Klimatilpasning i Himalaya: Fleksibilitet og delte fortellinger

– Et småbruk på vestlandet er ikke nok til å brødfø en hel familie. Derfor har kanskje mor jobb i skolen eller helsevesenet i tillegg til gårdsdriften, eller kanskje jobber far i Nordsjøen. Likedan i Himalaya: Kanskje får far seg jobb i byen fordi gårdsdriften ikke er nok, og da må mor stelle med dyra og avlingen, sier Tor Halfdan Aase, antropolog, professor i geografi ved Universitetet i Bergen og tilknyttet seniorforsker ved CICERO.

 

Nøkkelen til systemstabilitet og god klimatilpasning er fleksibilitet.

TOR HALFDAN AASE

 

Snøen og isbreene i Hindu Kush og Himalaya-fjellene er en livsviktig kilde til ferskvann for over 240 millioner mennesker, spesielt om våren og høsten, utenfor monsunsesongen om sommeren. Klimaforskning viser at regionen er spesielt utsatt for klimaendringer. Som i Arktis, stiger temperaturen raskere enn det globale gjennomsnittet, noe som gir grunn til bekymring – og forskningsmidler.

I klimatilpasningsprosjektet Himalayan Climate Change Adaptation Programme (HICAP), som avsluttes i år, lot forskerne – Tor Aase blant dem – småbøndene i Himalaya være sine «lærere» og tok selv på seg rollen som «lærere» for regionale politikere og byråkrater. Målet var å finne ut hvordan beslutningstakere i regionen kan hjelpe småbruksbøndene å opprettholde gårdsdriften og bli boende i hjembygda si, selv i et endret klima.

Det er dette vi kaller klimatilpasning.  

To typer fleksibilitet

Nøkkelen til systemstabilitet og god klimatilpasning, viser studien, er fleksibilitet, det vil si fleksible bønder og fleksible stater som begge evner å etablere buffere for unormale tider.

– Vi fant at fjellbøndene opererte med to typer fleksibilitet. Den ene handler om å kunne veksle mellom typer avlinger og teknologier. Dyrker du kun gulrøtter, gjør du deg sårbar, men dyrker du salat i tillegg, gjør du deg mer robust. Det samme med teknologi; de som bare satser på kunstgjødsel alene eller naturgjødsel alene, ja, de blir mer sårbare, forteller Aase.

– Den andre fleksibiliteten handler om å kunne holde igjen produksjonsfaktorer, ikke bruke alt i ett og samme år. For eksempel er det klokt å ha litt ekstra vann i bakhånd og ikke maksimere arbeidskraften. For hva skjer dersom mor blir syk en periode eller bestefar dør i en situasjon der du har utnyttet arbeidskapasiteten maksimalt? Produktiviteten går drastisk ned.

 

Journalister er en uutnyttet ressurs i forskningsformidling.

TOR HALFDAN AASE

 

Aase og kolleger fant videre at det er en motsetning mellom fleksibilitet og produktivitet, som både bøndene selv og staten hele tiden må jobbe med å finne balansen i.

– Staten er megler og har hovedansvaret for å hjelpe bøndene til størst mulig fleksibilitet. Ønsker staten av en eller annen grunn å øke produktiviteten, må de hjelpe bøndene å øke fleksibiliteten ved å tilby buffer-hjelp, sier Aase.

Og nettopp dette er suksessen til HICAP: Prosjektet har evnet å avdekke dette behovet og har i tillegg formidlet det til ulike typer beslutningstakere i hele regionen. Nå gjenstår det å se om reell politikk kommer ut av innsikten – på lang sikt.

– Et annet funn er nemlig at uten et konkret regelverk og litt støtte, har ikke regionale og lokale byråkrater mulighet til å omsette politikk og planer til handling, sier Bob van Oort, prosjektkoordinator ved CICERO.

– Arbeidsmigrasjon er en rød tråd

– Vi ser at mye henger sammen, og særlig er arbeidsmigrasjon en rød tråd, sier van Oort.

– Muligheten for flytting gir husholdningene mer økonomisk fleksibilitet som gjør dem mer uavhengige av variasjoner i landbruket, men dette hjelper ikke hele bygda. Og på grunn av utflytting, er det særlig kvinner som blir igjen. Arbeidskraften og -mengden går dermed ned og jordbruksland går ut av bruk, hvilket betyr mindre produksjon og  vannbehov, utdyper han.

– Som klimatilpasning er dette greit nok, men fraflyttingen skaper utfordringer for matproduksjon til husholdningene og markedet, sier van Oort.

Klimatilpasning betyr altså mindre matproduksjon for landet som helhet, men for den enkelte familie kan det være lurt å ha en liten tilleggsinntekt å kjøpe ekstra mat for, slik at de har en buffer av ubrukt land og vann som de kan ta i bruk igjen senere, dersom de vil eller må. Dette gir fleksibilitet på lang sikt.

