Klimaspillet

Klimaspillet er et slags Monopol for utslippskutt hvor samarbeid står sentralt. Ved starten får hver deltaker tildelt én av fem roller innenfor områdene: Planlegging, næringsutvikling, teknisk drift, økonomi, og klima. Hver deltaker får så utdelt et antall kort med ulike tiltak som retter seg inn mot fire forbruksområder: Transport, bolig, mat og annet forbruk. Man kan velge mellom kjente tiltak, som «bygge gang- og sykkelvei» eller «etablere ladepunkter for el-biler», og man kan utvikle nye tiltak.

Gjennom diskusjon og samarbeid skal man finne ut hvilke løsninger man vil prioritere, der man må balansere mellom det å prøve å oppnå nødvendige utslippsreduksjoner på den ene siden, og ikke overskride grenser for folkelig oppslutning om de valgte tiltakene og om den lokale klimapolitikken samlet sett på den andre siden. Spillet går i seks runder, og for hver runde kommer man (forhåpentligvis) noen skritt nærmere målet om å redusere utslippene i tråd med 1,5-gradersmålet.

Ved spillets slutt vil vi se hvor langt man kom, og diskutere  hva slags overføringsverdi det har til kommunens faktiske arbeid med å redusere utslippene av klimagasser.

Rent praktisk innebærer utprøvingen at dere setter av 3 timer til å spille klimaspillet i fellesskap. Et minimum av 5 personer trengs for å fylle alle rollene i spillet, men det er ønskelige med flere (gjerne 2-3 på hver av de fem rollene).

Har dere lyst til melde interesse til å spille, kontakt: Astrid.arnslett@cicero.oslo.no

Utviklet som en del av forskningsprosjektet TRANSFORM

Innholdet er utviklet basert på 100 intervjuer med ulike fagpersoner i 14 kommuner 

Trekker på erfaringene fra forskningsprosjektet HOPE

Tekst: Carlo Aall, Vestlandsforskning

Klimautfordringen

Verden står overfor en svært krevende utfordring i å nå de internasjonale klimaforpliktelsene. FNs klimapanel har slått fast at skal verden klare målet i Parisavtalen om å holde den globale oppvarmingen under 1,5 til 2 graders oppvarming fra før-industrielt nivå, må de globale utslippene være «netto null» innen utgangen av år 2100. Dette betyr at alle gjenværende utslipp av klimagasser må kompenseres fullt ut med tiltak for å fange og lagre CO₂, såkalte negative utslippstiltak. Siden den første internasjonale rapporten fra FNs klimapanel ble lagt frem for 30 år siden har verdens utslipp av klimagasser økt med 60 %.

Norsk nasjonal klimapolitikk

Siden 1990 har norske utslipp av CO₂ økt med 24 %, mens klimagassene sett under ett har økt med 1 %. For å nå målet om «netto null» utslipp vedtok Stortinget i 2018 lov om klimamål (klimaloven) som innebærer at norske utslipp skal reduseres med minst 40 % innen 2030 (paragraf 3) og i størrelsesorden 80 til 95 % innen 2050 (paragraf 4) – alt i forhold til utslippsnivået i referanseåret 1990. I februar 2020 lanserte tre-partiregjeringen forslag om å forsterke disse målene  ved å øke reduksjonsmålet til 50 % reduksjon innen 2030. Samme måned la Miljødirektoratet frem rapporten Klimakur 2030 om hvordan utslipp utenom kvotepliktig sektor kan halveres innen 2030[1].

Kommunal klimapolitikk

Helt siden klimaarbeidet for alvor begynte på 1990-tallet, har det vært eksempler på kommuner som har hatt mer ambisiøse klimamål enn gjeldende nasjonale klimamål. I Klimakur 2030 vises det eksempler på kommuner som også i dag har mer ambisiøse klimamål enn staten, for eksempel Bergen (100 % fossilfri i 2030) og Bodø (60 % utslippskutt i 2030 sammenlignet med 2009).

Ambisiøse klimamål har ikke ført til store utslippskutt

Siden 1990 har norske regjeringer lagt frem 11 stortingsmeldinger med ordet «klima» i tittelen. En undersøkelse gjort av Miljødirektoratet i 2018 viser at 80-90 % av kommunene har egne klima- og energiplaner som også er i tråd med kravene i de statlige planretningslinjer for klima- og energiplanlegging og klimatilpasning. Det er innført en rekke virkemidler og tiltak for å redusere utslippene av klimagasser – flere av dem til store protester. Like fullt har ikke Norge klart å redusere sine utslipp av klimagasser.

Hvordan telle ‘norske’ klimautslipp?

