Indias balansekunst

– India er verdens tredje største utslippsland, derfor er det viktig å vite hva som skjer der, sier seniorforsker ved CICERO, Robbie Andrew.

Han jobber med å forstå driverne i globale klimagassutslipp, blant annet i prosjektet Global Carbon Project. Spørsmål Andrew prøver å finne svar på er for eksempel: Hvor mye sement eller kull produserer og eksporterer India? Hvordan utvikler bilparken seg? Hva er andelen solkraft?

Sånne ting.

Svarene finner han ofte i godt gjemte eller uryddige pdf’er, regneark eller zip-filer. Tallene ryddes, vaskes, analyseres og publiseres. Målet er å kunne gi best mulig beregninger av hva de globale klimagassutslippene er.

Indias klimagassutslipp er omtrent de samme som EUs. Men når EUs utslipp er på vei nedover, fortsetter Indias utslipp oppover. Per innbygger er imidlertid Indias utslipp lave, med 1,9 tonn co₂ per innbygger. Dette er omtrent halvparten av det globale gjennomsnittet. Til sammenligning er nå Kinas utslipp per innbygger høyere enn EUs.

– Vi skal være glade for at Indias utslipp ikke har hatt samme utvikling som Kina, da hadde vi vært ille ute, sier Andrew.   

Ikke i Kinas fotspor

Når det gjelder hvilken vei utviklingen i India vil ta, er Andrew usikker. Når India nå går forbi Kina som verdens mest folkerike land, er det mange som lurer på om landet vil følge samme utvikling som sitt naboland i nord.

Til tross for at de to gigantene har mye til felles, er det også mye som skiller dem, fastslår Andrew.

– Når det gjelder den eksplosive industrialiseringen, hvor Kina tok på seg rollen som verdens fabrikk, tror jeg ikke India har verken vilje eller mulighet til å gjøre det samme. Kina har på mange måter tatt den rollen globalt. I tillegg er det en annen verden nå enn da Kina gjorde det. De grep en mulighet som kanskje bare byr seg én gang i historien, sier Andrew. 

Når det er sagt har India ingen planer om å bremse utviklingen, verken i økonomi, levestandard eller i utslipp.

Eller, de har faktisk planer om både å kutte og å øke utslippene sine: Under klimaforhandlingene fikk India noe oppmerksomhet for å endre formuleringen fra å jobbe for å «fase ut» kull, til å «fase ned». Endringen virker kanskje prosaisk, men i praksis åpner den for at India kan øke sine utslipp fra kull, og samtidig være i tråd med sine forpliktelser. I den vedtatte formuleringen ligger det at India kan øke sin bruk av kullkraft, så lenge de samtidig øker produksjon av ikke-fossil energi mer enn de øker produksjonen av kullkraft.

–Formuleringen handler om mengden kullkraft relativt til fornybar. Ifølge dem selv åpner dette for at India kan fortsette å øke sitt kullforbruk, så lenge de øker produksjonen av ikke-fornybar mer, sier Andrew.

Kull og fornybar hånd i hånd

Men hva med fornybar energi? India leder en global solkraftallianse, og annonserer stadig satsinger på vind- og solkraft. De har også meldt inn til FN at de skal bygge 500 gigawatt med ikke-fossil energi innen 2030.

– 500 gigawatt ikke-fossil energi innen 2030 er hva myndighetene anser som den billigste måten å dekke økningen i energibehovet på. Det er dermed business as usual, sier Andrew.

Eller sagt på en annen måte, dette er noe myndigheten antar kommer til å skje uansett – det er ikke en ambisjon.

– Jeg synes det er interessant å se på hvilket bilde India ønsker å vise verden. De ønsker å fremstå som ledere og ha en rolle på den internasjonale scenen. Samtidig argumenterer de for at de selv ikke skal måtte kutte i klimagassutslippene. Det er en veldig vanskelig balansegang, sier Andrew.