Hvor varmt blir det?
Ingen vet nøyaktig hvor varmt det blir i 2100, men vi kan gjøre antagelser og beregninger, og på den måten si noe om hvilken retning det går i. Her er fire punkter du må huske på når du hører et temperaturvarsel for flere tiår fram i tid.
Før og under klimaforhandlingene kommer det ofte analyser om hvor global temperatur er på vei. Disse er basert på den politikken de forskjellige landene melder inn til klimatoppmøtet, såkalte INDC’er.
I oktober lanserte for eksempel FNs miljøprogram (UNEP) sin årlige «Emissions Gap Report», og i november lanserer miljøet «Climate Action Tracker» sin «gradestokk» for å illustrere hvor global temperatur er på vei.
Disse rapportene får vanligvis stor oppmerksomhet. Ikke minst bruker overslagene for temperatur i 2100 å dukke opp i mediene.
Her er noen punkter som er viktige å huske på når du leser om disse rapportene:
1. Vær skeptisk til nøyaktige tall
Om du leser en sak som sier at global oppvarming vil være 1,8 eller 2,9 eller 2,5 i 2100, så skal du være litt på vakt. Modellene finner som regel fram til et temperaturområde som kan spenne fra for eksempel 1,5 grader til 2,1. Det betyr at modellene kommer fram til en temperatur imellom der. Hvis noen sier at «medianen» er 1,8 grader – så betyr det at den midterste beregningen kommer fram til dette tallet. Det betyr ikke nødvendigvis at dette tallet er mer sannsynlig enn de andre – det er bare i midten.
2. Dette er antagelser – ikke prediksjoner
Ingen vet nøyaktig hva som skjer i morgen, neste uke eller neste år. Man vet kanskje hva som er vedtatt politikk på kort sikt, og hvilke mål for energibruk og utslipp som forskjellige land har satt seg fram mot 2030. Dette kan legges inn som begrensninger i modellene. Men hva med etter 2030 og fram til 2100? Det er 70 år. Her må man gjøre noen brede antagelser om hva som kan skje. Man kan anta at klimapolitikken styrkes, at den er konstant, at det bygges ut mer fornybart eller at det bygges ut mindre. Dette er kvalifiserte antagelser, men det er ikke dermed sannsynlig at alt man antar kommer til å skje.
Man bruker å si at ingen modeller er riktige, men noen kan være nyttige.
3. Modellene bestemmer
Hvilke modeller man velger kan ha større effekt enn hvilke antagelser som legges inn i dem. Modellene har en rekke antagelser innebygget. Man kan «tvinge» dem til å ha noen felles antagelser omkring for eksempel karbonpris og utviklingen av fornybar energi. Det kalles å «harmonisere» modellene. Hvordan de regner seg fram til svarene vil derimot variere. Denne variasjonen mellom modellene, kan ha større betydning enn de antagelsene som legges inn i dem. Modellene er blitt så komplekse og avanserte at man egentlig ikke vet helt nøyaktig hvordan og hvorfor de kommer fram til de svarene de gir.
4. Likevel: Slike beregninger er nyttige!
Rapporter og beregninger er nyttige for å vite mer om hvilken retning klimapolitikken tar. Det er forskjell på å si at vi er på vei mot 2-3 graders oppvarming eller 4-5 grader. Slik informasjon kan man bruke til å si noe om tiltak bør styrkes, og om dagens tiltak virker. Hvis man bruker mer eller mindre samme metode hvert år vil man kunne sammenligne det ene året med det andre og si noe om trenden.
