Likestilling og grønt skifte

Klimaendringene vil kreve at vi endrer hvordan vi lever og forbruker energi. Overgangen medfører at flere kommer til å ta i bruk nye teknologiske løsninger som solcellesystemer, EL-biler og smarthjem løsninger, slik at strømforbruket blir mer effektivt og klimavennlig. Selv om vi vet mye om tiltakene som trengs for å begrense global oppvarming til 1.5 grader, vi vil ikke lykkes med et grønt skifte hvis ikke folk aksepterer tiltakene, eller finner de rimelige. I Norge eksemplifiseres dette ved motstand mot for eksempel avgifter og vindmøller.

Derfor er det er viktig å være bevisst på at energiomstillingen kan både skape og opprettholde sosial ulikhet. Likestilling og kjønn i det grønne skifte har fått lite oppmerksomhet, men forskning viser at energipolitikk slår ut forskjellig på kvinner og menn, fordi økonomiske ressurser, utdannelse og yrkesbakgrunn er ujevnt fordelt mellom kjønnene og fordi i mange sammenhenger gjør kjønnsroller at kvinner har mindre beslutningsmakt enn menn.

Eksempelvis er det mer enn dobbelt så mange menn med høyere utdanning i bergverks, olje og industrisektoren i Norge enn det er kvinner. Globalt er det oftest menn i statsråd- og andre politiske verv innen energi. Men også i lokalsamfunn og i hjemmet kan kjønnsroller ha betydning for om kvinner ønsker eller kan være med på en omstilling mot ny miljøvennlig energiteknologi.

Et lysere liv, på mannens premisser: Solstrøm på landsbygda i India

Et eksempel på hvordan kvinner marginaliseres i energiomstillingen finner vi i en studie som ser på implementering av solenergi på landsbygda i Nord-India. Solstrøm gir ikke bare mulighet for miljøvennlig strøm, det kan også bidra til en desentralisert energiløsning i landsbyer som ikke er koblet på det sentrale strømnettet.

Men tross slike fordeler hadde kvinner og menn veldig ulike muligheter til å delta i elektrifiseringsprosessen – både i lokalsamfunnet og hjemme.

Studien så på et energiprosjekt med 17 landsbyer i Uttar Pradesh, Indias mest folkerike delstat. Prosjektet var et samarbeid mellom norske og indiske myndigheter med et norsk solenergifirma om å etablere ‘mikrogrids’, altså små soldrevne kraftverk som ga strøm til husholdninger og skolebygningen i landsbyen i 2011. Solenergi er en viktig ressurs i India som alternativ til kull i strømproduksjonen. Ikke minst for å dekke opp for økende etterspørsel ettersom India nå har elektrifisert hele landet.

Godt over halvparten av husholdningene i landsbyene valgte å koble seg til mikrogriden gjennom prosjektet i 2011, og fikk strømforsyning hele døgnet via solpaneler og batterier.

Nytt liv med strøm

Det å få strøm til en landsby er et historisk øyeblikk. Plutselig kobles de på verden i form av underholdning og kommunikasjon på en helt ny måte. Å få strøm i hjemmet fører til store endringer, og gir muligheter for sosialt samvær og arbeid om kveldene. Plutselig gikk det an å gjøre lekser, lage mat eller gjøre håndarbeid etter at det var blitt mørkt. Strøm gir også muligheter for å kjøpe inn apparater som kan gjøre husarbeidet lettere, slik som riskokere, strykejern og elektriske kokeplater.

Kvinnene i landsbyene hadde imidlertid sjelden egen inntekt. Det meste av arbeidet deres handlet om å passe barn, lage mat, gjøre rent og hente ved. Eller å passe på familiens bøfler eller arbeidet på familiens åker. Ikke noe av dette arbeidet var lønnet. Derfor hadde de liten eller ingen innflytelse på innkjøp til husholdningen.

I tillegg er det et familiehierarki i landsbyene hvor eldste mann i familien har størst beslutningsmakt og hvor unge svigerdøtre skal være milde og underdanige. De går derfor ikke til familiens overhode og spør om de kan få en riskoker eller lys i kjøkkenet.

