Tilbake til steinalderen

I 2008 beregnet forskerne Edgar Hertwich og Charlotte Roux at all elektronikken handlet av nordmenn, tilsvarte utslipp av omtrent 1,2 tonn CO-ekvivalenter per husholdning. 2008 er imidlertid en liten evighet siden. Iphone var bare tre år gammel, og det skulle fortsatt gå to år før Steve Jobs tok på seg den høyhalsa genseren og lanserte Ipad. I dag har cirka 60 prosent av befolkningen tilgang til et nettbrett, og bare i 2022 ble det solgt 1,36 millioner smarttelefoner. 

Det er rimelig å anta at utslippene fra norsk forbruk har gått opp siden 2008, men professor Edgar Hertwich ved NTNU, opplyser at han ikke kjenner til at det er gjort noen nye studier for Norge om akkurat forbrukerelektronikk. 

Hvis du snur eller åpner en av dingsene dine er sannsynligheten stor for at det står «Made in China» på den. Eller i det minste «Assembled in China».

Kina omtales som verdens største produsent av forbrukerelektronikk, og er også landet med høyest klimagassutslipp. Mesteparten av utslippene kommer fra kullkraftverk som lager strøm, som igjen går til å holde fabrikkene i gang. 

– Hovedkilden til utslipp fra elektronikkindustrien er indirekte utslipp fra råmaterialer og elektrisitet, sier Jan Ivar Korsbakken, som forsker på globale klimagassutslipp ved CICERO. 

Ifølge Korsbakken forbruker Kinas elektronikkindustri omtrent 150 terrawattimer med strøm i året. Med dagens strømmiks, som består av omtrent 60 prosent kull, tilsvarer det rundt 100 millioner tonn co₂. 

Dette utgjør bare omtrent én prosent av Kinas totale utslipp. Korsbakken peker på at selv om mye av forbrukerelektronikken vår produseres i Kina, så kommer mange av komponentene og materialene ofte fra andre steder. 

– Forsyningskjeden, som på mange måter er mer et uoversiktlig edderkoppnett enn en kjede, går ofte fram og tilbake mellom flere land. Om vi legger til utvinning av råstoffer og produksjon av komponenter andre steder i verden, samt transporten av disse, vil tallet antageligvis være mye høyere, sier Korsbakken.

 

Tilbake til steinalderen?

Blant råstoffene som er helt avgjørende for omtrent all forbrukerteknologi er det som kalles sjeldne jordarter – eller Rare Earth Elements (REE).

Det er 17 grunnstoffer med egenskaper som er spesielt nyttige i moderne teknologi, og behovet øker i takt med vår tørst etter nye smarttelefoner, 5G-nettet, tv-er, vindturbiner, elbiler og egentlig alt vi forbinder med det 21. århundret.  

Kina er verdens desidert største utvinner av disse. Utvinningen er både energi- og arealkrevende, samtidig som det er forurensende. Kina har derfor innført nye reguleringer som begrenser utvinningen i landet. 

– Kina importerer nå store mengder sjeldne jordarter fra Myanmar, et land som tidligere ikke var kjent for slik industri, opplyser professor Henrik Friis ved mineralogisk forskningsgruppe på Naturhistorisk Museum i Oslo. 

Finnes nærmest over alt

Paradoksalt nok er ikke sjeldne jordarter spesielt sjeldne. De finnes nærmest overalt, men i forskjellige forekomster og miljøer. I Norge og ellers på den øvre nordlige halvkule finner vi dem ofte i bergarten karbonatitt.

– I karbonatitt er konsentrasjonen relativt høy. Men utvinningen er ekstra energikrevende og kostbar, siden de sjeldne jordartene er bundet i ulike mineraler. Fordelen er at utvinningen er mindre arealkrevevende, sier Friis. 

Forekomsten i karbonatitt kan utvinnes i det man tenker på som en «vanlig gruve» - altså et hull inn i fjellet. 

En annen forekomst er i avleiringer. Denne forekomsten er vanligst i tropiske og subtropiske strøk, som i for eksempel Kina, Brasil og Myanmar. 

