslippskuttene gjennomføres, slik at kostnadene blir lavere og land tør å love større utslippskutt. Denne mekanismen omtales som artikkel 6, og er sentral for at målet om å begrense global oppvarming til godt under to grader kan nås. Artikkelen har åtte underpunkter, men de mest sentrale er 6.2 og 6.4.

Samarbeid mellom land

6.2 beskriver muligheten for samarbeid mellom land, for å oppnå sine klimamål, for eksempel slik Norge og andre europeiske land deltar i EUs kvotehandelssystem.

Under artikkel 6.2 skal land kunne inngå avtaler om prosjekter som kutter i utslipp, og disse kuttene vil godkjennes slik at de teller opp mot målene som landene melder inn til FN. Hvis for eksempel Sveits inngår en avtale med Ghana om å bygge eller finansiere tiltak som fører til kutt i utslipp – så kan Sveits få dette godkjent som kutt i sitt utslippsregnskap, selv om de ikke skjer i Sveits.

Et globalt kvotemarked

6.4 beskriver et globalt kvotemarked. I et kvotemarked kan stater, bedrifter og andre aktører kjøpe utslippskuttene (i form av kvoter) som for eksempel et solkraftanlegg fører til, og bruke det i sitt eget klimaregnskap.

FN skal lære av sine feil

Premissene for mekanismen ble i 2015 beskrevet over to sider med omtrent 1,5 linjeavstand. Med så god plass mellom linjene er det kanskje ikke rart at det har tatt tid å bli enige om detaljene.

Ikke før i Glasgow 2021 fikk de på plass regler for hvordan handel og samarbeid om utslipp skulle foregå. Å handle utslipp på tvers av landegrensene er mer komplisert enn man skulle tro, og lignende forsøk har tidligere vist seg å ikke alltid virke etter planen.

– FN hadde et system som kalles Clean Development Mechanism (CDM), som en del av Kyotoprotokollen. Dette systemet la til rette for at rike land kunne finansiere prosjekter som førte til utslippskutt i fattige land. Men denne mekanismen hadde flere problematiske sider, og førte ikke alltid til reelle utslippskutt, sier CICERO-forsker Steffen Kallbekken som har fulgt de internasjonale klimaforhandlingene siden 2009. 

I CDM-systemet kunne rike land bokføre utslippskuttene i andre land som sine egne. Men flere gjennomganger av systemet har konkludert med at mange av prosjektene som rike land fikk godskrevet utslippene for, ville ha skjedd uansett. Dette var med andre ord ikke utslippskutt som kom i tillegg til noe. Det ble som å betale en person for å blåse i en trompet hver morgen for at sola skulle stå opp, og så ta æren for dagslyset.  

– Denne problematikken omtales som addisjonalitet – hvorvidt finansieringen bidrar til noe som ikke ville ha skjedd uansett. Dette har de brukt mye tid på i klimaforhandlingene, sier Kallbekken.

Addisjonalitet vil si at at prosjektet som gjennomføres, gir relle utslippskutt som ikke ville funnet sted med mindre partene hadde samarbeidet om det.

Det er enighet i klimaforhandlingene om at man skal sikre addisjonalitet ved å opprette rutiner og retningslinjer for dette, og i tillegg skal man bygge på erfaringene fra det som fungerte og ikke fungerte med CDM-systemet.

Mye på plass – mye gjenstår

Selv om det gjenstår flere detaljer så er mekanismen noenlunde oppe og står. Det nevnte eksempelet med Sveits og Ghana er ikke hypotetisk. De har faktisk inngått en avtale under artikkel 6.2. Avtalen går ut på at Sveits finansierer rene energikilder til matlaging og belysning i fem millioner husholdninger i Ghana. Utslippskuttene fra disse vil bokføres til Sveits. De har også inngått en avtale om energieffektivisering av bygg i Georgia.

Disse avtalene har møtt noe motstand ettersom tiltakene ifølge kritikerne representerer «lavthengende frukter». Dette er ikke veldig kostbare tiltak, og det kunne tenkes at både Ghana og Georgia blir i stand til å gjennomføre disse selv på et tidspunkt, noe som vil si at de ikke er addisjonelle.

Kritikerne peker på at hvis mekanismen fører til at rike land velger de enkleste tiltakene, vil det begrense fattige lands muligheter til å kutte i egne utslipp hvis det bare gjenstår store og kostbare utslippskutt.

– Generelt kan det være utfordrende at begge parter i avtaler under artikkel 6 har interesse av at prosjektet fremstår som en suksess. Mottakerlandet ønsker å få godskrevet størst mulige kutt for å finansiere prosjekter som er tjener dem og landets innbyggere, og investor-landet ønsker å få godskrevet størst mulige kutt. Ingen av partene er tjent med at ferdige prosjekter fremstår som lite effektive eller dårlige. Derfor er det helt avgjørende at vi får et system som sikrer at kun reelle utslippskutt godskrives sier Kallbekken.

Alt avhenger altså av at systemet har troverdighet. Det trengs rutiner for å hindre dobbelttelling (at flere parter kan telle de samme utslippskuttene), sikre addisjonalitet og at mekanismen ikke fører til negative sosiale eller miljømessige konsekvenser. Alt dette er ikke på plass, men det jobbes med og forhandles om på klimaforhandlingene.

 

Vil du lære mer om CBAM, frivillige kvoter, EUs kvotesystem og karbonlekkasje? Les også: Vi rydder i kvoterotet