Illustrasjonsbilde, grafikk av metan i atmosføren.

METANINNHOLDET I ATMOSFÆREN ØKER, MEN VI VET IKKE HELT HVORFOR. ILLUSTRASJON: BYHANDS/ROBIN SNASEN RENGÅRD

Mysteriet metan

Metaninnholdet i atmosfæren stiger, og forskerne er ikke helt sikre på hvorfor. Økningen kan stå i veien for målene verden ble enige om under klimaforhandlingene i Paris.

Siden den industrielle revolusjon har konsentrasjonen av metan i atmosfæren økt betraktelig, fra cirka 700 milliarddeler (parts per billion, ppb) til cirka 1850 ppb. Konsentrasjonen av metan i atmosfæren så en stund ut til å stabilisere seg like etter årtusenskiftet, før den plutselig økte igjen i 2007. Økningen vi har sett det siste tiåret er kraftig, den utgjør 6 prosent av den totale økningen siden 1700-tallet. Og den ser ikke ut til å gi seg.

Figur som viser at konsentrasjonen av metan i atmosfæren øker.

 

Figur som viser hovedkilder til menneskeskapte metanutslipp 1970 til 2014. Avfall, landbruk og fossile brensler er de tre største.
Figur som viser at globale utslipp av metan er langt mindre enn av co₂.

 

Vanskelig å måle utslipp

Det finnes flere kjente kilder til metan, både menneskeskapte og naturlige. De menneskeskapte kildene inkluderer landbruk (hovedsakelig drøvtyggere som kyr og sauer), produksjon og bruk av fossile brensel, forbrenning av biomasse og avfallshåndtering. De naturlige kildene inkluderer våtmarker, skog- og savannebranner, innsjøer og permafrost.

Å måle utslipp av klimagassen metan er komplisert og preget av stor usikkerhet, ettersom det er en blanding av naturlige prosesser og kilder, og menneskeskapte kilder. Forskerne kan måle at det blir mer metan i atmosfæren, men når de summerer opp endringene i kilder og sluk så klarer de ikke forklare økningen. Regnestykket går ikke opp.

Det betyr enten at vi mennesker slipper ut mer metan enn vi tror, at naturen slipper ut mer metan enn vi tror, eller at naturen bryter ned metan saktere enn vi tror. Eller en kombinasjon.

Urovekkende tilbakekoblingsmekanismer

Atmosfæren har sin egen «rensemetode», hvor metan forsvinner fra atmosfæren ved at det omdannes til CO2 igjennom en rekke kjemiske prosesser. Dersom det viser seg at denne «rensemetoden» har begynt å gå saktere er dette dårlige nyheter. Det vil i så fall bety at en av de mest oppvarmende klimagassene får lengre levetid i atmosfæren og vil kunne begynne å hope seg opp. Hvis det viser seg at nedbrytingen av metan går saktere på grunn av klimaendringene og er en tilbakekoblingsmekaniske, så er dette urovekkende. 

Forskning peker imidlertid på at det er mer sannsynlig at metankonsentrasjonen øker på grunn av biologiske utslipp, spesielt fra våtmarker i tropene. Dette kan også være en tilbakekoblingsmekanisme, hvor mer klimaendringer vil kunne føre til større utslipp. 

Figur som viser temperatureffekten av metan og co₂. Etter 10 år er oppvarmingen fra metan nesten 25 prosent kraftigere enn for co₂ selv om co₂-utslippene er nesten hundre ganger større.
Figur som viser at oppvarmingen fra metan avtar kraftig allerede etter ti år.

 

Mer biologisk utslipp

Ved å studere isotopsammensetningen av metaninnholdet i atmosfæren, kan forskerne komme noen skritt nærmere å identifisere hva økningen skyldes. Metan består at ett karbonatom og fire hydrogenatomer. Grunnstoffet karbon forekommer i tre varianter: 12C, 13C og 14C. Dette kalles isotoper. Forholdet mellom forekomsten av isotopene 12C og 13C er det som interesserer atmosfæreforskere.

Metanutslipp fra olje og gassproduksjon har som regel mye av isotopen 13C i seg, mens utslipp fra biologiske kilder har lite av den. Øker forekomsten av 13C i metanet i atmosfæren kan det skyldes olje og gassproduksjon, synker forekomsten av 13C betyr det at andelen metaninnhold i atmosfæren fra biologiske prosesser øker.

En ny artikkel i tidsskriftet Global Biogeochemical Cycles peker på at metankonsentrasjonen i atmosfæren etter 2007 har lavere forekomst av isotopet 13C, sammenlignet med årene før.

Dette skiller seg fra de 200 foregående årene, som stort sett hadde høyere forekomster av 13C enn vi ser i dag. Dette skulle indikere at andelen metan i atmosfæren som skyldes olje og gassproduksjon krymper, mens metan fra biologiske prosesser øker, og at det er dette som driver veksten av metan i atmosfæren.

Parisavtalen i fare

Det er likevel stor usikkerhet i hva de konkrete kildene til metanveksten er. Biologiske prosesser kan skyldes menneskelig aktivitet, som landbruk og avfallshåndtering; eller det kan være rent naturlige prosesser som myrer og våtmark.

Eller økningen kan skyldes tilbakekoblingsmekanismer som vi verken har kontroll over eller fullt ut forstår.

"Det er ikke sikkert vi kan påvirke veksten av metan i atmosfæren, spesielt ikke hvis det er en tilbakekoblingsmekanisme. Men ved å overvåke, måle og redusere store utslipp som skyldes menneskelig aktivitet, spesielt fra gass, kull og storfe, kan vi klare å kutte nok til å være i tråd med målene satt i Paris", skriver de i artikkelen.

Konklusjonen til artikkelforfatterne er at det uansett kilde er viktigere enn noensinne å kutte i de metanutslippene vi har kontroll over. Økningen vi har sett i metankonsentrasjonen siden 2007, er ikke tatt høyde for i de utslippsbanene som skal holde oss innenfor målene satt i Parisavtalen.

Fortsetter den uforklarlige økningen av metan i atmosfæren, blir med andre ord en vanskelig oppgave enda vanskeligere.

Referanser

Publikasjoner