Kapitalisme en trussel mot bærekraftig utvikling?

Tidligere i år publiserte professor Arne Johan Vetlesen to artikler – én i CICEROs nettmagasin Klima i januar og én litt lengre versjon i Morgenbladet i februar – som begge inneholder interessante resonnementer og kommentarer til en artikkel jeg skrev for Klima i august 2017. Jeg ser begge versjonene som positive bidrag til en viktig debatt, og selv om jeg ikke er enig i alt, ser jeg det som viktig at vi bygger videre på det vi i hovedsak er enige om.

Ulike tilnærmingsmåter

I dette tilfellet dreier det seg i første rekke om behovet for tiltak som kan forebygge at kommende generasjoners livsvilkår forverres gjennom nålevende og tidligere generasjoners (over) forbruk av naturressurser og andre knappe goder. Vi er enige om at offentlig styring og private tiltak på ulike nivåer – og ofte i samspill – vil være nødvendig for å mestre denne oppgaven. Vi er enige om at oppgaven har et format som tilsier at offentlige myndigheter vil ha behov for å ta i bruk sterkere virkemidler – herunder også forbud og påbud – der verbale kampanjer og moderate avgifter ikke gir tilstrekkelig kraft for omstilling. Og vi er trolig enige om at siden mennesker bidrar til klimaendring gjennom et meget bredt spekter av handlinger, vil det gi god mening for hver av oss å legge særlig vekt på områder der vi kan bidra mest.

Det Vetlesen først og fremst savner i min artikkel er en kritisk omtale av kapitalisme som det presumptivt viktigste hinderet for bærekraftig utvikling – «det økonomiske systemet som har global dominans i dagens verden». Jeg er enig i at egenskaper ved et dominerende økonomisk system kan påvirke mye av vår livstilstand, herunder det generelle inntektsnivået, fordelingen av velstand innenfor og mellom land, og størrelsen på utslippene av CO₂ og andre «klimagasser». Jeg hadde likevel to gode grunner for å velge en annen innfallsvinkel til mine resonnementer om klimapolitikkens utfordringer.

Usikkert faglig fundament

Den viktigste grunnen var at jeg ikke har noe solid faglig fundament for å hevde at et kapitalistisk system – alt annet likt – generelt fører med seg høyere utslipp av klimagasser og mindre ansvarlig bruk av naturressurser enn andre kjente systemer, herunder også et kommunistisk system som det Sovjetunionen praktiserte både internt og – med enkelte tilpasninger – også for de østeuropeiske landene som i tre-fire tiår lå under sovjetisk kontroll. Jeg er glad for å se at Vetlesen selv ikke foretar noen direkte sammenligning. I stedet erkjenner han at selv om kapitalisme som system har alvorlige svakheter (særlig belønning av egoisme), har den også en fristende «innebygget dynamikk» som « … har kommet svært mange mennesker til gode». Denne dynamikken hindrer ham ikke fra å konkludere at svakhetene er viktigst, men den får fram at et kapitalistisk system også har «innebygde» positive egenskaper som hører med i en helhetlig vurdering.

Mitt utgangspunkt er at statlige styringsorganer som regel vil velge løsninger som de finner passer det enkelte land – og/eller dets sittende regjering – best. Jeg la til grunn at materiell egeninteresse har vært en viktig drivkraft for menneskelig handling lenge før konsekvensene av utslipp av klimagasser kom på den politiske dagsordenen. Når vi kontrollerer for utviklingsnivå og – hvis datamaterialet strekker til – også for andre systemegenskaper som vi antar kan påvirke utfallet, er min tolkning av empiriske undersøkelser at «ikke-kapitalistiske» systemer i de fleste tilfellene ser ut til å ha hatt minst like høy utslippsintensitet som «kapitalistiske» systemer. Et markant og generelt skille basert på ideologiske forestillinger er ikke lett å finne. Derimot er det liten tvil om at flere andre faktorer hører med i bildet hvis målet er å forklare hvorfor utslippsintensiteten varierer mellom land som USA, Danmark og India.

