Forskeren er objektiv. Fleip eller fakta?
Skal forskeren drive med offentlig synsing om effekten av politiske tiltak innenfor sitt ekspertisefelt, eller bør hun holde seg til fakta?
Konseptet objektivitet har alltid skapt hodebry både for journalister og forskere. Hva er balansert journalistikk? Hva er troverdig forskning? Når mister forskeren eller journalisten folks tillit?
Objektivitetens feilslutning
Andreas Ytterstad ved Høgskolen i Oslo og Akershus forsker på medienes dekning av klimasaken. Han mener et av de mest graverende problemene i norsk klimadebatt er at mange fremdeles har en forestilling om at forskningen er uhildet, fri for verdier, apolitisk. Denne nulltoleransen for at forskere og journalister inntar roller som ikke er endimensjonale, men komplekse, mener han er dypt problematisk fordi det frarøver debatten viktige nyanser.
– Barrieren fra er til bør, altså fra å fortelle om fakta til å gi råd, er stor, særlig for naturvitere. Men dette skillet er ikke og bør ikke være absolutt. Noe av problemet med norsk klimadebatt er at vi har ekskludert olje- og gassindustrien fra debatten. Forskere og journalister skal liksom være apolitiske. Derfor blir Aftenpostens Ole Mathismoen og andre klimajournalister beskyldt for å være aktivister, bare fordi de trekker helt logiske konklusjoner ut fra vitenskapelige funn! sier han.
Ytterstad får støtte for sin frustrasjon fra en mann lenger øst. I mars holdt Alan Rusbridger, avgått sjefredaktør for den venstrevridde britiskeavisen The Guardian, en forelesning for amerikanske mediestudenter der han kommenterte på britiske og amerikanske journalisters klimavegring. Han snakket om det han kalte objektivitetens feilslutning, skriver avisen The Anniston Star.
– Objektivitet er ønskelig, men umulig, ifølge Alan Rusbridger. For Rusbridger var vitenskapen nok til at han i fjor satte i gang mediekampanjen Keep it in the ground, der «it» var fossile brensler og der journalistikken i en seksmånedersperiode var alt annet enn «objektiv».
Rusbridger framholder Glenn Greenwald, menneskerettighetsadvokaten og skribenten som fikk NSA-lekkasjen i fanget fra Edward Snowden, som et prakteksemplar av en journalist. – Og han er ikke journalist engang! Men han er interessant, og han tror på det han skriver om uten å være redd for å vise det, sa Rusbridger til studentene, ifølge The Anniston Star.
Å søke sannheten
– Objektivitet betyr først og fremst å søke sannheten. Det har forskningen og journalistikken til felles, og da følger det normative naturlig fra det, sier Andreas Ytterstad. Med andre ord kan forskningen godt gi politiske råd og journalister bruke forskningen til å trekke klare konklusjoner med, uten å miste troverdighet.
– Ta karbonbudsjettet for eksempel, et fenomen vi må forholde oss til: De som ikke anerkjenner dette premisset for klimadebatten, er uvitenskapelige, hevder Ytterstad.
Fysiker Bjørn Samset ved CICERO Senter for klimaforskning er med på å legge premissene for klimadebatten. Han er godt kjent med både forsknings- og medielogikken og er generelt ganske fornøyd med norsk klimadekning, men han er enig med Ytterstad i at vanntette skott mellom er og bør er kunstig.
– Fagfolk som formidler klima må komme seg ut av komfortsonen, sier han. Samset mener at uansett hvilken fagbakgrunn du kommer fra, er det helt rimelig at du spør deg selv: Gjøres det noe for å løse problemet jeg har belyst gjennom forskningen min? Og om det gjøres noe, monner det?
– Vi må inn i politikken og inn i økonomien, selv om vi er naturvitere, sier han.
Anton Eliassen, direktør i Meteorologisk Institutt, journalistenes klimayndling, er ikke helt med på at objektivitet og klar rollefordeling er utdaterte dyder. Han mener at meteorologenes oppgave er å klarlegge de naturvitenskapelige fakta for folk flest – hvorpå han gir en detaljert forklaring av fenomenet strålingspådriv.
Men til og med Eliassen medgir at det ikke finnes nøytral forskning.
– Drivkraften fra forskeren kommer innenfra, fra forskerens egen forståelse, hennes eget blikk. Forskeren skal være ærlig, men store politiske utsagn bør hun likevel ikke komme med. Balansegangen kan være vanskelig, medgir han. – Enhver forsker må finne sin egen løsning på dette dilemmaet.