Hva står på spill under COP31 i Tyrkia?

I år finner klimatoppmøtet COP31 sted 9. til 20. november i den tyrkiske badebyen Antalya i Tyrkia. Representanter fgra nærmere 200 land møtes for å diskutere løsninger på klimaproblemet. Formålet med FNs årlige klimatoppmøter er å komme videre i samarbeidet under Klimakonvensjonen og Parisavtalen. Hva kan vi forvente i år?

Selv om Parisavtalen ble vedtatt i 2015, er det fremdeles nødvendig å øke ambisjonsnivået. Landene er nemlig ikke på vei mot å nå Parisavtalens mål om å begrense global temperaturøkning til godt under 2°C og helst ned mot 1,5°C.

Sekretariatet til klimakonvensjonen har beregnet at landenes samlede arbeid med utslippsreduksjoner (omtalt i deres respektive nasjonale utslippsforpliktelser; NDC) vil redusere globale utslipp med 6 til 9 prosent innen 2035. Samtidig viser FNs klimapanel at utslippene må reduseres med 60 prosent i samme periode for å være i tråd med Parisavtalen.

Dersom landene oppfyller sine egne forpliktelser, anslår UNEP i sin Emission Gap Report at den globale temperaturen vil øke med 2,6°C (over før-industrielt nivå) innen 2100. Så lenge utslippene fortsetter, vil temperaturen fortsette å stige også etter 2100. Ambisjonsnivået må altså opp dersom landene skal oppfylle målet om å begrense den globale temperaturøkningen som de selv har satt.

Landene vedtar heller ikke nok klimapolitikk til å oppfylle de utslippsforpliktelsene de frivillig har påtatt seg. Med dagens politikk øker utslippene med 2,8°C. Det tyrkiske vertskapet markedsfører årets møte som «The Implementation COP» til tross for at manglende ambisjoner er hovedproblemet.

Utslippskutt er knapt på agendaen for årets møte. Det skyldes i hovedsak to ting. I henhold til Parisavtalen meldte landene inn nye utslippsforpliktelser i fjor. Disse gjelder i fem år. Landenes samlede innsats vurderes under den globale gjennomgangen, og dette skjer ikke før i 2028.

Det finnes riktignok et agendapunkt (blant ca. 50 andre) der land kan diskutere utslippskutt. Det heter Mitigation Work Programme. Dette arbeidsprogrammet utløper i 2026. Årets diskusjon her vil altså handle om hvorvidt programmet skal forlenges, ikke om hvordan kuttene kan skje.

Den andre grunnen er at utslippskutt er blitt umoderne. Land vil heller snakke om fordelingen av goder og byrder. Det ser vi også innad i mange land: Folk blir mer opptatt av hvem som taper og vinner på klimapolitikken enn av å oppnå mer ambisiøse mål.

Derfor tar diskusjoner om hvor mye og hvordan rike land skal finansiere og betale for omstilling og tilpasning i fattige land, stadig større plass. Begreper som «means of implementation», «equity», «finance flows» og «technology transfer» høres stadig oftere i korridorene og når landene tar ordet under klimaforhandlingene.

Signalene fra et formøte i oktober, tyder på at årets møte også vil starte med en krangel om hva som skal stå på agendaen. Det er særlig de afrikanske landenes krav om nye forhandlingspunkter om klimafinansiering og handel som skaper konflikt. EU og vestlige land har motsatt seg ytterligere forhandlingsspor som kan pålegge dem finansielle forpliktelser og myke opp handelsmekanismer som EUs karbontoll CBAM.

At diskusjonen har beveget seg fra utslippskutt til fordeling av goder og byrder, har også en annen konsekvens. FNs klimapanel har vært det offisielle kunnskapsgrunnlaget for klimaforhandlingene. Panelets rapporter er tydelige på at dersom temperaturøkningen skal begrenses til mellom 1,5°C og 2°C, så må alle lands utslipp være netto null rundt midten av dette århundret. Forhandlingsposisjonene til EU, Storbritannia, Norge og andre rike, vestlige land har i stor grad hvilt på denne forståelsen.

Land som India, Sør-Afrika, Kina og andre store mellominntektsland ønsker handlingsrom til å fortsette sin økonomiske vekst. De er opptatt av fordelingseffekter, økonomisk kompensasjon og tilgang til teknologi.

Disse landene finner ikke samme støtte for sitt perspektiv i klimapanelets rapporter. Dermed har det oppstått en ganske steil front mellom land som utfordrer og land som støtter klimapanelets rolle som kunnskapsleverandør i forhandlingsprosessen. Denne diskusjonen foregår både under klimaforhandlingene og mellom myndighetsrepresentantene i klimapanelet.

Hva må til for at årets møte kan kalles vellykket? 

Geopolitisk uro, manglende tillit mellom land og endrede maktforhold gjør at Klimakonvensjonen og Parisavtalen knapt har hatt vanskeligere forutsetninger enn i dag. Disse institusjonene er bærebjelker i det internasjonale klimasamarbeidet. Det ville være en stor bragd om landene klarer å hegne om samarbeidet og finne en måte å forene diskusjoner om utslippskutt og fordelingseffekter. Om de klarer det, vil tiden vise.