Høyrepopulisme utfordrer internasjonalt klimasamarbeid

– Høyrepopulistiske partier sin klimapolitikk har i løpet av de siste femten årene inntatt en stadig tydeligere negativ posisjon. De skiller seg derfor tydeligere fra andre partier, noe som bidrar til økt polarisering i klimadebatten, sier CICERO-forsker Håkon Sælen.

Han har undersøkt sammenhengen mellom høyrepopulisme og motstand mot klimapolitikk i Australia, Tyskland, USA og Norge.

Studiene viser en oppsiktsvekkende sterk sammenheng mellom høyrepopulisme og motstand mot klimapolitikk, både blant partier og velgere. Sælen legger samtidig vekt på en utfordring dette innebærer for internasjonale klimaforhandlinger, som er avhengige av samarbeid på tvers av landegrenser.

Trussel mot nasjonal selvbestemmelse

Men hvordan påvirker høyrepopulismen klimaforhandlingene?

– Den nasjonalistiske ideologien vi ser hos høyrepopulistene, innebærer ofte en sterk motstand mot internasjonale organisasjoner. De blir ofte sett på som en trussel mot nasjonal selvbestemmelse. Noen av disse partiene anklager også venstresiden for å bruke klima som en unnskyldning for å undergrave nasjonal selvbestemmelse, sier Sælen, og tilføyer at det internasjonale aspektet er mer problematisk for mange av disse partiene enn klimaendringene i seg selv.

Ettersom nasjonalismen bygger på forestillingen om tydelige grenser mellom land og folk, kan det også være vanskeligere å anerkjenne et transnasjonalt ansvar for klimaproblemet, der utslipp i ett land får konsekvenser i andre.

– Vi har forsøkt å finne ut hva som best forklarer sammenhengen mellom høyrepopulisme og motstand mot klimapolitikk blant velgere. Da fant vi nettopp manglende anerkjennelse av transnasjonalt ansvar som den viktigste forklaringen, sier Sælen.

Den nest viktigste forklaringen var frykten for at internasjonalt klimasamarbeid skal svekke nasjonal selvbestemmelse.

Konsekvenser for klimaforhandlingene

Ifølge Sælen kan høyrepopulistiske partier påvirke internasjonalt klimasamarbeid på flere måter.

Da Trump ble president i 2017, varslet han at USA ville trekke seg fra Parisavtalen. I sin nåværende presidentperiode, har han bestemt at USA skal ut av selve FNs Klimakonvensjon, som Parisavtalen er en del av, og av FNs klimapanel (IPCC).

– Trump har vært en katastrofe for internasjonalt klimasamarbeid. Dette er den mest ekstreme konsekvensen høyrepopulistiske politikere har hatt på klimapolitikk. Og ikke helt representativt for hva som vanligvis skjer med internasjonalt miljøsamarbeid mer generelt når høyrepopulister har makt. Oftest ser man at de utnytter at de kan framsette troverdige trusler om å trekke seg, til å fremme sine nasjonale interesser i forhandlingen, sier Sælen og viser til Polen under Lov- og rettferdighetspartiet.

– Da de hadde makten, var blant annet Polen vertskap for COP24. De arbeidet innenfor forhandlingssystemet for å senke tempoet i omstillingen og sikre gunstige vilkår for egne interesser.

I tillegg påvirker slike partier klimaforhandlingene indirekte gjennom nasjonal politikk.

– Når høyrepopulistiske partier får makt, ser vi ofte at det nasjonale ambisjonsnivået senkes. Det får konsekvenser internasjonalt, fordi Parisavtalen bygger på nasjonale klimamål, sier Sælen. Han viser til Argentina, som fortsatt er med i Parisavtalen, men som ennå ikke har lagt fram sine klimamål for 2035. De har altså ikke meldt seg ut av avtalen, men har heller ikke levert planen for hva de skal bidra med.

Ikke den eneste forklaringen

Sælen mener forskningen illustrerer hvor sårbart internasjonalt klimasamarbeid kan være når nasjonale interesser settes opp mot felles klimamål.

– Høyrepopulisme er ingen god forutsetning for ambisiøse klimaforhandlinger. Samtidig er det også andre politiske interesser og mekanismer som bremser framdriften. Vi kan ikke legge all skyld på høyrepopulismen alene, sier han.