Mitt utgangspunkt er at statlige styringsorganer som regel vil velge løsninger som de finner passer det enkelte land – og/eller dets sittende regjering – best.

PROFESSOR ARILD UNDERDAL

Et interessant bidrag finnes i en studie utført av World Resources Institute (WRI) av land som i perioden 200–-2014 hadde greid å redusere utslippene av klimagasser og samtidig forbedre sin nasjonale økonomi (BNP). Med på listen er 4 av de 5 østeuropeiske landene som under den kalde krigen ofte ble omtalt som sovjetiske «satellitter».[1] Etter frigjøringen fra sovjetisk overstyring sto disse landene overfor en krevende omstilling av egne styringssystemer og av nærings- og samfunnsliv. Den globale finanskrisen i 2008/2009 gjorde situasjonen enda vanskeligere, og oppgaven desto viktigere. Tilgjengelig statistikk tyder på at de reformene som ble gjennomført – de fleste i mild kapitalistisk retning – sett under ett ledet til mer effektiv produksjon og også til ikke-trivielle reduksjoner i utslippene av CO₂ og flere andre klimagasser. Av de 21 landene som forskerne fant oppfylte begge betingelsene for å få plass på listen, er 17 i dag medlemmer av EU. To av de andre landene som oppfylte kravene (USA og Sveits) er kapitalistiske økonomier, mens de to siste (Ukraina og Usbekistan) befinner seg i ulike mellomposisjoner.

I den artikkelen Vetlesen forholdt seg til, valgte jeg å ta utgangspunkt i en modell som favner bredere enn politisk styring. Jeg valgte derfor en modell som ser menneskers påvirkning av naturmiljøet (I) som en multiplikativ funksjon av tre grunnleggende drivkrefter – befolkningsstørrelse (P), velstandsnivå (A) og teknologisk utviklingsnivå (T); forkortet I=PxAxT. Anvendt på en ajourført versjon av det datamaterialet jeg benyttet i den første artikkelen, fant jeg et tilnærmet perfekt samsvar mellom den vekstkurven formelen tegner opp for verden som helhet og den registrerte økningen i faktiske CO₂-utslipp (. 99*** for perioden 1990-2015).

Hvis vi spesifiserer resultatene på enkeltland, blir imidlertid bildet langt mer nyansert. For flere (kapitalistiske) land som hadde sterk vekst i egne CO₂-utslipp i perioden 1990–2004 (bl.a. USA og Canada) gikk utslippene ned i perioden 2005–2015.[2] Anvendt på EU som helhet gir formelen ingen veiledning når vi studerer hver av de to periodene for seg, og den blir direkte villedende hvis vi ser perioden 1990–2015 under ett (-.39*).

Mer komplekse modeller

Min vurdering av slike variasjoner er at de bør tolkes som en beskjed om at den modellen vi har valgt, ikke alene kan gi gode svar på de spørsmålene vi har stilt. Dette var min andre grunn for ikke å konsentrere resonnementet om én enkelt drivkraft. For å forstå et lands utslippsprofil og klimapolitikk må vi ta hensyn til et bredere sett av faktorer – herunder landets tilgang på ulike typer energiressurser, kostnader ved utbygging av nettverk for distribusjon av elkraft og for transport mer generelt, landets økonomiske system og politiske styreform, det generelle kunnskapsnivået, og i noen tilfelle også alvorlige motsetninger mellom ulike grupper av befolkningen.

