Hydrogen i Europa – og Norges rolle

– For EU har hydrogen blitt veldig viktig på overraskende kort tid, og strategien deres er svært ambisiøs. Også flere land, som Tyskland, Frankrike, Nederland, Spania og Portugal har kommet med strategier. Så signalene er tydelig på at her skal det satses, sier seniorforsker Fay Farstad hos CICERO.

Farstad er ekspert på europeisk klimapolitikk, og har sammen med flere kollegaer jobbet med et stort hydrogenprosjekt det siste halvåret.

– For bare noen år siden var det lite snakk om hydrogen, mens nå blir det trukket frem som en kritisk energibærer på veien til å oppnå målene i Parisavtalen, sier Farstad.

En stadig mindre andel av energien vår kommer fra fossile kilder, og EU har som mål å være karbonnøytralt innen midten av århundret. Ett steg på veien dit er utbygging av fornybar energi og elektrifisering av for eksempel transportsektoren. Men noen sektorer vil være vanskeligere enn andre å elektrifisere eller å bruke batterier i. Dette gjelder som for eksempel tungtransport, shipping og deler av industrien.

– Her kan hydrogen være et godt alternativ, sier Farstad

En stor fordel med hydrogen er at man kan lagre store mengder energi over lengre tid i forhold til elektrokjemiske batterier. Hvis det for eksempel er lite sol eller vind, kan man derfor bruke hydrogen til å balansere kraftsystemet. Eller den kan være et alternativ til utbygging av kraftoverføringsnett, som ofte er kontroversielt, ifølge Farstad.

Norges mange fordeler

Hvilke implikasjoner vil EUs hydrogenstrategi ha for Norge?

– Her er det både muligheter og utfordringer. Norge har flere fordeler når det kommer til å utvikle hydrogen, blant annet fordi vi har kompetanse fra både fornybarnæringen og olje- og gassnæringen som kan anvendes, sier Farstad.

Av andre fordeler peker hun på at vi har relativt lave strømpriser sammenlignet med andre land, samt at vi kan bruke eventuelle kraftoverskudd til å produsere hydrogen.

– Innenfor blå hydrogen er det store muligheter med våre gassressurser og satsningen på CCS med prosjektet ‘Langskip’, forklarer Farstad.

Hun legger til at infrastrukturen vår også er av betydning. Allerede eksisterende gassrør kan muligens brukes til eksport av hydrogen til kontinentet.

Flere usikre momenter

En av de største utfordringene er usikkerheten forbundet med hydrogen som energibærer.

– Statusen til hydrogen har gått fra ‘zero til hero’ på veldig kort tid og det er sprikende analyser av hvor mye som skal produseres og hvor stort man skal satse. Det er også en ‘høna og egget’-problematikk ved at produsenter er tilbakeholdne med å satse fordi de ikke vet hvor stor etterspørselen vil være, mens beslutningstagere er tilbakeholdne fordi de ikke vet om etterspørselen vil kunne dekkes, sier Farstad som tror mange beslutninger er avhengig av hva andre aktører gjør.

Ulike verdikjeder for hydrogen gjør bildet enda mer komplekst. Man har for eksempel ulike produksjonsmetoder (grønn versus blå), ulike lagringsmetoder (flytende eller gass) og hydrogen kan brukes til forskjellige formål. Dessuten er usikkerhet med tanke på infrastruktur en utfordring.

– Skal hydrogen for eksempel brukes til tungtransport, shipping, i industrien eller til oppvarming i bygg? Eller flere formål samtidig? De mange produksjonsmetodene og bruksområdene gjør bildet fragmentert, og organisering på tvers av sektorer kan bli vanskelig, sier Farstad.

Hydrogen er også per i dag dyrt å produsere og transportere, understreker hun. Hydrogen vil derfor møte sterk konkurranse fra for eksempel batterier (hvor dette er mulig å bruke).

EUs grønne prioritering

EU på sin side er klar i sin strategi om at det er grønn hydrogen og fornybar energi som skal favoriseres. Skepsisen er stor til blå hydrogen og CCS, mye på grunn av usikkerheten ved å lagre CO₂ under bakken. Også sentrale medlemsland som Tyskland er tydelige på at grønn hydrogen skal prioriteres.

– Denne innstillingen kan by på problemer for Norge, hvor mange håper at blå hydrogen kan bli en stor eksportmulighet. Vi kan ikke utelukke oppoverbakke når vi skal prøve å selge blå hydrogen til EU, sier Farstad.

Hun tror likevel det er en mulighet for Norge å eksportere blå hydrogen i en overgangsfase. I et lengre løp vil nok mulighetene være størst innen grønn hydrogen eller at vi eksporterer kraft til kontinentet, slik at de selv kan produsere grønn hydrogen.

– En tilleggsutfordring er at EUs hydrogenstrategi ikke nevner Norge som en relevant samarbeidspartner. De trekker heller frem land fra Sør- og Øst-Europa og Afrika. EU ser nemlig energiutvikling i tilknytning til regional utvikling, og vil nok bruke denne muligheten til også å utvikle medlemslandene og strategiske partnere i Afrika, sier Farstad.

Hun tror det kan bli utfordrende hvis Norges og EUs syn på energisamarbeidet begynner å sprike.

– Men Norge sluttet seg nylig til den europeiske satsingen for innovasjons- og industrisamarbeid (IPCEI) for hydrogen. Det var et viktig steg for Norges hydrogensatsing og kobling mot EUs hydrogenstrategi. Det blir av stor betydning for norske beslutningstakere å følge med på utviklingen i EU fremover, avslutter Farstad.