Foto: Mari Mørtvedt
Den kalde fine tida
Vi har alltid vært opptatt av vinteren her i Norge. Ikke så rart kanskje, når vi ligger der vi ligger. «Det er langt dette landet. Det meste er nord», sa dikteren Rolf Jacobsen. Nå, med klimaendringene ser vi at vinteren er i endring. Og endringene skjer raskest i nord.
I 2018 besøkte jeg Ny-Ålesund og så endringene på nært hold. Vi reiste inn til Kongsbreen som har trukket seg kraftig tilbake de siste ti årene. På Svalbard har gjennomsnittlig vintertemperatur økt med omtrent fem grader de siste femti årene. Utslagene blir mer ekstreme det lenger nord vi kommer, og stort lenger nord enn Svalbard kommer man nesten ikke.
Men selv i mer hjemlige strøk, på fastlandet i Troms og Finnmark kan vi forvente at vinteren blir stadig varmere. På Finnmarksvidda vil vintertemperaturen mest sannsynlig øke med over fire grader før århundret er ute hvis vi gjennomfører moderate kutt i klimagassutslippene. Hvis vi ikke kutter i utslippene våre, vil gjennomsnittstemperaturen også der øke med nesten åtte grader. Kystnære områder vil bli tilnærmet snøfrie hele året.
Hvordan vil dette påvirke oss?
Mildere vintre er ikke nødvendigvis det som oppfattes som den største utfordringen til et lokalsamfunn i Arktis. Fraflytting og arbeidsplasser kan være det som dominerer samtalen flere steder. Stadig mer kunnskap om hvor mye varmere det blir – 4, 6 eller 8 grader – utløser derfor ikke automatisk klimatilpasning.
Klimatilpasning er avhengig av i hvilken sammenheng det skal skje. Det skjer i ulike deler av samfunnet og i mange ledd, skriver CICERO-forskerne Amundsen og Hovelsrud. Folk agerer på den informasjonen de oppfatter som relevant.
Hvis vi skal fortsette å bo og drive næringsvirksomhet i Arktis og i Norge må vi likevel tilpasse oss de klimaendringene vi nå vet kommer. Mye av forskningen vår handler derfor ikke bare om å forstå naturen rundt oss, men også om å forstå oss selv.
Nylig bidro CICERO-forskere med bakgrunnsinformasjon til en lengre sak på NRK om unge og deres tanker om klimaendringer. De unge er bekymra – mer bekymra enn de voksne. Bekymra for at de overlates et ansvar for å rydde opp etter generasjonene som kom før dem. Det er jo tross alt denne generasjonen som skal finne ut hva det vil si å bo i et Finnmark som er fire-fem grader varmere, eller i et Troms med langt færre snødager.
Samtidig oppgir de unge i større grad enn andre at de har et personlig ansvar for å redusere sine klimagassutslipp, og er i stor grad villig til å støtte konkrete virkemidler og løsninger.
Det gir håp om en ny vår. Og en ny vinter.
- Kristin