Et førsteinntrykk av betydningen av slike faktorer kan man få ved å sammenligne (eksempelvis) Danmark med Qatar. Danmark hører med blant de industrialiserte landene som har relativt lave utslipp av CO₂ per innbygger. Landet kan best betegnes som et kapitalistisk demokrati med en rimelig homogen befolkning, ganske høy velstand, høyt allment kunnskapsnivå, og en ikke ubetydelig tilgang på olje og gass på egen kontinentalsokkel. Qatar er et land med innslag av kapitalistisk økonomi, noe høyere befolkningstetthet enn Danmark (mye på grunn av import av arbeidskraft utenfra), store inntekter fra eksport av olje og gass (med tilsvarende høy avhengighet av denne handelen), og med et autoritært politisk styresett som først de senere årene har begynt en meget forsiktig omstilling i retning av noe som kanskje kan bli et konstitusjonelt monarki.

I slike forskjeller ligger et mønster som trolig kan generaliseres, om enn med forsiktighet: Land som selv er rike på fossile brensler tenderer til (a) å bruke mer slik energi enn land som har få eller ingen fossile energikilder, og (b) å være (eller gjøre seg selv) mer avhengig av inntekter fra eksport av olje og/eller gass. Som en følge av disse forskjellene i ressursgrunnlag og investeringsprofiler, blir utslippene avCO₂2 per innbygger – under ellers noenlunde like vilkår – normalt større i land som Qatar enn i land som Danmark, som satser på å hente energi også fra egne fornybare kilder. Hvis vi legger til Norge – et land som er rikt på olje, gass og vannkraft, men ellers har langt flere likhetstrekk med Danmark enn med Qatar, ville vi forvente at NorgesCO₂2-utslipp per innbygger vil ligge over Danmarks, men under Qatars. Den hypotesen er både triviell og riktig, og kontrasten vis-à-vis Qatar er slående. Men hvor mye betyr styresettet i denne sammenheng? Ville ikke Qatars interesse for å tjene penger på eksport av olje og gass trolig ha vært omtrent den samme – kanskje endog litt større? – hvis landet hadde vært en totalitær ett-parti stat ledet av Kim Jong-un.[3]

Veien videre

Verkenn Vetlesen eller jeg ønsker oss et totalitært regime – trolig aller minst et regime avnordkoreanskk format. Mitt anliggende er heller ikke å bestride at det finnes sammenhenger mellom kapitalisme (+ demokrati) på den ene siden og klimapolitikk (herunder regulering av utslipp) på den andre. Noen av disse forskjellene hører med i en bredt anlagt analyse. Men i de fleste empiriske studiene jeg kjenner, ser enkelte andre faktorer ut til å bety mer. Det var derfor jeg begynte med I=PxAxT-formelen, forstått som en forholdsvis romslig ramme for videre analyse, som kan ta inn også Vetlesens forståelse av kapitalismen som trussel mot bærekraftig utvikling.

 

[1] World Resources Institute (WRI) 2016. The Roads to Decoupling: 21 Countries Are Reducing Carbon Emissions While Growing GDP (https://www.wri.org/print/43938). Av de såkalte «satellittene» var Polen den eneste som ikke tilfredsstilte begge WRIs kriterier. Viktige endringer er at det tidligere Øst-Tyskland hadde gått sammen med Vest-Tyskland i én stat (og var kvalifisert i den egenskap), og at det tidligere Tsjekkoslovakia nå var delt i to stater (som begge kom med på WRIs liste).

[2] Iverksetting av forpliktelser under Kyoto-protokollen kommer i den siste av disse periodene, men mye av forklaringen på nedgangen i utslipp fra land som USA og Canada må trolig tilskrives andre forhold, blant disse en kraftig vekst i intern produksjon og forbruk av skifergass (langt på vei et teknologisk gjennombrudd). Denne nedgangen i utslipp blir delvis oppveid av en økning i andre lands import og forbruk av amerikansk kull (langt på vei et resultat av frihandel).

[3] Kim Jong-un er leder av Den demokratiske folkerepublikken Korea – et land der befolkningen har langt større behov for velstandsøkning enn tilfellet er i Qatar.