Ofte var lyspærer ikke plassert i kjøkkenområdet selv om matlaging er en viktig del av husholdet. Kort sagt var ikke verdien av jobben de gjorde, eller statusen de hadde i familien ansett som viktig nok til å prioritere forbruk. Unntaket var eldre kvinner i mer velstående familier der sønnene og deres koner hadde flyttet til byen. De hadde ofte muligheter til å lage mat på gass og kjøpe ved lokalt.

Energiprosjektet forsterket tradisjonelle kjønnsroller

Også i lokalsamfunnet var kvinner marginalisert i energiomstillingen i landsbyene. Mikrogriden ga lokale arbeidsplasser til vedlikehold og vakthold. Dette var lukrativt arbeid siden det ikke er fysisk tungt og det ga regelmessig inntekt. Men tross at kvinner hadde få inntektsmuligheter ble de sett som uegnet til slikt arbeid, noe som ble begrunnet med at de ikke hadde nok skolegang og at kvinner ikke er interessert i teknologi.

Det er en høy andel analfabetisme blant voksne kvinner i landsbyene fordi de som regel ikke fikk gå på skolen. Slik ble de diskriminert dobbelt – ikke fikk de skolegang og de ble forskjellsbehandlet ved ansettelser til microgridene.

Hver landsby opprettet også egne elektrisitets komiteer. Her ble det bestemt at kvinner måtte velges inn og de utgjorde omtrent en tredjedel. Likevel sluttet etter hvert mange å komme på møtene siden kvinner ikke kan snakke fritt – bare når de ble spurt direkte. Kvinner som brøt med denne praksisen, førte skam over seg selv og sine svigerfamilier. I en hverdag med lite tid og mye arbeid prioriterte ikke de kvinnelige medlemmene å delta i komiteen.

Eksemplene vi så i Uttar Pradesh dreier seg om tradisjonelle kjønnsroller i lokalsamfunnene. Andre studier, fra Afghanistan, har imidlertid vist hvordan kvinner som har fått opplæring i solenergi har kunnet installere og vedlikeholde solsystemer i hus i egne landsbyer. Disse kvinnene kunne hverken lese eller skrive og levde i lokalsamfunn med like dårlige kår som landsbyene i India.

Opplæringen og jobben som barfotingeniør disse kvinnene fikk i Afghanistan ga mange positive ringvirkninger. Ikke bare hjalp de andre i landsbyene sine å få strøm – men de var også viktige rollemodeller for hvordan kvinner også har evner til annet enn tradisjonelt omsorgs- og husarbeid i familien. Som sagt av Shukrullah, en mannlig barfotingeniør:

«Nå tror jeg landsbyen vår er overbevist om at kvinner kan gjøre alt. Kvinner er mer selvstendig nå. Da jeg fikk opplæring i India møtte jeg kvinner fra mange land; Gambia, Sierra Leone, Kamerun og jeg tenkte at jenter kan gjøre hva som helst og tjene landet sitt. For meg var det en ny tanke. Jeg så at kvinner og menn er likestilte i dette og at kvinner har evner».

Det hører med til historien at Shukrullah er en mullah utdannet ved en svært konservativ madrasa (religiøs læreskole) i Nord-Pakistan.

Sol på taket i Norge; hvem bestemmer hvor skapet skal stå?

Det er også verdt å se nærmere på hva slags påvirkning kjønnsroller har på energiomstilling nærmere vårt eget samfunn. Nylig gjennomførte CICERO sammen med partnere i et EU prosjekt en studie på plusskunder, altså folk som har investert i solcellesystemer på hustaket, i Norge, Italia, Serbia, Storbritannia og Ukraina. Vi ønsket å forstå hva som motiverte dem til å gjøre investeringen, hvordan det å være plusskunde har ført til endringer i strømforbruket og hvilke barrierer de møtte på i prosessen. Ikke helt overraskende fant vi ganske store kjønnsforskjeller i alle landene også.

