COP27 – Klimatoppmøtet inntar Sharm-el-Sheikh

Årets møte skal bidra til å meisle ut en plan for hvordan målene i Paris-avtalen og løftene fra fjorårets møte i Glasgow skal gjennomføres. Punkt for punkt skal de gå gjennom vanskelige temaer som klimafinansiering, tap og skade og nasjonale klimaplaner. Ingen store beslutninger skal fattes i år, men – vi kan håpe på fremskritt på enkelte områder.

I klimaforhandlingene er det minst to parallelle sfærer. Det som skjer inne i forhandlingsrommene avgjør om vi faktisk kommer til enighet og er det aller viktigste som skjer. Men på utsiden av forhandlingene foregår det diskusjoner og hendelser som påvirker forhandlingene og er med på å prege samarbeidet og tilliten mellom partene.

Møtet starter med en såkalt høynivådel som vil ta mye plass i media. Her flyr regjeringssjefer og presidenter inn fra alle verdens hjørner. Macron, Scholz, Ramaphosa, bin Salman, Kagame, Ruto, Weah, Biden, Støre og mer enn 70 andre statsledere har bekreftet sin ankomst.

Her er en foreløpig taleliste for statsledere. Jonas Gahr Støre holder sin appell etter klokken 13 tirsdag 8. november. Like etterpå skal Pakistans statsminister tale og her er det ventet en sterk appell om midler til å dekke tap og skade.

Her er de viktigste sakene i forhandlingen

I Parisavtalen har rike land forpliktet seg til å bidra med 100 milliarder dollar årlig til finansiering av klimaomstilling i fattige land. Når alle pengestrømmer regnes med, kommer vi opp i 83 milliarder dollar. Men da telles også private penger, lån og investeringer.

En del fattige land er uenige i at alt dette kan kalles klimafinansiering under Parisavtalen. India, for eksempel, mener kun rene overføringer kan telles og da er summen langt lavere. I tillegg er rike og fattige land uenige i hvordan pengene skal forvaltes. En del fattige land ønsker seg et eget fond som styrer bruken, mens giverlandene ønsker bedre kontroll selv. Til slutt er fattige land opptatt av at mer av pengene, gjerne halvparten, skal brukes på klimatilpasning. Rike land er opptatt av å stimulere privat kapital og for investorer er det mer interessant å investere i fornybarprosjekter heller enn tilpasning, der de konkrete resultatene er vanskeligere å telle.

Vestlige land sliter også med høy inflasjon og energikrise. Dermed vil det være avgjørende at de klarer å stimulere private penger for å nå målet om 100 milliarder dollar.

Målet om 100 milliarder dollar ble fastsatt i 2009 og et nytt mål skal gjelde fra 2025. Det nye målet skal ikke vedtas før i 2024, men det kan komme signaler fra fattige land om hvor høyt beløp de ser for seg og hvilke type pengestrømmer som skal telle. 

Flommen i Pakistan i sommer har rammet 33 millioner mennesker, halvparten barn. Ifølge Pakistans egne beregninger vil gjenoppbyggingen koste minst 30 milliarder dollar eller 10 prosent av landets brutto nasjonalprodukt.

Denne katastrofen vil utvilsomt prege årets diskusjoner om hvorvidt rike land skal betale for de ødeleggelsene som klimaendringene forårsaker. Dette er kontroversielt og lenge var det uvisst om temaet i det hele tatt ville komme på dagsorden i Sharm-el-Sheikh. Søndag ble det klart at tap og skade står på årets agenda.

Gruppen av afrikanske land har hatt dette høyt på lista og har nok pushet Egypt ganske mye på at det skal på den offisielle agendaen, så det er en "seier" for de afrikanske landene og deres samle mobilisering inn mot COP.

Enkelte rike land som for eksempel Danmark og Skottland har foreslått å bevilge penger til å dekke denne typen tap og skade. Tyskland har tatt initiativ til et Global Shield against climate risk, men uten å legge friske penger på bordet.  Andre land som for eksempel USA, er redde for at en mekanisme der rike land betaler for klimaskade i fattige land, vil være en innrømmelse av skyld og åpne for store erstatningssaker i eget rettssystem. Hvilke land som eventuelt skal kvalifisere til å motta slik kompensasjon er også en uløst nøtt. Og hva skal man kompensere for?

Til fjorårets klimatoppmøte i Glasgow skulle landene levere oppdaterte og mer ambisiøse nasjonale planer i tråd med Parisavtalen. Et flertall av planene var så lite endret eller var så vage at møtet bestemte at landene skulle gjøre et nytt forsøk i 2022 slik at planene blir mer i tråd med 1,5-gradersmålet. Så langt har 28 land levert nye planer siden Glasgow. FNs egen analyse viser at dersom planene som nå ligger på bordet gjennomføres, så vil temperaturen stige med mellom 2,1 og 2,9 grader.