De nasjonale utslippsregnskapene settes normalt opp ut fra hvilke direkte utslipp som skjer innenfor landets – eller kommunens – grenser; det vil si utslipp fra alle produksjonsprosesser (fabrikker, gårdsbruk osv) og utslipp fra transport. Det betyr for eksempel at utslipp fra norskeide skip som går i utenriksfart og fra våre utenlandsreiser med fly ikke tas med (i sum om lag like mye som Norges offisielle klimagassutslipp), og heller ikke utslipp som følge av utenlandsk bruk av olje og gass produsert på norsk sokkel (om lag 20 ganger mer enn Norges offisielle klimagassutslipp).

Forbruk og produksjon – to sider av samme sak

De menneskeskapte utslippene av klimagasser skyldes økonomisk aktivitet i form av forbruk eller produksjon. Den økonomiske summen (og dermed også summen av klimagassutslipp) av forbruk er per definisjon lik summen av produksjon, men normalt lages et klimagassregnskap med utgangspunkt i produksjon fordi dette er lettere å knytte til et gitt territorium – som et land eller en kommune. I tillegg til produksjonsrelaterte utslipp tar man ofte med utslipp fra oppvarming av private boliger og utslipp fra kjøring med privatbil, begge en økonomisk aktivitet som hører med til privat forbruk. Men i hovedsak er den tradisjonelle måten å beregne nasjonale – eller kommunale – klimagassutslipp bestemt ut fra en produksjonsinnretning; eksempelvis nettressursen på Miljødirektoratet sin nettside med egne utslippsregnskap for alle norske kommuner og fylkeskommuner[2].

Alternativt kan man ta utgangspunkt i forbruket målt i kroner eller fysiske enheter, og så regne seg ’bakover’ for å få frem hvilket utslipp av klimagasser som har gått med til å produsere og frakte den aktuelle mengden forbrukte varer og tjenester. Under har vi vist det norske utslippet av klimagasser beregnet ut fra begge disse måtene. Det er to viktige forhold vi kan se ut fra figuren: For det første at de forbruksrelaterte utslippene er vesentlig større, og dernest at de forbruksrelaterte utslippene har økt (og fortsatt øker) vesentlig mer (10 ganger større prosentvis økning) enn de med den tradisjonelle nasjonale avgrensingen.

Om behovet for å utvide perspektivet i den kommunale klimapolitikken

I Klimakur 2030[1] står det at kommunene kan ha en særlig viktig rolle i å bidra til å redusere de direkte lokale utslippene innen «vei- og sjøtransport, anleggsmaskiner og avfallshåndtering med karbonfangst og -lagring i ikke-kvotepliktig sektor …(og)… innenfor avfall og deponi, jordbruk og matproduksjon, samt oppvarming». Klimakur 2030 fører opp en lang rekke aktuelle kommunale virkemidler innenfor 15 sektorer med tilhørende beregnet potensiale for utslippsreduksjon innenfor hver sektor, men uten å angi hvor mye av dette kommunene kan realisere ut over en mer generell vurdering i gruppene liten, middels og stor[2].

Den tradisjonelle versus den forbruksinnretta lokale klimapolitikken

I 2018 fikk Miljødirektoratet laget en utredning fra CICERO, Civitas og Vestlandsforsking med tittelen «Potensial og barrierer for kommunale miljøtiltak»[3], som også har inngått i kunnskapsgrunnlaget for Klimakur 2030. Formålet med utredningen var å analysere hvordan kommunene best kan bidra i arbeidet med å redusere norske klimagassutslipp med 80-95 % innen 2050. I analysen skiller rapporten på samme måte som vist i figuren på forrige side mellom en tradisjonell og en supplerende forbruksinnretning av klimapolitikken. Analysen viser for det første at sammensetningen av utslippskildene i de to typene klimaregnskap er veldig forskjellig (se figurene under), mens variasjonen mellom kommunene vil være stor for tradisjonelle lokale klimaregnskap (på grunn av ulikeheter i næringsgrunnlag) og tilnærmet null for forbruksinnrettet utslippsregnskap (varierer mellom inntektsgrupper innen kommuner, og derfor i liten grad mellom kommuner).

Den viktigste konklusjonen fra analysen er imidlertid at potensialet for bidrag innenfor den forbruksinnrettede klimapolitikken kan være 7-10 ganger større enn innenfor den tradisjonelle innretningen (13 – 26 sammenlignet med 1,9 – 2,5 millioner tonn CO₂-ekvivalenter innenfor den tradisjonelt innretta lokale klimapolitikken). Utfordringen er at det gjenstår å utvikle mål, virkemidler og tiltak for en kommunal innsats på flere av de områdene som er relevante i en forbruksinnretting av den kommunale klimapolitikken. Og det er her vårt klimaspill kommer inn; et bidrag til å utvikle den forbruksinnretta kommunale klimapolitkken som et supplement til den tradisjonelle lokale klimapolitikken.

[1] https://www.miljodirektoratet.no/klimakur

[2] https://www.miljodirektoratet.no/tjenester/klimagassutslipp-kommuner/?area=41&sector=-2

[3] https://www.miljodirektoratet.no/globalassets/publikasjoner/M981/M981.pdf