Krevende å finne løsninger på energifattigdom
Klimaendringene fordrer et ‘grønt skifte’ hvor vi går mot fornybare energikilder. Samtidig mangler stadig en milliard av verdens befolkning strøm. 2,7 milliarder er avhengig av ved, dyremøkk eller kull for å lage mat.
Et brennende spørsmål blir da hvordan vi kan sikre bærekraftsmål nr. 7 om rettferdig tilgang til fornybar og moderne energiløsninger for alle samtidig som energirelaterte utslipp må ned. Et viktig tiltak er implementering av desentraliserte og fornybare energiløsninger i isolerte lokalsamfunn i Sør. Da sikrer man både strøm til landsbyer som ligger langt unna vanlige strømnett og man øker mengden fornybar strøm i land som ofte er avhengig av kullkraft.
- Et viktig tiltak er implementering av desentraliserte og fornybare energiløsninger i isolerte lokalsamfunn i Sør.
Men selv om det å implementere desentraliserte energisystemer er viktig for å sikre folk tilgang til ren strøm så er det på ingen måte enkelt. En studie av implementeringen av solenergibaserte ‘micro-grids’ i landsbyer i Nord-India illustrerer veldig godt hvor stort behovet er, men også de sosiale og økonomiske utfordringene.
“The sun never sets on ‘Jyotipur’ anymore”
Overskriften er hentet fra et avisutklipp om en av landsbyene i studien. På selveste Indias nasjonaldag i 2009 ble Jyotipur (stedsnavn er fiktive for å sikre anonymisering) elektrifisert for første gang og byen forsynt med solenergistrøm 24 timer i døgnet. Prosjektet var et samarbeid mellom norske og indiske myndigheter, samt et norsk privateid solenergiselskap som ønsket å etablere seg i det indiske solenergimarkedet.
- Tidligere kunne ikke barna gjøre lekser særlig lenge uten å få såre øyne og hodepine, kvinnene lagde ofte mat i mørket og man gikk og la seg ganske tidlig etter at det ble mørkt.
Inntil da hadde befolkningen brukt parafinlamper til lys, noe som lukter, avgir sot og er brannfarlig. Tidligere kunne ikke barna gjøre lekser særlig lenge uten å få såre øyne og hodepine, kvinnene lagde ofte mat i mørket og man gikk og la seg ganske tidlig etter at det ble mørkt. Etter at de fikk micro-griden ble ting bokstavelig talt lysere.
Når husene og den lokale skolen fikk strøm ga det nye muligheter. Barna gjorde lekser, matlagingen gikk raskere og familiene samlet seg om kvelden foran TV-en med lys i taket og vifter til å holde myggen unna. I tillegg kunne mobiler lades rimelig og regelmessig slik at det ble lettere å ha kontakt med verden utenfor landsbyen.
Strøm er viktig for utvikling
Samme type micro-grid ble implementert i 28 landsbyer i fire delstater i Nord-India. 14 av landsbyene, inkludert Jyotipur, ligger i Bundelkhand regionen i Nord-India. Bundelkhand er preget av høy fattigdom, tørt klima, krevende jordbruksforhold og regionen har vært plaget av ekstremtørke flere somre på rad. Man ønsket derfor å bruke solenergien fra micro-griden til mer enn husholdningsstrøm.
I landsbyen Ashapura implementerte man soldrevet drikkevannsforsyning i kran i husene. Kvinnene sparte dermed 4,5 timer daglig på å hente vann. En av kvinnene i Ashapura jobbet som syerske og lys hjemme gjorde det mulig for henne å fortsette å sy om kveldene etter at hun fikk en baby.
- De som ble intervjuet fortalte at det nå var mindre innbrudd og man hadde færre problemer og legebesøk siden lys og vifter var et viktig hjelpemiddel mot malaria, slange og skorpionbitt.
Landsbyene fikk også gatebelysning som gjorde det lettere for folk å være ute på kveldstid. De som ble intervjuet fortalte at det nå var mindre innbrudd og man hadde færre problemer og legebesøk siden lys og vifter var et viktig hjelpemiddel mot malaria, slange og skorpionbitt. Skolene fikk også strøm og kunne endelig bruke PCene myndighetene hadde gitt de flere år før.
Tilgang på strøm handler om vår mulighet til å leve et anstendig liv og håndtere dagliglivets oppgaver. Derfor valgte de fleste husholdningene i landsbyene å bli koblet på micro-griden selv om det kostet 2000 rupi (*242 kr, en betydelig sum for mange familier), i tillegg til nødvendig utstyr og månedlig strømregning. Også blant de fattigste lavkastehusene var flere koblet på strømmen.
For å sikre at prosjektet var bærekraftig ble det valgt en elektrifiseringskomite i landsbyene som sørget for innsamling av penger og vedlikehold av micro-griden. Pengene fra strømregningen ble satt inn på en konto for å etter hvert kunne kjøpe nye batterier og betale reparasjoner. Et batteri har en cirka levetid på 5-10 år. Micro-griden var også forsikret de første årene for å sikre en bærekraftig strømforsyning.
Ashapura blir mørklagt?
Dessverre fikk prosjektet ganske fort problemer. Prosjektet var et utviklingsprosjekt i samarbeid med indiske og norske myndigheter, men det var det private norske solenergi selskapet som drev det på daglig basis. Deres målsetning var å tjene penger på å selge desentraliserte energiløsninger til land i Sør, men prosjektet ble en dyrekjøpt erfaring for dem og lokalsamfunnene.