 

Himalaya har en rik biodiversitet, det er mulig å dyrke både medisinplanter, krydder og andre avlinger som har høy verdi per kilo.

NINA HOLMELIN

 

Nina Bergan Holmelin, doktorgradskandidat på HICAP og forsker på CICERO, legger til:

– Vi ser også at støtte til veiutbygging til avsidesliggende steder, investering i enkle vanningssystemer og i utdanning gjør bøndene bedre i stand til å utnytte seg av nye muligheter. Himalaya har en rik biodiversitet, det er mulig å dyrke både medisinplanter, krydder og andre avlinger som har høy verdi per kilo. Å selge én kilo kardemomme, gir nok penger til å kjøpe 25 kilo ris. Selv en liten pengeinntekt kan bety veldig mye for matsikkerheten til husholdene, og muligheter for å dyrke litt for salg gjør at de unge tenker at det kan være ok å flytte tilbake til landsbygda etter migrasjon, sier Holmelin.

– Når de først er tilbake, fortsetter de å dyrke mat til familien på mesteparten av jorda si, sier hun.

Kurset journalister – fikk medieomtale

Dersom – og når – vi om 20 år ser tilbake på denne studien og prosessen den har satt i gang, vil vi kanskje også se at medieoppmerksomheten rundt studien har spilt en rolle, at mediene har bidratt til å forsterke koordineringen av tiltak og læring i regionen.

Forskningsprosjektet håndplukket nærmere 50 lokale, regionale og internasjonale klima- og miljøjournalister som de ga tre- og femdagerskurs i Katmandu, Nepal og senere i Assam, India for å hjelpe dem å forstå problematikken som skulle adresseres. Kurset besto i én dag med teori og to til fire dager i felten.

– Vi skjønte tidlig i prosjektperioden at her har vi å gjøre med et så komplekst saksfelt, at skal vi få dekning av tematikken vi studerer – og helst riktig dekning – så må vi veilede interesserte journalister, forteller Björn Alfthan, lederen for Polar and Mountain Environments-programmet ved GRID-Arendal, en av HICAP-partnerne.

Miljøinformasjonssenteret GRID-Arendal har lenge lykkes med opplæring av klima- og miljøjournalister, blant annet i Øst-Europa-prosjekter de har vært involvert i, og har utviklet en egen metode for dette. Metoden går nettopp på å eksponere seniorjournalister for en problematikk senteret er interessert i å få på agendaen, og håpe at dette vil resulterer i journalistiske saker om tematikken.

 

Håndplukkede journalister har i løpet av prosjektets seks år lange levetid skrevet 300 saker om tematikken

 

De håndplukkede journalistene har i løpet av prosjektets seks år lange levetid skrevet 300 saker om problematikken, på sine premisser, til sitt publikum, og på sitt språk. 70 av artiklene fokuserte spesielt på HICAP-relaterte saker. 37 av artiklene var grundige, etterforskende fortellinger.

– Ikke bare bedret journalistrekrutteringen mediedekningen og synligheten av HICAP; det gjorde selve forskningen bedre, mener Nand Kishor Agrawal, prosjektkoordinator ved læringssenteret The International Centre for Integrated Mountain Development (ICIMOD), den lokale prosjektpartneren i Nepal.

– I kontakt med journalistene og historiene de skrev, fikk prosjektet bedre grep om hvilke problemer klimaendringer egentlig skaper, lokalt, for menneskene i området vi forsket i, sier Agrawal under et besøk ved CICERO denne uka.

– Vi har ikke målt effekten av og kvaliteten på mediedekningen, annet enn omfanget, men flere miljøer har i alle fall fått tro på metoden – både internt i GRID-Arendal og eksternt blant flere forskningsaktører i Himalaya-regionen, sier Björn Alfthan.  

En redaktør i fjellene

Tor Halfdan Aase deler synet på at journalister er en uutnyttet ressurs i forskningsformidling.

– For noen år tilbake møtte jeg tilfeldigvis redaktøren for The Kathmandu Post, den største engelspråklige avisa i regionen, da jeg var på vei for å intervjue Himalaya-bønder i et annet prosjekt for Universitetet i Bergen. Han var på ferie med familien, men da han fikk høre om prosjektet vårt, ble han så interessert at han ba om å få bli med for å observere feltarbeidet vårt, forteller Aase.

Redaktøren fikk audiens og ble med for å høre klimaforskere snakke med fjellbønder heller enn å feriere med kone og barn.

– Han syntes det var veldig spennende og ble fascinert av måten vi snakket med dem på, som han mente var annerledes enn måten en journalist ville snakket med dem på, sier Aase.

Enden på visa ble flere gode saker om tematikken i The Katmandu Post.

– Vi er for lite flinke til å ta med oss journalister i felten. Og norske journalister er det regelrett vanskelig å få med seg, reflekterer Aase i dag.