Havbunnen neste?

Her er bakteppet: Skal verden stanse global oppvarming, må globale utslipp ned til null. Hvert tonn olje, kull eller gass som forbrennes – forsterker drivhuseffekten. Utfordringen er at vi fremdeles trenger energi, som må komme fra fornybare kilder. Fornybare energikildene er avhengige av teknologi som kan omdanne for eksempel solstråler og vindkast til elektrisitet, som igjen må kunne lagres eller flyttes på enten i kabler eller i batterier.

Da er vi helt avhengig av mineraler.

– Vi skal gjennom et skifte fra et fossilt til et fornybart energisystem. Da vil vi trenge flere typer mineraler og metaller til vindturbiner, solcelleanlegg, batterier og strømkabler, sier seksjonsleder ved Norges geologiske undersøkelse (NGU), Kari Aslaksen Aasly.

NGU er en offentlig etat som har som kjerneoppgave å kartlegge norsk geologi på land.

Aasly trekker linjene til bronsealderen og jernalderen - hvor menneskene lærte å kombinere elementer til å lage nye og kraftigere våpen og verktøy. Bronse dannes ved å kombinere kobber og tinn, mens stål oppstår når jern reagerer kjemisk med karbon, ved en gitt temperatur.

– Etterhvert som sivilisasjonen har blitt mer avansert, er vi blitt avhengige av stadig flere av elementene i den periodiske tabellen, som vi nå bruker vi store deler av, sier Aasly.

EU har siden 2011 publisert lister over råvarer de anser som "kritiske" for drift og utvikling av industri i Europa. Om råvaren er kritisk handler om hvorvidt utvinningen av disse mineralene er konsentrert noen få steder, som kan få konsekvenser for forsyningssikkerhet, eller om de har stor økonomisk betydning. Det hjelper for eksempel lite å ha en batterifabrikk i Europa, hvis tilgangen til råstoffene stanses et helt annet sted i verden.

Det finnes nok mineraler

Å være bekymret for tilgang til råstoffer er ikke noe nytt. På 1800-tallet var enkelte briter bekymret for at landet skulle gå tom for kull etter hvert som kullindustrien vokste, og på 1980-tallet var det bekymring knyttet til at flere ressurser var «låst inne» i Sovjetunionen og i det boikottede Sør-Afrika.

NGU-rapporten «Oversikt over kritiske metaller og mineraler i Norge» forteller at på 2000-tallet ble mye av mineralutvinningen outsourcet til fattige land, med billig arbeidskraft og svak miljølovgivning. Konsekvensen er at mange kritiske mineraler utvinnes på få steder, og ikke minst i Kina. Det er denne konsentrasjonen av utvinning som gjør mineralene kritiske, ikke at det mangel på dem i verden. I motsetning til havbunnen, så er landjorda ganske godt kartlagt, og for å si det enkelt – det er nok stein til alle.

– Det er ikke geologisk underskudd i verden i dag av råvarer som mineraler og metaller. Også i Norge har vi store mineralske ressurser på land. I Finnmark finnes det for eksempel store mengder kobber, og det er anslått at Fensfeltet i Nome kommune kan være Europas største forekomst av sjeldne jordarter, sier Aasly.

NGU rapporterte i 2023 at Norge har et betydelig potensial for å øke produksjonen av kritiske mineraler. Og det nevnte Fensfeltet i Telemark, antas å ha «betydelige ressurser av sjeldne jordartsmetaller», som kan være et «viktig bidrag til å redusere kritikaliteten til sjeldne jordartsmetaller i Europa». Hvis det kommer i produksjon.

Mot slutten av 2023 stemte Stortinget for å undersøke mulighetene for gruvedrift på havbunnen. Forsyningssikkerhet og samfunnets økende behov for mineraler, er blant argumentene for avgjørelsen. Aasly mener det er nødvendig at vi henter inn mer kunnskap om hvilke ressurser som finnes  både på land og på havbunnen. Men hvor nødvendig det vil bli med gruvedrift på havbunnen, er hun imidlertid usikker på.

– Vi vil ha behov for mer tilgang til mineraler, men om vi trenger gruvedrift på havbunnen er et spørsmål om hva som er praktisk og økonomisk gjennomførbart. Og det er det opp til andre å vurdere. Dette prinsippet gjelder uavhengig av om ressursene finnes på land eller under vann. Vi skiller ikke mellom havbunnsmineraler og andre mineraler og metaller. Råvaren er den samme enten du finner den på havbunnen eller dypt nede i gruver på land, sier hun.

Trenger vi havbunnsmineraler da?

– Kronargumentet for undersjøisk gruvedrift er behovet for mineraler i det grønne skiftet. Man skal være bevisst på hvilken argumentasjon som brukes for å forsvare gruvedrift under havet, sier Espen Dyrnes Stabell, førsteamanuensis ved Høgskulen på Vestlandet.

Stabell forsker på miljøetikk, og deltok på NTNUs tverrfaglige prosjekt om gruvedrift på havbunnen «NTNU Oceans pilot programme on deep-sea mining». Han er spesielt interessert i hvordan man argumenterer med utgangspunkt i et tenkt «behov». Han kaller det «behovsargumentet».

–  Hvis man sier at det er behov for noe, så sier man samtidig at det er nødvendig. I dette ligger det stor retorisk kraft, fordi det kan være vanskelig å argumentere mot noe som er nødvendig, sier Stabell.

Han råder oss til å være spesielt oppmerksomme på hvordan det argumenteres omkring behovet for mineralutvinning på havbunnen. Når det pekes på et behov – pekes det egentlig på en «grunn» til å gjøre noe. Og denne grunnen kan være sterk eller svak.

– Jeg er ikke fremmed for at det faktisk er behov for mineralene i havbunnen, og det kan finnes gode grunner for å kartlegge disse ressursene. Men det er for eksempel forskjell på å si at gruvedrift på havbunnen kan bidra i det grønne skiftet, og å gi inntrykk av at det grønne skiftet behøver det. Man kan ikke vite sikkert hva behovene blir, sier Stabell.

I «Mineralverksemd på norsk kontinentalsokkel – opning av areal og strategi for forvaltning av ressursane», beskrives muligheten for økonomisk lønnsom utvinning av havbunnmineraler som en mulig ny og viktig havnæring for Norge, samt at Norge kan dekke et økende «globalt behov for utvinning av mineraler for å sikre tilgangen til nødvendige metall». Her kan man bytte ordet «behov» med «etterspørsel» eller «marked», som ikke har den samme normative og retoriske kraften.

Ifølge Stabell kan politikere, industri og næringsliv alle ha forskjellige grunner til å sette i gang prosjekter. Da er språket et viktig verktøy for å mobilisere, og plutselig kan prosjekter være i gang selv om det også finnes grunner til å la være.

– Maskineriet begynner da å rulle. For eksempel kan det være teknologer med en indre driv til å få i gang et industrieventyr i Norge. De drives av nysgjerrighet og en vilje til å få ting til. Hvis man kombinerer dette med eventyrlystne politikere, så kan vi få en eksplosiv blanding, sier Stabell.