- Fordi de ikke hadde nok betalende kunder var heller ikke utbyttet stort nok til å være økonomisk bærekraftig.
På den ene siden var micro-griden skalert for en større gruppe forbrukere enn det ble i landsbyene, hvor omtrent 60 prosent av landsbyhusholdningene koblet seg opp. Fordi de ikke hadde nok betalende kunder var heller ikke utbyttet stort nok til å være økonomisk bærekraftig. Å samle inn penger for strømforbruk var også vanskelig.
Folk på landsbygda i Bhundelkhand har ikke månedlig inntekt, for den varierer med årstider og jordbrukssesongen. Strømmen ga heller ikke noen direkte økning i inntekt siden den ikke ble brukt til jordbruksaktiviteter og nesten ingen drev med småskala produksjon av håndverk eller lignende.
På den andre siden ønsket etter hvert forbrukerne strøm nok til en ‘moderne’ livsstil. Det betød at tross reglene begynte de så smått å bruke kjøleskap, større vifter, og erstattet dyre sparepærer med vanlige pærer. Et slikt forbruk av strøm tærer på en micro-grid og batteriene ble dårligere og noen av inverterne gikk i stykker.
- Det privateide solenergiselskapet forsto raskt at det de så som et potensielt nytt marked ikke var lønnsomt.
Det privateide solenergiselskapet forsto raskt at det de så som et potensielt nytt marked ikke var lønnsomt. I tillegg opplevde de at indisk byråkrati ikke gjorde ting smidigere. Etter hvert stengte de sine kontorer i Dehli og forsøkte å styre prosjektet fra Oslo.
Da de dro mistet også den indiske underleverandøren av energisystemet interessen for prosjektet. De fortsatte å vedlikeholde micro-griden i Jyotipur og brukte den som modell-landsby for potensielle kunder, politikere og donorer.
I Ashapura derimot så responderte de ikke når landsbykomiteen trengte reparasjoner og bytte av batterier. Det gjorde ikke indiske eller norske myndigheter heller. Pengene som de hadde på konto hjelper lite når man ikke får tak i reparatører som kjenner teknologien. Etter noen år var mengden strøm gått fra 24 timer i døgnet til 5 til 2. Familiene nektet å betale strømregningene og ingen ville samle inn pengene av frykt for ‘ubehageligheter’.
Solstrøm og hvite elefanter
I 2014 var prosjektet formelt over og donorenes ansvar over. Micro-gridene ble overført til elektrifiseringskomiteen i landsbyene. Hvordan det går i dag vet denne forfatteren ikke, men i 2015 var det dårlig stemning i Ashapura. Folk var forbitret over å måtte reversere til en livsstil uten strøm – hvor livet igjen ville bli ‘mørkere’.
- Folk var forbitret over å måtte reversere til en livsstil uten strøm – hvor livet igjen ville bli ‘mørkere’.
Historien i Ashapura forteller om hvor viktig det er å forstå de sosio-økonomiske sidene ved implementering av ny energiteknologi. Implementering av desentraliserte energisystemer krever samarbeid; Noen må ha den tekniske kompetansen, noen må betale for løsningene og lokalsamfunnene må være villige og i stand til å administrere en micro-grid sammen på en god og bærekraftig måte.
I utgangspunktet ivret myndighetene over å inkludere private næringsaktører siden deres investering kunne gi en ‘vinn-vinn’ situasjon hvor norske forretningsinteresser fikk støtte til å tjene penger på å selge en vare som var til nytte for utvikling i indiske lokalsamfunn. Denne satsningen var også nyttig for indiske myndigheter som lenge har hatt som mål å sikre hele landets befolkning tilgang på strøm. Men når det ikke var lønnsomt ble lokalsamfunnene sittende med byrden.
Innen utvikling bruker man noen ganger begrepet ‘hvit elefant’ om prosjekter som feiler. Uttrykket stammer fra hellige hvite elefanter i Sørøst Asia. Slike elefanter ble noen ganger gitt bort av kongelige og dette ble sett på som både en ære og en byrde siden elefantene krevde det beste av stell, men loven forbød at man satte dem i arbeid. I Ashapura ble landsbykomiteen sittende igjen med en kostbar micro-grid som var til liten nytte.
- Selv om India gjør store investeringer i sol og vindenergi er de stadig avhengige av kull for å dekke behovet til en voksende befolkning og deres ambisjoner for industri og økonomisk vekst.
For fornybar energi og klimaendringer er ikke denne historien gode nyheter. Selv om India gjør store investeringer i sol og vindenergi er de stadig avhengige av kull for å dekke behovet til en voksende befolkning og deres ambisjoner for industri og økonomisk vekst. Samtidig vil det være lite formålstjenlig å strekke strømledninger og ‘monstermaster’ til små steder og det sentrale strømnettet har ofte strømbrudd sammenlignet med en velholdt solenergi micro-grid.
- Man kan også argumentere for at tilgang på strøm må sees på som en rettighet på lik linje som helsetjenester, hvor staten bør ta kostnaden selv om det ikke er lønnsomt.
Man kan også argumentere for at tilgang på strøm må sees på som en rettighet på lik linje som helsetjenester, hvor staten bør ta kostnaden selv om det ikke er lønnsomt. Det vil forhåpentligvis skape større vilje til å se på desentraliserte energisystemer mer enn en teknisk løsning og skreddersy dette som en integrert del av et lokalsamfunn.