Ut og stjæle ved
Det bikker over til oktober. I lommeboka er det færre kroner igjen enn det er øre per kilowattime. I tilbudsdisken på Kiwi ligger en pakke VegMe grillkorv på 40 prosent. Den går ut på dato i dag. Perfekt.
Et aktivt forhold til eget energiforbruk
Pakk sekken. Overtal familien. Grefsenkollen? 45 minutter å gå. Maks! Ved? Finnes i skogen.
Brenda Boardman sa det så elegant på 90-tallet. «Vi kaller energifattigdom for en husholdnings manglende evne til å skaffe tilstrekkelige energitjenester med 10% av disponibel inntekt.»
«Den er fin den, men kanskje litt flat?» Seniorforsker Mikkel Vindegg slår seg ned ved bålet.
«Bakgrunnen min tilsier at jeg liker en definisjon som er mer kontekstavhengig», sier han og forsyner seg med en vegansk grillpølse.
Hva med: «Manglende evne til å skaffe sosialt og materielt nødvendig nivå av energitjenester i hjemmet.» Alle nikker anerkjennende. Enighet.
Han reiser seg og utbroderer:
I Norge har vi ikke dette fleksible synet på bruk av energikilder. Vi bruker strøm, vi. Koste hva det koste vil. Eller forresten. Vi bruker ved i peisen. Og kull til kos på sommeren. Og gass i lighteren, primusen, og på den irriterende avslappende hytta som er off the grid.
Energifleksibiliteten Mikkel observerte på feltarbeid i Dar-es-Salaam illustrerer et mer pragmatisk syn på energifattigdom: Man bruker de energikildene man har råd til å bruke den dagen, og man har et aktivt forhold til egen energibruk.
Siddharth Sareen, førsteamanuensis ved Universitetet i Stavanger, nevner en tredje definisjon av energifattigdom til Energi og Klima, nemlig: «Utilstrekkelig tilgang til energitjenester i hjemmet».
Så må man kanskje ut av hjemmet når det skranter på strømkontoen, da. Ut i skogen. Opp på Grefsenkollen. Bruke energikildene som passer lommeboka. Grillkorv på utgående dato. Kose seg i naturen. Ut og stjæle ved.