Regjeringsdramaet blottstiller EØS-avtalens grunnleggende svakheter

Kronikk, på trykk i Dagens næringsliv 26. januar 2025

Plutselig ble det full fyr i den langlivede ulmebrannen om norsk tilpasning til EUs klima- og energipolitikk. Regjeringspartienes ulike syn på EU, klima og kraft gjør saken vanskelig. Politisk uenighet er likevel ikke hovedforklaringen til at regjeringen har endt i dette uføret.

EØS-avtalens grunnleggende svakheter har spilt en sentral rolle i å skape både røyk og ild i saken.

Når EU foreslår å utvide EØS til å gjelde også nye politikkområder, finnes det ingen mekanismer som sikrer gode demokratiske diskusjoner om dette i Norge. For 30 år siden hadde ikke EU klimapolitikk, og knapt nok en kraftpolitikk.

Den gang jobbet Norge hardt for å sikre at områder der EU hadde andre forvaltningstradisjoner og økonomiske interesser enn oss, ble holdt utenfor avtalen. De norske forhandlerne lyktes, og jordbruk, fiske og naturvern ble ikke med.

Norske myndigheter forutså derimot ikke at når klimakrisen vokste seg større, ville EU og Norge forholde seg svært ulikt til saken. Mens norske politikere skulle komme til å prioritere å oppnå enorm rikdom på olje og gass fremfor nasjonale klimakutt, skulle EU komme til å bruke saken til å prøve å gjøre seg uavhengig av fossil energi og bygge opp nye grønne næringer.

Allerede før EØS-avtalen hadde rundet ti år, hadde EU utviklet felles politikk for fornybar energi og energieffektivisering, samt et kvotesystem som satte en pris på fossil energi. Selv ikke da ble bekymringen vekket i Norge.

Da de første EU-klimareglene kom trillende Norges vei, kunne vi kanskje satt ned foten og argumentert for at dette ikke var en del av den opprinnelige avtalen. I det minste kunne norske politikere ha utviklet god praksis for brede demokratiske diskusjoner om innføring av ny politikkområder i EØS.

Det skjedde ikke. Selv ikke Senterpartiet var kritisk. Tvert imot viser min forskning at politikerne overlot de fleste beslutninger til embetsverket og næringslivet.

Stort sett brukte ministre og stortingspolitikere så lite tid og energi på EU som mulig.

Det skulle gå 15 år til før norske politikere virkelig begynte å bekymre seg over EUs klima- og kraftstyring.

Da var det altfor sent.

Nå er det nærmest umulig å si nei, uten å sette hele EØS-samarbeidet i fare.

Hemmelighold og mangel på åpenhet er et annet problematisk aspekt ved EØS-avtalens virkemåte. Mangel på informasjon om hva som faktisk skjer i diskusjoner mellom Norge og EU gir grobunn for spredning av «alternative fakta». Dette har bidratt til konfliktene som nå utspiller seg i regjeringen.

Opposisjonen i Stortinget har gjennomgående funnet seg i å få mangelfull informasjon, både om selve forhandlingsprosessene med EU om innlemming av politikk i EØS, og om hvilke tillempinger norske myndigheter krever.

Sentrale EU-kritikere har utnyttet situasjonen. De har spredt halvsannheter. Mest kjent er tidligere senterpartistatsråd Sigbjørn Gjelsvik, for å ha diskutert deler av Ren energipakken i nettforum preget av konspirasjonsteorier. Men det er bare toppen av isfjellet.

Den stadige feilaktige bruken av navnet «fjerde energimarkedspakke» viser hvor vellykket spredningen av feilaktig informasjon har vært på dette området.

Gitt at EU har så ulike utfordringer fra Norge i klimapolitikken, så kan vi ikke ta for gitt at alle EU-regler vil fungere godt for Norge. Politisering av symbolske aspekter ved EUs politikk gjør det vanskelig.

En underliggende utfordring nå, er at Arbeiderpartiet og Senterpartiet er uenige om norsk kraftpolitikk, men de fleste av reglene regjeringen krangler om, handler ikke om kraft. De gjelder fornybar energi, energieffektivisering og styringssystemer for nasjonale klimakutt.

Dessverre har den norske debatten om EUs politikk for kraft og klima over flere tiår vært svært svakt koblet til de faktiske diskusjonene som spiller seg ut i Brussel, og både sosiale medier og andre nyhetsplattformer har vært dominert av sterkt politiserte uttalelser.

Det handler lite om EU reglenes faktiske innhold, og mye om generelle syn på EU.

Ettersom Norge har stort handlingsrom til å utforme sin selvstendige klima- og kraftpolitikk, hadde det vært bedre for kvaliteten på norske beslutninger om politikerne våre rettet søkelyset mer mot hvordan handlingsrommet bør utnyttes, og mindre mot å blåse opp gamle uenigheter om norsk EU-tilknytting.

Det største problemet med EØS, er imidlertid at norske regjeringer og Stortingspolitikere knapt har noen incentiver til å bidra til å aktivt fortolke EUs regler. Siden Norge ikke er medlem i EU, følger ikke norske politikere politikkutviklingen i EU tett. Norsk embetsverk og næringsliv er mye mer involvert, eller i hvert fall informert.

Dermed får politikerne en stor ulempe når de skal sørge for at EUs regler oversettes på en måte som ligger tettest mulig opp til den norske folkeviljen. Historisk sett har dette ofte ført til at politikerne har overlatt fortolkningsjobben til ekspertene, men dagens situasjon viser at politikerne til slutt blir stilt til ansvar. Det demokratiske underskuddet i EØS skaper styringsproblemer og vanskelige politiske situasjoner.

Norske myndigheter har gjentatte ganger fått utredet EØS-avtalens funksjon og effekter. Konklusjonene er at avtalen har stor oppside for Norge, ikke minst økonomisk. Den brennbare diskusjonen i dagens regjering viser likevel at det er på tide å ta styrings- og demokrati-utfordringene med EØS på alvor.