– Her er konsentrasjonen lav, men jordartene er enklere å utvinne. Det brukes en metode som kalles strip mining, som er en form for dagbrudd, hvor man fjerner overflaten lagvis fra toppen. Dette medfører store arealinngrep, sier Friis. 

I tropiske strøk raserer slike gruver gjerne områder som er rike på både skog og artsmangfold, og er med andre ord uheldig i både et miljø- og klimaperspektiv. I tillegg foregår gruvedriften i land med svake institusjoner og et avslappet forhold til menneskerettigheter. Som for eksempel Myanmar – som har seilet opp som verdens tredje største produsent av sjeldne jordarter. 

Det grønne skiftet

Sjeldne jordarter spiller en nøkkelrolle i det grønne skiftet. Ifølge EU-kommissær Thierry Breton vil behovet for sjeldne jordarter femdobles fram mot 2030, drevet av den grønne og digitale omstillingen.

Vindturbiner er for eksempel helt avhengige av disse jordartene. Inne i vindturbinene finner du store supermagneter, som trengs for å omdanne vindkraften til elektrisitet. Disse magnetene består av Neodym, som er en sjelden jordart.  Flere land, deriblant USA, EU og Norge – snakker nå om å øke innsatsen på utvinning av sjeldne jordarter, for å ikke bli avhengig av udemokratiske regimer. 

Friis er skeptisk til om vestlige, demokratiske land er klare til å gjøre det som trengs i denne satsingen. 

– Jeg tror det alltid er spørsmål om pris. Det er som med gullgruver, og alle andre ikke-fornybare ressurser. Man starter med de forekomstene som er billigst, og som er enklest å utvinne. Når disse tømmes, begynner man på de litt vanskeligere. I Norge og EU er ikke gruvedrift spesielt populært, og er ikke noe folk ønsker i bakgården sin. Da er det mer beleilig at gruvene er et annet sted, samt at kostnadene holdes nede, sier han. 

Friis peker på at vi i overskuelig framtid vil fortsette å grave i jorda, og være avhengige av ikke-fornybare ressurser, selv om framtiden blir både smart og grønn. 

– Sirkularitet vil ikke kunne erstatte gruvene, men kanskje det kan redusere gruvedriften og gjøre at ressursene varer lenger, sier Friis.

Det vil føre til utfordringer omkring menneskerettigheter og naturinngrep som ikke lar seg feie under teppet. 

Hva har du i skuffen din?

Hva skal vi gjøre?

I følge Hanne Mork Hamre, som jobber med sirkulærøkonomi i Framtiden i våre hender skal vi kjøpe produkter som varer. Reparere det som blir ødelagt. La være å samle mobiltelefoner i skuffen.

– Det ligger antageligvis cirka ti millioner mobiltelefoner rundt omkring i norske hjem. De siste tiårene har hjemmene våre har blitt fullt av teknologiske dingser. Disse har en lei tendens til å hope seg opp både fordi vi ofte vil ha den siste teknologien, men også siden de er vanskelige å reparere når de blir ødelagt, sier hun.

Barrierer mot reparasjon

Mork peker på spesielt tre faktorer som hindrer oss i å få vedlikeholdt eller reparert elektronikk: 

1. Vedlikehold eller reparasjon kan føre til brudd i reklamasjonsretten. 
2. Det kan bli et uklart ansvarsforhold. Hvem har ansvaret hvis produktet tar fyr etter reparasjonen for eksempel? 
3. Det er rett og slett er vanskelig å få tak i reservedeler til gammel elektronikk, fordi produsenten verken lager eller tilbyr dette lenger. 

Det trengs med andre ord mer enn idealistiske fiksefester og bevisste forbrukere for å få redusert el-avfallet. 

– Det må skje endringer på systemnivå. Produkter må designes for å kunne repareres eller vedlikeholdes, det må lages og tilbys reservedeler, og ansvarsforhold må avklares ved reparasjon. Måten det gjøres på i dag er ikke bærekraftig. Når såpass mye elektronikk blir til avfall, havner store mengder verdifulle ressurser utenfor loopen, og bidrar til et enda større press på de naturressursene vi har igjen, sier Mork.