Havvind – fem punkter til bedre forståelse

1. Hva er forskjellen på havvind og landvind?

Landvind er vindturbiner som står på landjorda, enten i fjell-, skogs- eller kystområder. Havvind er turbiner på havet. Vi skiller mellom flytende havvind, som er festet med et anker, og bunnfast havvind, som står fastmontert på havbunnen.

Av all vindkraft i verden, står havvind bare for 5,5 prosent. Men vi forventer en økning i årene framover slik at andelen vokser til cirka 1/3 innen 2050. Av dette vil 1/5 være flytende havvind.

Men, så langt er det nesten ikke bygget flytende havvind i det hele tatt, mye fordi den er dobbelt så dyr som den bunnfaste.

2. Hvorfor snakker vi om flytende havvind som den neste bølgen innen fornybar energi?

Det ligger enorme energiressurser i havet. Men bunnfast havvind har sine begrensinger. Hvis havet er dypere enn 70 meter, kan man ikke ha bunnfast vindkraft. Da er flytende eneste alternativ.

Nesten 80 prosent av havvindressursene finner vi på hav som er dypere enn 70 meter. Det vil si at størstedelen av verdens hav ikke er egnet for bunnfaste vindturbiner. Men hvis vi ikke trenger å tenke på havdybde som en begrensing, kan vi åpne opp for andre hensyn: Hvor er de beste vindressursene? Hvor er vinden sterk og stabil, slik at vi kan produsere mest mulig strøm per turbin? Vinden sterkere og det blåser mer langt til havs.

Det er det tre grunner til at flytende havvind er spesielt aktuelt i Norge: – Vi har en verdifull teknologisk innsikt og erfaring fra årelang drift i olje- og gassektoren som vi kan utnytte ved utvikling av flytende vindkraftinstallasjoner til havs.

– Det største flytende havvindanlegget i verden ligger utenfor Aberdeen i Skottland, og driftes av Equinor, som er et norsk energiselskap. De har skaffet seg verdifull erfaring med flytende havvind her, og et foreløpig forsprang i forhold til mange konkurrenter.

– Norsk sokkel har få grunne havområder som egner seg for bunnfast havvind. Der skiller vi oss veldig fra for eksempel Danmark eller Kina, som har tilgang til mange grunne havområder.

3. Hva har skjedd i Norge så langt?

La oss ta et kjapt blikk på historien:

I 2008 ble den første konsesjonen gitt til bygging av 78 bunnfaste turbiner i havet utenfor Ålesund (Havsul I).

I 2009 kom den første flytende vindturbinen til havs, Hywind Demo, utenfor Karmøy.

I 2019 ga Enova tilsagn om 2,3 milliarder i støtte til Hywind Tampen, som vil bli verdens største flytende havvindpark. Planen er elleve turbiner som skal forsyne plattformene Snorre og Gullfaks med strøm. Prosjektet og fysisk bygging er godt i gang, og forventet produksjonsstart er i 2022.

Parallelt har det vært utarbeidet flere forslag til aktuelle områder for havvind, før det i juni 2020 ble vedtatt at det fra og med 1. januar 2021 skulle kunne søkes om konsesjon for bygging av havvind på områdene Utsira Nord (flytende) og Sørlige Nordsjø II (bunnfast/flytende). Til sammen byr de to områdene på muligheter for utvikling av inntil 4500 megawatt havvind, noe som tilsvarer behovet til over en million husstander.

4. Vil havvind føre til mindre konflikter enn vind på land?

CICERO har en årlig nasjonal klimaundersøkelse, der befolkningen blant annet stilles spørsmål om sin støtte til klimatiltak. Mens folk har blitt mer skeptisk til vindkraft på land de siste årene, er aksepten for havvind fortsatt høy. I 2020 oppga 65 prosent at de synes Norge bør øke vindkraftproduksjonen til havs.

Mange vil nok svare at de er positive til havvind fordi det ligger et stykke frem i tid og miljøkonsekvenser og dilemmaer ennå ikke er kommet opp i dagen. Per i dag er det også en kunnskapsmangel rundt vindkraft til havs, og nye problemstillinger vil trolig dukke opp etter hvert. Vi kan se for oss nye typer arealkonflikter, gjerne knyttet til interessegrupper innenfor fiskeri, fugleliv og olje, fordi utbygging til havs vil berøre ressursgrunnlaget deres.

5. Hvem skal betale for flytende havvind?

Er vi villige til å betale en høy pris i dag for å satse på en teknologi som kan bli lønnsom i framtiden? Og er vi som forbrukere villige til å betale en høyere strømpris, eller er det bare greit hvis pengene tas av statsbudsjettet eller oljefondet? Milliardene fra Enova er den største subsidiesummen som noen gang er gitt til et miljøvennlig tiltak innenfor energi i Norge. Noen vil mene at summen burde vært spredd utover flere aktører og teknologier, mens andre holder fast på at vi er nødt til å satse stort hvis vi skal få til noe skikkelig på havvind.

Her kommer learing by doing-prinsippet inn, som utvikling av solceller er et godt eksempel på: I løpet av ti år ble solceller 90 prosent billigere å produsere. Det samme skjedde med landvind, der en voldsom teknologiforbedring på kort tid fikk alle til å ville bygge vindturbiner samtidig. Slike teknologiske sprang kan skje raskt, og det kan være nyttig å se på hvor fort kostnadene sank i tilfellene med solceller og landvind og hvordan dette hang sammen med subsidier fra myndighetene. Flytende havvind er fortsatt en umoden teknologi som er avhengig av subsidier for å få økonomien til å gå rundt. Samtidig kan slike subsidier være helt avgjørende for å få til en rask teknologiutvikling og posisjonering i et framtidig marked.

Til syvende og sist står vi overfor følgende spørsmål: Tror vi nok på flytende havvind som fremtidig løsning, og kan teknologien konkurrere med andre former for energi? Det er viktig å løfte blikket og se på hvor Norge har best forutsetninger og mest kunnskap. Hva kan vi utvikle som andre land ikke har de samme forutsetninger for å få til? For at det skal skje fremskritt innen grønn innovasjon, må man også subsidiere innovasjon. Da må norske myndigheter tørre å velge ut noen områder fremfor andre, selv om det er risikabelt.

I det pågående CICERO-prosjektet ENABLE  (Enabling the green transition in Norway), er havvind et av områdene som studeres, med mål å finne ut hva som påvirker folks holdninger og handlinger, og hvordan den grønne omstillingen kan gjennomføres på en måte som gir aksept i samfunnet.