Nødhjelp for frølageret

Den isende vinden slår imot da vi går ut av flyet på Svalbard lufthavn. Sesongens første snø har lagt seg som et tynt teppe på alle fjellene og jeg ser rundt meg imens jeg febrilsk prøver å finne lua og vottene mine i sekken. Jeg blir alltid fullstendig bergtatt av landskapet på Svalbard. Kassene med frø vi har med oss i flyet har blant annet reist fra Slovakia. Med seg har de den slovakiske delegasjonen som er her for å legge frøene i frøbanken på Svalbard. De andre kassene er fra krigsherjede Aleppo. Jeg kan se frøbanken i fjellsiden ifra flyplassen; inngangen lyser opp i den begynnende skumringen. Om kort tid blir det helt mørkt. Denne uka blir dagene 40 minutter kortere for hver dag og snart skal Svalbard gå inn i fullstendig mørke.

Etter en kort kjøretur opp bakken, er vi framme ved frøbanken. Jeg tar noen bilder med mobilen min, men den fryser og går i svart etter bare noen minutter. Den store, tunge døra inn til frøbanken åpnes og den slovakiske delegasjonen, sammen med vår egen landbruksminister, Olaug Bollestad, bærer kassene majestetisk inn den lange, smale gangen til selve hvelvet. Her ligger en million frø fra hele verden lagret i 18 minusgrader. Etterpå spiser vi marsipankake, og jeg får høre om oppussingen og gjenåpningen av hvelvet som skulle tåle dommedag.

Frøbanken ble åpnet i 2008 og er verdens største sikkerhetslagring for frø. På verdensbasis er frøbanken mest kjent som Dommedagshvelvet og har blitt kåret til verdens sjette beste oppfinnelse av Time Magazine. Frøene skal ligge trygt, kaldt og tørt i evig permafrost. Plutselig en dag i 2016 begynte det å renne vann inn inngangen, noe som satte nødaggregatene ut av spill. Bygget som skulle tåle dommedag, taklet ikke smeltende permafrost og store nedbørsmengder. Statsbygg måtte sperre av hele området, og 180 millioner kroner senere har fryserør og frysematter blitt lagt inn for å hjelpe permafrosten i gang. Statsbygg har senere uttalt at klimaeffekten de så i 2016 ikke var noe de hadde forutsett da bygget ble tegnet ti år tidligere.

Klimaeffektene vi ser på Svalbard i dag skremmer meg. Siden begynnelsen av 60-tallet har temperaturen på Svalbard Lufthavn steget med over 4 grader. Det er nesten så jeg ikke tror på temperaturserien når jeg ser på den. En del av grunnen til at temperaturen har steget så raskt er at sjøisen ikke lenger kommer helt ned til Svalbard om vinteren. Sjøisen har trukket seg tilbake og fjorden ved Longyearbyen, Isfjorden, er ironisk nok ikke lenger dekket av is om vinteren. Det er kun de som har bodd lenge på Svalbard som husker da den var dekket av tykk is hver vinter.

Sjøisen smelter både som følge av det varme havet under, og på grunn av den varme atmosfæren over, og har blitt dramatisk mindre og tynnere de siste tiårene. Nesten all is som er eldre enn fire år har smeltet helt bort. Sjøisen pulserer gjennom året, som en sakte pust, der den blåser seg opp og er størst i mars/april og begynner å smelte igjen når sola kommer fram. I september når den sitt minimum og så starter den å fryse til igjen. Akkurat nå er utbredelsen av sjøis den laveste vi har målt for oktober måned. Sjøisen sliter med å fryse til igjen om høsten.

Jeg har vært på Svalbard mange ganger både som student og som foreleser og i likhet med mange andre har jeg blitt fullstendig forelska i stedet. Landskapet her er helt unikt, men klimaendringer er i ferd med å endre det hele, med smeltende permafrost, ras og styrtregn. For det er ikke bare i atmosfæren og i havet at temperaturen øker. Den globale oppvarmingen har også nådd langt ned i bakken. På Svalbard har det vært så kaldt hele tiden at bakken har vært mer eller mindre fryst året rundt, men nå tiner hele Svalbard. Skråninger begynner å sige nedover og i kombinasjon med kraftige regnskyll, øker faren for flom og ras.

Det er vanskelig å se for seg hvordan Svalbard smelter, her jeg står utenfor Frøbanken i 14 minusgrader og ser ut over det snødekte landskapet. Frølageret på Svalbard, som er et av de viktigste rommene vi har her på jorda, ble bygget for å sikre det genetiske mangfoldet i mange generasjoner framover, ja kanskje helt til evig tid. Langsiktige perspektiver er derfor viktigere nå enn noen gang for å bremse klimaendringene.