Når vitenskap blir politikk

Da klimaendringer havnet på den politiske dagsordenen mot slutten av 1980-tallet, var et av de første spørsmålene hvilke typer utslipp som burde reduseres. Utslipp av CO₂ fra fossil energi hadde fått mest oppmerksomhet både i forskningen og i den politiske debatten, men det var klart at klimaet ble påvirket av en rekke ulike menneskeskapte utslipp – blant annet metangass

USA og Norge var blant landene som ønsket at klimapolitikken skulle fokusere på hele bredden av klimagasser, og at det burde være mulig å «veksle» ulike typer utslipp med hverandre – for eksempel gjennom handel med klimakvoter.

Krevende å sammenlikne klimagasser

For at forskjellige typer gasser skal kunne veksles med hverandre, trengs det en nøyaktig «vekslingskurs»: Hvor mange tonn CO₂ tilsvarer ett tonn metan når de slippes ut i atmosfæren? Dette spørsmålet er ikke lett å besvare presist.

Ulike klimagasser oppfører seg svært forskjellig i atmosfæren. Metan har en sterkt oppvarmende effekt på kort sikt, men brytes relativt raskt ned slik at mesteparten av effekten forsvinner etter noen tiår. CO₂, derimot, blir værende i atmosfæren over lang tid og bidrar derfor til oppvarming i flere århundrer framover. For å regne om metan til CO₂-utslipp må man velge både hvilken tidshorisont man ønsker å sammenlikne, og hva slags endringer i klimasystemet man er interessert i (temperatur, stråling eller andre faktorer). Med andre ord finnes det ikke ett enkelt «riktig» svar, og resultatet vil avhenge av hva sammenlikningen skal brukes til.

Klimagasser fikk felles vekslingskurs

Da FNs klimapanel i 1990 foreslo en metode for å sammenlikne klimagasser, var disse kompliserende faktorene godt kjent. Metoden Klimapanelet foreslo kalles «Global Warming Potential» (GWP), og sammenlikner litt forenklet endringen i strålingsbalansen over en gitt tidsperiode som følger av et utslipp. Klimapanelet forklarte at GWP var ment å «illustrere den iboende vanskeligheten» med å regne om mellom ulike klimagasser, og å belyse kunnskapshull og usikkerhet når det gjaldt slike omregninger. I sin rapport oppga klimapanelet GWP-«vekslingskurser» for tre ulike tidshorisonter: 20, 100 og 500 år. Jo kortere tidshorisont, jo høyere verdi får metan og andre kortlevde klimagasser.

Da Kyoto-protokollen ble vedtatt i 1997, med sitt system for handel med klimakvoter, var det nødvendig å etablere en felles vekslingskurs for ulike klimagasser. Det ble gjort ved å velge det midterste alternativet av de tre tidshorisontene FNs klimapanel hadde foreslått. Etter dette er GWP100, altså en sammenlikning som legger en hundre års tidshorisont til grunn, blitt standardmetoden for å sammenlikne ulike gasser i klimapolitikk og kvotehandel.

Kontroversielt politisk spørsmål

Mens FNs klimapanel brukte «Global Warming Potential» (GWP) til å sammenligne klimagasser under ulike forutsetninger og illustrere usikkerhetene ved ulike omregninger, var altså de politiske bruksområdene for tallene ganske annerledes. Allerede etter kort tid ble klimapanelets GWP-tall brukt av aktører i den klimapolitiske debatten til å forsvare deres egne standpunkt: Ulike aktører valgte den tidshorisonten som passet best for å kritisere eller forsvare bestemte utslipp.

Et ferskt eksempel på kontroversen som kan oppstå om sammenlikning av ulike gasser fikk vi i debatten som nylig blusset opp i norsk politikk i forbindelse med EAT-rapporten, som pekte på store metanutslipp fra kjøttproduksjon. Enkelte hevdet at disse utslippene ikke var like viktige som CO₂-utslipp, og at man derfor burde fokusere på andre utslippskilder. Andre argumenterte for at det bare fantes én måte å sammenlikne disse utslippene på – altså den «vanlige» GPW100-metoden – tilsynelatende uten å være klar over den vitenskapelige usikkerheten og de politiske prioriteringene denne metoden bygger på.

Diskusjon blant klimaforskere

Men selv om GWP100 har blitt nærmest enerådende i den politiske debatten, har ikke den vitenskapelige diskusjonen om sammenlikning av klimagasser stoppet opp. GWP-metoden har blitt kritisert fra flere hold, for eksempel fordi den baserer seg på endringer i stålingsbalansen og ikke på de faktiske temperaturendringene gassene fører til.

En rekke alternativer har blitt foreslått, blant annet GWP* og «Global Temperature change Potential» (GTP). Sistnevnte har fått mest oppmerksomhet, mens begge to er spesielt interessante i lys av at Parisavtalen har et tydelig temperaturmål på 2 grader. Det er interessant å diskutere om vi er bekymret for en sterk oppvarming de neste tiårene eller den langsiktige oppvarmingen nærmere århundreskiftet. Begge deler kan være utgangspunktet for vekslingskurser, men vil gi oss svært forskjellige vektinger av metan, fordi oppvaringseffekten av metan synker etter ti år.

I tillegg til dette viser nyere forskning at metan er enda mer oppvarmende enn klimaforskere har antatt tidligere. Ved hver hovedrapport fra FNs klimapanel har GWP-verdien blitt oppdatert basert på den nyeste forskningen og nesten hver gang har oppvarmingseffekten av metan gått opp. I 1990 var GWP100 på 21 for metan, i dag ligger den på 28. Denne verdien vil trolig økes igjen når den sjette hovedrapporten fra FNs klimapanel publiseres om noen år. Dette poengterer at selv om vi låser fast tidshorisont og andre parametere er det ikke skrevet i stein hva den korrekte verdien er.

Politikken må ta høyde for usikkerhetene

Diskusjonen om sammenlikning av klimagasser illustrerer noe av dynamikken i hvordan vitenskapelig kunnskap tas opp i den politiske prosessen, og kan bidra til både forvirring og konflikt. Der den vitenskapelige debatten har fortsatt og nye alternativer har kommet til, har de politiske institusjonene hatt helt motsatt behov: I politiske prosesser har man bruk for stabile tall som er «gode nok», og som alle kan være enige om.

Med bakgrunn i dette har det ikke vært aktuelt å bytte ut GWP100 som metode for å sammenlikne klimagassutslipp, selv om tallene har blitt oppdatert og nye metoder har blitt foreslått. Når vekslingskursen først er satt, er det for kostbart og kontroversielt å forandre – særlig fordi verdiene helt bokstavelig talt brukes som «vekslingskurs» i handelen med klimakvoter.

De politiske diskusjonene viser at det er helt sentralt med økt forståelse av hva man faktisk gjør når man sammenlikner klimagasser. Måten ulike beregninger blir brukt på er delvis et politisk spørsmål, der man for eksempel må velge om man ønsker å vektlegge klimaeffekter på kort eller lang sikt, og hvilke endringer i klimasystemet man er mest opptatt av.

Uansett hvor man står i denne debatten, så er de ambisiøse målene i Parisavtalen så høye at det i praksis ikke lenger er snakk om å prioritere metan eller CO₂. Dersom temperaturstigningen skal holdes under 2˚C, eller helst 1,5˚C, er det nødvendig med kraftige kutt i alle klimagasser og på tvers av sektorer. Den vanskelige oversettelsen mellom vitenskap og politikk kommer vi likevel ikke utenom, verken her eller i andre deler av klimadebatten.