Stor uenighet om oljeproduksjon og klimamål

Spørsmålet er også stilt av Stortinget, som har bedt regjeringen «drøfte hvilke konsekvenser et nytt globalt klimamål om å begrense oppvarmingen til 1,5°C kan ha på innretningen av norsk petroleumspolitikk». Så hva vet vi egentlig om sammenhengen mellom Parisavtalens klimamål og framtidig oljeproduksjon?

Parisavtalen skjerper målene for det internasjonale klimaarbeidet: Temperaturstigningen skal holdes godt under 2°C, og helst under 1,5°C, i forhold til førindustriell tid. Disse målene gir verden et svært knapt utslippsbudsjett å holde seg innenfor. Hvis vi baserer oss på tallene i FNs klimapanels siste hovedrapport kan vi fra i dag bare slippe ut omtrent 800 milliarder tonn CO₂ dersom vi skal ha en rimelig sannsynlighet for å holde oss innenfor to graders temperaturstigning.

Hvis vi sammenligner dette utslippsbudsjettet med hva som finnes av kull, olje og gass i verden, er det klart at store mengder fossil energi må bli liggende i bakken.

Om vi tenker oss at alt vi tror finnes av fossile energiressurser i verden skulle brennes, vil det gi et CO₂-utslipp i størrelsesorden 40–60 ganger så stort som utslippsbudsjettet for to grader. Dersom vi begrenser oss til å se på de kull-, olje- og gassreservene som allerede er oppdaget og som regnes som økonomisk og teknologisk mulige å utvinne i dagens situasjon, er også dette langt mer enn budsjettet gir rom for.

De største potensielle utslippene finnes i verdens kullreserver. Men også hvis vi holder kull utenfor, vil bare de kjente og utvinnbare reservene av olje og gass være nok til å overskride utslippsbudsjettet for to grader. (Illustrert i figur 3 i notatet.) Bruk av karbonfangst og – lagring gir rom for å bruke noe mer kull og gass, men selv i scenarioer som forutsetter utstrakt bruk både av karbonfangst og -lagring og av såkalt negative utslipp, vil det være behov for mindre olje enn det som finnes i dagens reserver.

Det er altså svært mye som tyder på at vi allerede har funnet mer av både kull, olje og gass enn det som kan brukes innenfor utslippsbudsjettet for Parisavtalens togradersmål. Og da har vi ikke engang vurdert ønsket om å holde oppvarmingen helt nede på 1,5˚C.

Spørsmålet er hva dette bør få å si for olje- og gasspolitikken i et land som Norge: Bør vi trappe ned oljevirksomheten eller i det minste slutte å lete etter nye felt, slik miljøorganisasjoner og enkelte partier hevder? Eller bør vi «kjøre på» med oljevirksomhet, slik olje- og energiministeren mener?

Det kan kanskje virke overraskende, men det er oljeminister Søviknes som ligger nærmest den tradisjonelle tilnærmingen i klimapolitikken. Til nå har klimapolitikk i hovedsak handlet om å begrense forbruket av olje, kull og gass – for eksempel ved å fremme fornybar energi eller redusere bilkjøring. Dette bygger på en forutsetning om at dersom forbruket reduseres, vil produksjonen automatisk tilpasse seg, og at det derfor er fornuftig å fokusere på forbrukssiden.

Klimaminister Vidar Helgesen har bekreftet at det er slik regjeringen ser på saken: Norge satser mye på å redusere etterspørselen etter olje, mens å regulere tilbudet – altså hvor mye olje som produseres, og hvor – overlates til markedet.

Andre vil hevde at saken ikke er riktig så enkel. De siste årene har det derfor blitt stadig større interesse for å diskutere klimatiltak som går ut over den tradisjonelle tilnærmingen til klimapolitikken – blant annet tiltak for også å begrense produksjonen, og ikke bare forbruket, av fossil energi.

Standard økonomisk teori tilsier at tilbud og etterspørsel påvirker hverandre gjensidig. Økonomer har derfor helt siden 1990-tallet påpekt at det mest effektive i mange sammenhenger vil være å kombinere tiltak som reduserer forbruket av fossil energi, med tiltak som også regulerer produksjonen. I Norge har økonomiprofessor Bård Harstad argumentert for at det vil være effektiv klimapolitikk å kjøpe opp reserver av fossil energi for å unngå at de blir utvunnet, og forskere ved Statistisk sentralbyrå har beregnet at det under gitte forutsetninger kan være mer kostnadseffektivt for Norge å kutte utslipp ved å redusere oljeproduksjonen enn ved å redusere oljeforbruket.

Også andre fagdisipliner har påpekt at klimapolitikken kan tjene på tiltak som begrenser produksjonen av fossil energi. Innovasjons- og omstillingsforskning viser at fortsatte investeringer i fossil energi låser ressurser til framtidig utvinning og bruk av kull, olje og gass. Dermed begrenser dagens investeringer handlingsrommet for framtidige politiske tiltak som kan redusere klimagassutslippene.

Den ene faren med dette er at det blir så vanskelig å redusere utslippene at vi ender opp med å overskride utslippsbudsjettet, og temperaturen stiger til farlige høyder. Den andre faren er at dersom verden skulle lykkes med å nå togradersmålet, så kan det redusere lønnsomheten i dagens investeringer i olje- og gassproduksjon og dermed påføre olje- og gassprodusenter store økonomiske tap.

En fersk analyse fra Stockholm Environment Institute (SEI) ser på hva den siste problemstillingen kan bety for Norge. Den viser at dersom vi lykkes med å nå Parisavtalens mål om å holde temperaturstigningen godt under to grader, vil oljeprisen bli så lav at store oljeressurser blir ulønnsomme. Det gjelder også mesteparten av oljen man antar finnes i de delene av norsk sokkel som staten foreløpig ikke har delt ut til oljeselskapene.

Tallene er usikre, og det er godt mulig at større deler av de uoppdagede oljeressursene vil være lønnsomme enn det som framkommer av analysen til SEI. Men usikkerheten betyr også at staten tar en stor økonomisk risiko ved å utvide oljevirksomheten.

Denne risikoen – og risikoen for at økt norsk oljevirksomhet kan bidra til økte globale klimagassutslipp – tilsier at Stortinget har gode grunner for å be regjeringen om en nærmere vurdering av hva Parisavtalens klimamål kan bety for norsk olje- og gasspolitikk. Til tross for Norges rolle som olje- og gassprodusent og store ambisjoner i klimapolitikken, gjøres det få systematiske analyser av sammenhengen mellom olje- og gassproduksjon, globale klimagassutslipp og økonomisk risiko ved fortsatt oljevirksomhet. Det er en oppgave som både forskningsmiljøene og oljeforvaltningen bør ta fatt på.

Regjeringens første svar på Stortingets spørsmål om sammenhengen mellom Parisavtalen og norsk oljepolitikk er ventet i den såkalte Perspektivmeldingen, en stortingsmelding som Finansdepartementet skal legge fram før påske.

Kanskje burde Terje Søviknes ventet på den før han bestemte seg for å «kjøre litt på»?