Vedtyv på fersk gjerning. Illustrasjon: Dall-E
Ut og stjæle ved
Det bikker over til oktober. I lommeboka er det færre kroner igjen enn det er øre per kilowattime. I tilbudsdisken på Kiwi ligger en pakke VegMe grillkorv på 40 prosent. Den går ut på dato i dag. Perfekt.
Et aktivt forhold til eget energiforbruk
Pakk sekken. Overtal familien. Grefsenkollen? 45 minutter å gå. Maks! Ved? Finnes i skogen.
Brenda Boardman sa det så elegant på 90-tallet. «Vi kaller energifattigdom for en husholdnings manglende evne til å skaffe tilstrekkelige energitjenester med 10% av disponibel inntekt.»
«Den er fin den, men kanskje litt flat?» Seniorforsker Mikkel Vindegg slår seg ned ved bålet.
Seniorforsker Mikkel Vindegg på vei mot bålet. Foto: Amund Aasbrenn
«Bakgrunnen min tilsier at jeg liker en definisjon som er mer kontekstavhengig», sier han og forsyner seg med en vegansk grillpølse.
Hva med: «Manglende evne til å skaffe sosialt og materielt nødvendig nivå av energitjenester i hjemmet.» Alle nikker anerkjennende. Enighet.
Han reiser seg og utbroderer:
I Norge har vi ikke dette fleksible synet på bruk av energikilder. Vi bruker strøm, vi. Koste hva det koste vil. Eller forresten. Vi bruker ved i peisen. Og kull til kos på sommeren. Og gass i lighteren, primusen, og på den irriterende avslappende hytta som er off the grid.
Energifleksibiliteten Mikkel observerte på feltarbeid i Dar-es-Salaam illustrerer et mer pragmatisk syn på energifattigdom: Man bruker de energikildene man har råd til å bruke den dagen, og man har et aktivt forhold til egen energibruk.
Siddharth Sareen, førsteamanuensis ved Universitetet i Stavanger, nevner en tredje definisjon av energifattigdom til Energi og Klima, nemlig: «Utilstrekkelig tilgang til energitjenester i hjemmet».
Så må man kanskje ut av hjemmet når det skranter på strømkontoen, da. Ut i skogen. Opp på Grefsenkollen. Bruke energikildene som passer lommeboka. Grillkorv på utgående dato. Kose seg i naturen. Ut og stjæle ved.