Vi må ta et oppgjør med eget forbruk

— Jeg blir litt matt av det bildet her.

Bjørn Erik Nordby, miljørådgiver i Asker kommune ser et øyeblikk litt oppgitt ut fra hjemmekontoret sitt under en presentasjon på arrangementet Sirkulærdagene.

Presentasjonen hans hviler noen sekunder på et bilde av flere store kasser med elektronisk avfall, som står på rekke og rad på en gjenvinningsstasjon i Asker. Til sammen 11,5 tonn med brukt forbrukerelektronikk.

Matt av mindre? Youtuber Anders Øvergaard presenteres for én ukes elavfall i Asker kommune. Skjermdump: Youtube / Hva kaster Asker.

— Dette er det som kommer inn i løpet av én uke, bare i Asker, sier Nordby.

Kassene ble satt ut i sammenheng med webinaret «Hva kaster Asker», som Asker kommune arrangerte for å sette søkelys på innbyggernes forbruk.

Asker kommune ønsker å gjøre innbyggerne mer bevisste på sitt eget forbruk, forklarer Nordby:

— Mesteparten av utslippene våre er indirekte, derfor vil vi gjerne fokusere på forbruk. Vi ønsker å gjøre det lettere for innbyggerne våre å kildesortere, reparere og bruke ting om igjen, sier Nordby.

At utslippene er indirekte, vil si at de skjer et annet sted enn der vi bor. Når du kjøper en kaffemaskin, mobiltelefon eller en t-skjorte, har produksjonen av disse varene ført til utslipp i landene der de ble produsert. Ifølge en rapport fra Asplan Viak er hver nordmann ansvarlig for omtrent 11 tonn CO₂ ekvivalenter, når vi inkluderer indirekte utslipp. (Ekvivalenter vi si at man regner klimaeffekten fra flere klimagasser, om til klimaeffekten fra CO₂). Forbruksmateriell, som PC’er, klær og møbler står for nesten en fjerdedel av disse utslippene.

Vi må forbruke mindre

Ulrikke Bryn Wethal er prosjektleder for prosjektet Lokale initiativer for bærekraftig forbruk, som handler om hvordan lokale initiativer kan bidra til grønn omstilling.

— Som en del av en grønn omstilling må vi finne mer bærekraftige måter å forbruke på, blant annet for å øke tingenes levetid og begrense ikke-resirkulerbart avfall, sier hun. Wethal er opptatt av hva og hvordan vi forbruker, og hva som skal til for at folk skal bruke lokale tilbud som gjenbruksutsalg, ombruksverksted og reparasjonskafeer. I forskningen har hun sett nærmere på tilbudene til Asker kommune.

— De lokale initiativene er viktige, sier hun.

Det handler om å møtes for å reparere ting, eller oppsøke byttemarkeder og ombruksverksted, og utgjør hva hun kaller de små sirklene.

— I disse små, lokale og delvis ikke-kommersielle sirklene ligger det et større læringspotensial for forbrukerne og de får en mer aktiv rolle i å definere hva som er et mer bærekraftig forbruk.

Læringen er spesielt viktig, påpeker Wethal:

— Skal utslippene ned, må det skje en transformasjon også på forbrukernivå, hvordan vi forholder oss til tingene vi eier og trenger. Dette er en læringsprosess, og da er det viktig at vi ikke overlater dette til de eksisterende kommersielle aktørene, sier hun.

Hvis vi overlater til de store kommersielle aktørene å definere hva som er gjenbruk og sirkularitet, vil de lage sine egne modeller. De kan ta imot brukte varer, tilby gjenvinning og så videre – samtidig som de pusher nye produkter.

— Uten å forstå hvordan forbruk fungerer i hverdagslivet er det verken gitt at forbrukerne tar disse modellene i bruk eller at det vil føre til mindre avfall. Gjenbruk og resirkulering er bra, men en viktig del av det sirkulære må være at det kommer færre gjenstander inn til gjenvinning. Vi må skape mindre avfall, sier Wethal.