I Sharm-el-Sheikh skal planene gjennomgås i detalj. Dette er et ledd i såkalt Global Stocktake. Formålet er å øke ambisjonsnivået uten å rette fokus mot enkeltland og ut av møtet kan vi vente oss diverse anbefalinger, men ingen vedtak.

Det kan likevel være verdt å følge med på hvilke land som leverer nye forpliktelser. Australias oppdaterte plan er mye mer ambisiøs etter regjeringsskiftet i juni i år. Kina har ikke oppdatert sine planer så langt i år og spørsmålet er om de kommer med noe ambisiøst i løpet av møtet.

Et annet initiativ i Glasgow-pakten var å opprette et “work programme to urgently scale up mitigation ambition and implementation”. Dette skal utformes og formelt besluttes i Sharm-el-Sheikh og kan bli en viktig del av det globale arbeidet med å øke ambisjonene for utslippskutt gitt at utformingen blir god.

1,5-gradersmålet er ikke oppe til reforhandling, men diskusjonene om dette er et realistisk mål kan likevel prege møtet. I Glasgow konkluderte COP-presidenten med at 1,5-gradersmålet er i live, men at pulsen er svak. Landenes utslippsforpliktelser var ikke ambisiøse nok og de ble sendt hjem for å lage nye planer. De nye planene er fremdeles ikke ambisiøse nok. Det blir interessant å se hvordan klimatoppmøtet forholder seg til dette. Blir landene enige om å gjøre enda et forsøk? Hvis ikke er det de forpliktelsene som nå ligger på bordet som gjelder frem til 2025.

Her er de viktigste hendelsene og diskusjonene på utsiden

Som følge av krigen er EU på jakt etter alternative leverandører av naturgass og flere EU-land har signalisert ønske om å finansiere gassutvinning og -infrastruktur i land som Angola, Mosambik, Nigeria, Kongo, Senegal og Alger. Og det forventes at afrikanske land vil benytte COP27 til å kreve at rike land gjør store investeringer nettopp i deres olje- og gassindustri. Samtidig bruker ulike rapporter og FN-sjef Antonio Guterres stadig sterkere ord for å advare verden mot å åpne nye gassfelt.

Tilliten mellom landene i internasjonal politikk er på et bunnivå. Fattige land føler seg latt i stikken av Europa og USA under covid for manglende deling av vaksiner. Mange fattige land oppfatter krigen i Ukraina som en sak mellom Vesten og Russland mens de må være med å bære kostnadene i form av høyere priser på mat, energi og drivstoff. I tillegg mener de at vesten har løpt fra løfter om klimafinans. Dette vil påvirke stemningen i forhandlingene og det blir vanskeligere å finne kompromisser hvis fattige land ønsker eksplisitte garantier for å binde vestlige land til løftene sine.

Det et sannsynlig at Demokratene mister flertall i kongressen etter mellomvalget den 8. november. Dette vil sannsynligvis ikke påvirke Bidens store klimapakke som ble vedtatt i sommer. Men det vil påvirke USAs evne til å bevilge penger til finansiering av klimatiltak i fattige land. Siden klimafinans er et viktig tema hvor fattige land forventer fremdrift, kan valgresultatet komme til å påvirke dette forhandlingssporet.

Lederne av G20 landene møtes på Bali den 13. og 14. november. Hva ulike ledere sender av signaler på dette møtet kan påvirke ministere og forhandlingslederes mulighet til å komme til enighet i Sharm-el-Sheikh. Det er ventet at Biden og Xi vil møtes bilateralt og det er spennende å se om de vil gjenoppta klimasamarbeidet som ble satt på pause etter Nancy Pelosis besøk til Taiwan tidligere i år.

Egypts president har invitert Lula da Silva, Brasils innkommende president, til Sharm-el-Sheihk. Han tar med seg blant andre Marina Silva, tidligere miljøminister. Det forventes at Lula vil oppfordre til samarbeid og økonomisk støtte for å redusere avskoging og blåse nytt liv i Amasonasfondet hvor Norge og Tyskland er de største bidragsyterne. I Glasgow i fjor skrev 130 land, inkludert Brasil, under på en erklæring for å stanse avskogingen av regnskog innen 2030, og flere land lovte friske penger til dette arbeidet. Engasjement fra Lula kan være avgjørende for å få konkrete resultater utav erklæringen.