Plusskunder kan sees på som ‘pionerer’ i et grønt skifte. De gjør en betydelig økonomisk investering (ofte med usikker eller lav økonomisk gevinst) for å være med på å bruke ny teknologi som bidrar til mer fleksibelt strømforbruk. I land som har stor andel av kull i strømproduksjonen bidrar de også til å øke andelen ren fornybar strøm i nettet. Blant både kvinnene og mennene vi intervjuet så var miljø, klima og økonomi den største motivasjonsfaktoren for å bli plusskunde.

Men det var så å si alltid menn som brakte temaet på bane og det var hovedsakelig de som samlet informasjon, håndterte papirarbeidet og kommunikasjon med leverandører osv. Flere av kvinnene følte at det var enklest å overlate prosessen til mennene. Flertallet av både kvinner og menn opplevde at menn var mer interessert i teknologi. En mann i Storbritannia beskrev det slik:

«Menn er alltid interessert i teknologi. De er litt sånn: Jeg har mikroinvertere og har denne typen solcellepanel. Jeg tror kvinner er litt mer sånn: Jeg gjør mitt for planeten og er glad for å kunne sette på vaskemaskinen uten å bruke strøm»

Mange kvinner sa at det å bli plusskunde var ‘hans greie’, og begrunnet det med interesse for teknologi, men også hva slags utdannelse og yrke de hadde. Av de 14 husholdningene som ble intervjuet i Norge så hadde 8 av dem en i husstanden som jobbet i energisektoren. 6 av dem var menn. Også tidligere studier CICERO har gjort på plusskunder viser at det ofte er menn som har god kunnskap og særlig interesse for teknologi som blir plusskunder.

Derimot, i de plusskundehjemmene vi intervjuet hvor det var kvinnene som jobbet i energisektoren, så var det de som drev prosessen og deres mannlige partnere ble satt på sidelinjen. De hadde kompetansen og interessen selv.

Implementering av teknologi og det å være plusskunde har også betydning for ansvarsfordelingen mellom kvinner og menn i husholdningen. I vår studie fant vi at menn tok på seg arbeidet med selve implementering av teknologien og de holdt også oppsyn med produksjonen av anlegget og strømforbruket hjemme. Kvinnene tok seg derimot oftere av husarbeidsoppgaver som klesvask og matlaging. Som vist i tabellene under.

Hvordan skal vi integrere likestilling i energiomstilling?

De nevnte studiene forteller at det fortsatt finnes tradisjonelle kjønnsrollemønster som gjør at kvinner og menn har ulikt utgangspunkt i overgangen til lavutslippsamfunnet og et grønt energiskifte. Både i India og Europa ble solenergiteknologi forbundet med menn. Kvinners rolle ble begrenset utfra ideen om at de var kunder som ville sette pris på solstrøm til klesvask eller matlaging.

Hvis vi skal lykkes med en energiomstilling er det viktig at ikke miljøvennlige tekniske løsninger som solcellesystemer blir ansett som kun interessante for menn med høy teknologisk innsikt og god økonomi. Et første skritt er å skaffe kunnskap om hvilke barrierer og muligheter som møter folk i en omstillingsprosess – uten å anta at disse er like for menn og kvinner. Vi trenger også kunnskap om sammenhenger mellom kjønnsroller, sosioøkonomisk status og etnisitet.

Det neste skrittet er å anerkjenne at energipolitikk og overgangen til lavutslippssamfunnet ikke er nøytralt, men veldig politisk. Likestilling er altså like viktig her som innenfor for eksempel helsepolitikk. Her ligger det også et ansvar for å utforme politikk som etterstreber å ikke øke sosial ulikhet, samt å se energipolitikk i sammenheng med annen politikk. Ønsker vi en mer likestilt energiomstilling trenger vi også en kjønnsbalanse innenfor utdanning til tekniske yrker.

I tillegg fordrer en energiomstilling at næringslivet er med og drar lasset – både når det gjelder å produsere miljøvennlige tekniske løsninger, men også at de i prosessen ser seg sitt ansvar bevisst når det gjelder å jobbe for en sosialt rettferdig overgang til lavutslippssamfunnet.