Wethal peker på at det må være plass til de kommersielle aktørene også, og at det ikke finnes noen enkle løsninger på hvordan få ned forbruket.

— Vi må balansere de kommersielle og de ikke-kommersielle interessene, men det er tydelig at hvis vi forbrukere skal inn i sirkelen, så må vi ta et oppgjør med eget forbruk. I denne prosessen trenger vi arenaer hvor vi kan møtes og lære av hverandre, sier hun.

—Kommunene kan spille en viktig rolle her, gjennom å ta noe av risikoen, skape møteplasser og institusjonalisere mer bærekraftige løsninger, legger Wethal til. 

Grafikk: Eilif Ursin Reed, CICERO

Må møte forbrukerens behov

Noe de kommersielle tradisjonelt har vært gode til er merkevarebygging og det å skape interesse rundt sine merkevarer. Både Wethal og Nordby peker på at ikke alle tilbudene til Asker kommune er godt nok kjent for innbyggerne.

I en undersøkelse gjennomført av kommunen, er det fortsatt Fretex de aller fleste forbinder med gjenbruk. I tillegg peker Wethal på at det er en utfordring at noen tilbud baserer seg på frivillighet, at ikke alle har tid i hverdagen til å besøke en reparasjonskafé, samt at det fortsatt er noen sosiale stigma forbundet med det å handle brukt eller oppsøke reparasjonskafeer.

— Skal slike tilbud eksistere så må de gå rundt økonomisk, og de må ha et format som forbrukeren klarer å forholde seg til, sier Wethal.

Vil tjene penger på lavere forbruk

På Youngstorget i Oslo sentrum finner du en i høyeste grad kommersiell aktør, som forsøker å finne balansen mellom økonomisk og økologisk bærekraft, og samtidig gi forbrukeren det hun ønsker i et kjent format. Forretningsmodellen er imidlertid litt utradisjonell.

Klesprodusenten Northern Playground vil at vi skal kjøpe færre klær.

— Vi er opptatt av bevisstgjøring omkring bærekraft, og å være ærlige overfor kundene våre, sier grunnlegger Jo Egil Tobiassen.Med å være ærlig mener han å fortelle kundene at det eneste som faktisk hjelper er å handle mindre, og eie klærne lengre.

— Avfall er blitt det nye gullet. Det sees på som en ressurs. Men hvorfor må vi lage så mye avfall? spør han.

Han peker på at ofte når det er snakk om sirkularitet og bærekraft hos hans kolleger i større selskaper, så handler det om å resirkulere avfallet, eller om produksjonsmåten.

— Det er volumet som er hovedproblemet, ikke nødvendigvis produksjonen. Hvis en bedrift for eksempel sier at de har redusert utslippene fra produksjonen med 20 prosent, men samtidig klarer å øke mengden klær de produserer, så er vi like langt.

Deler av forretningsmodellen til Tobiassen er å lage klær som varer lenge, tilby reparasjon eller utstyr til å reparere, samt tilby opplæring i å reparere klærne. Vel og bra, og kanskje heller ikke så originalt. Men den viktigste delen av å tilstrebe en bærekraftig forretningsmodell er både banalt enkel, og samtidig original:

— Vi har ingen kolleksjoner. Motebransjen er eksperter på å få deg til å føle deg avleggs, og tilbyr deg stadig noe nytt, sier han.

— Vi jobber mye med å gjøre det kult å ha det samme plagget lenge, og heller reparere det du har. Vi jobber ikke med å få deg til å føle at plagget du kjøpte i fjor må byttes ut, fordi det er kommet en ny kolleksjon.

Er det ikke et paradoks at dere er en kommersiell aktør som ønsker å begrense forbruket? Dere kan jo ikke vokse hvis vi skal handle mindre?

— Jo det kan vi. I dag handler folk 65 plagg i året. Hvis de istedenfor kan handle 14, og handler halvparten av disse hos oss. Da har vi lykkes.