Ny rapport fra FNs klimapanel: Vi trenger langtidsplanlegging og mektigere miljømyndigheter

Nasjonal klimapolitikk er mer omfattende enn noensinne.
Aldri før har verdens land gjort mer for å kutte i klimagassutslipp, men likevel fortsetter globale utslipp å øke. Men det betyr ikke at ingenting skjer. Tvert imot, uten all klimapolitikken verdens land har vedtatt, ville utslippene vært enda høyere. I dag har nesten alle verdens land en aktiv klimapolitikk, og i mange land går utslippene ned. Dette gjelder både EU som helhet, og Norges naboland Danmark og Sverige. Til tross for at det er bred politisk enighet om at klimaproblemet er reelt og alvorlig så har Norge ikke (ennå) lykkes med å få ned utslippene. FNs klimapanel sin gjennomgang av forskning på nasjonal politikkutviklingen i land over hele verden gir noen pekepinner om hva beslutningstakere kan gjøre for å styrke klimapolitikken over tid. Forskningen kan ikke i dag gi svar på alle avveininger som må gjøres på vei mot nullutslippssamfunnet, men det er mulig å peke på en del ting som kan gjøres nå for at prosessen skal kunne bli lettere i årene som kommer.

Bare komplekse pakker av virkemidler, samt langtidsplanlegging kan få utslippene mot null. Karbonprising er effektivt, men ikke alene nok. I tillegg må vi ha klare målsettinger, en pakke av virkemidler som fremmer bruk av ny teknologi og nye praksiser, og gode beslutningsprosedyrer som sikrer at virkemiddelpakkene justeres og styrkes over tid. Men rene klimapolitiske virkemidler kan ikke gjøre jobben alene. Vi må også ta høyde for at offentlig politikk utformet for helt andre formål (som økonomisk vekst og sosial utjevning) kan drive utslippene opp, og dermed kanskje må endres.

Jo bedre beslutninger og virkemidler tilpasses det enkelte land, jo sterkere rustet er de til å få ned utslippene. Det finnes ikke en enkel klimapolitisk oppskrift som passer alle land. Nasjonale forhold spiller inn på både politikk og tiltak. For eksempel har demokratier bedre klimapolitikk enn diktaturer, det ser ut til at det er lettere å få vedtatt klimapolitikk i land med parlamentarisme enn i land med presidentstyre og få ting er mer ødeleggende for klimaomstilling enn korrupsjon. Klimapolitiske beslutningsprosesser kan med fordel tilpasses landenes tradisjoner for samarbeid mellom næringsliv og politiske beslutningstakere, men hvilke næringer som dominerer og hvor mange og sterke frivillige organisasjoner som jobber for eller mot klimaomstilling påvirker det politiske mulighetsrommet. Samtidig kan enkeltpersoner og små gruppers evne til å lese en politisk situasjon og å handle raskt når mulighetene byr seg, få stor betydning.

Sterke offentlige klimaorganisasjoner er en forutsetning for å lykkes. Dersom vi skal lykkes med å utvikle, få vedtatt og klare å iverksette god klimapolitikk, må et stort antall offentlige organisasjoner, kommuner og næringsaktører samarbeide med hverandre. Klimaomstillingen skaper store koordineringsutfordringer på tvers av forvaltningsnivået, på tvers av sektorer og grupper av folk i samfunnet. Dersom vi skal klare å få til gode prosesser på tvers av alle gruppene, må det offentlige beslutningsapparatet være rigget på en hensiktsmessig måte. Politisk-administrative systemer utviklet for å løse helt andre problemer er sjelden godt rustet til å løse klimautfordringen, og må endres for å gi politikerne den støtten de trenger.

Alle må med: Det er uheldig å overlate klimapolitikken til eksperter alene. Hvis vi skal lykkes med å redusere utslippene til under null innen 2050, så er det en fordel om et bredt utvalg av næringslivsaktører, frivillige organisasjoner og velgere støtter opp om klimaomstillingen. Det er vanskelig å se for seg at en slik utvikling er mulig dersom en liten gruppe eksperter styrer politikken. I de fleste land er klimapolitikken et resultat av at et bredt antall interessegrupper har engasjert seg, og mange steder ser vi at både næringsliv og folk flest endrer oppfatning til klimaomstilling underveis i prosessene. Det er krevende å lage en klimapolitikk som er populær hos alle, men om myndighetene bevisst styrker dem som ønsker klimaomstilling, kan det kanskje bli lettere å stramme inn ambisjonene i neste omgang. 

Politikerne bør legge til rette for langsiktig styring. For å få utslippene ned under null i 2030 må landene kutte utslippene sine mer for hvert år. Skal dette bli politisk mulig, må politikken designes smart, men vel så viktig er det å jobbe målrettet for å skape radikal økning i folkets støtte til klimaomstillingen. Samtidig må vi være bevisst på at de samme grepene ikke passer overalt, vi må diskutere hvilke strategi som passer best for det enkelte land, by og kommune. Dette er lettere sagt enn gjort, og forskningen gir ikke (ennå) særlig klare råd om hvordan en kan skaffe økt støtte over tid. Her er vi avhengig av erfaringsbasert læring, når nye tiltak og metoder prøves så kan systematisk forskning øke kunnskapen om hva som fungerer best på ulike steder. Heldigvis er den klimapolitiske aktiviteten nå så stor at slik følgeforskning er mulig, og vi har gode forutsetninger for å systematisk kunne samle kunnskap om hva som fungerer.

 

 

Elin Lerum Boasson er hovedforfatter i FNs klimapanel, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo og ved CICERO.