Kina er lunken til Arktis

Arktis er den regionen der global oppvarming går raskest. Smeltende is både på havet og på land kan åpne opp nye områder for industri og ferdsel, og dermed også en ny arena for konflikt. Den amerikanske presidenten har aktualisert dette ved å peke på at USA trenger kontroll over Grønland, med tanke på ressurser og egen sikkerhet. En annen stormakt som får oppmerksomhet med tanke på sitt engasjement i Arktis, er Kina.

Ifølge seniorforsker ved Fridtjof Nansens Institutt, Iselin Stensdal, får de kanskje litt mer oppmerksomhet enn de fortjener.  

– De er egentlig ikke så interessert i Arktis som man kan få inntrykk av i media, sier Stensdal.

Hun er ekspert på Kinas energi- og klimapolitikk, og fullførte nylig sin doktorgrad om forholdet mellom lokale og sentrale myndigheter i Kina, med tanke på klimapolitikk. I 2024 ga hun også ut boka China-Russia Relations in the Arctic: Friends in the Cold?

Stensdal peker på at Kina har definert noe de kaller for "nye strategiske områder". Dette er områder Kina anser som strategisk viktige, og inkluderer dyphavet, verdensrommet, kyberrommet og polarområdene.

– Av disse områdene har polarområdene lavest prioritet, og Arktis er prioritert lavest av disse igjen, sier Stensdal.

Hun peker på at det brukes mer ressurser på tilstedeværelse i Antarktis enn i Arktis.

Men hvorfor ser de på Arktis som et strategisk område i det hele tatt? Stensdal sier at polarområdene tradisjonelt har hatt en spesiell posisjon i internasjonal politikk, blant annet som en arena for å vise seg fram som for eksempel en forskningsnasjon

– Kina er en stormakt som ønsker å være en spiller på den globale arena, derfor vil de også være til stede i Arktis, forklarer Stensdal.

At Kina har en strategi for tilstedeværelse i Arktis, virker kanskje litt rart siden landet verken ligger i, eller grenser til nordområdene. Det gjør imidlertid ikke Italia, Tyskland, India, Japan, Storbritannia eller Sør-Korea heller, og alle er land med tilsvarende strategier.

– Slike strategier kan høres veldig like ut. De handler om klima, miljø, forskning og ressurser. Geopolitikken er ofte tonet ned, sier Stensdal.

Arktis har lenge blitt ansett som apolitisk, en arena for samarbeid og lite utsatt for konflikter. Fenomenet ble omtalt som "arctic exceptionalism".

– De dagene kan se ut til å være forbi, og storpolitikken er på full fart inn i regionen, sier Stensdal.

Hun mener Kina viser liten militær interesse for Arktis, og at det ikke har vært kinesiske krigsskip i polhavet. Landet har imidlertid vært involvert i det som omtales som den Polare Silkeveien - sjøveiene i Arktis mellom Asia og Europa. Dette er en del av Kinas «Belt and Road Initiative», som er en rekke kinesiske infrastrukturinvesteringer ment til å øke handel og kontakt med Kina, samt øke Kinas innflytelse globalt.

Den Polare Silkeveien langs Russlands kyst fra Shanghai tar et skip omkring 18 dager, sammenlignet med 30-35 dager igjennom Suezkanalen. Tid er som kjent penger. Kortere rute betyr mindre utgifter til drivstoff, og raskere leveranser til kunder.

Ifølge Stensdal er imidlertid aktiviteten betydelig redusert fra kinesernes side:

-  Den Polare Silkeveien ble lansert felles av Kina og Russland i 2017. Russland på sin side inviterte Kina til å investere i havner og infrastruktur langs kysten i Arktis, fordi de selv ikke hadde ressurser. Det har gått noen skip langs denne ruta, men etter Russlands invasjon av Ukraina har det mer eller mindre stanset opp, oppsummerer hun