Den kronglete veien mot 1,5 grader

– Alle scenarioene til FNs klimapanel som leder til en verden med 1,5 grader i 2100 baserer seg på at vi må fjerne CO₂ fra atmosfæren, sier CICERO-forsker Glen Peters, som forsker på globale utslipp

I grafene fra FNs klimapanel kan dette se ganske tilforlatelig ut: Utslippene synker raskt og effektivt ned til null en gang etter 2050, før de fortsetter under null og stanser på noen milliarder tonn CO₂ på minussida i 2100. Og voilá, vi har begrenset oppvarmingen til et sted mellom 1,5 og 2 grader.

De tynne strekene til FNs klimapanel skjuler imidlertid enorme tekniske og sosiale utfordringer som må forseres. For hvordan skal vi egentlig gå fram for å fjerne all denne CO₂-en?

Store dimensjoner og krevende løsninger

Det er mye CO₂ som skal fjernes fra atmosfæren, dermed er det også store dimensjoner rundt alle løsningene som skal få temperaturen ned til under to grader.

– Noen ekstreme scenarioer antar at det må fjernes opp mot 40 milliarder tonn CO₂ i året i 2100, sier Peters.

FNs klimapanel beskriver forskjellige måter å fjerne CO₂ fra atmosfæren på: Det kan være skogs- og arealforvaltning – ved at man planter nye trær, eller planter opp igjen nedhugget skog, biokraftverk med karbonfangst og -lagring, eller teknologi som suger CO₂ direkte ut av lufta.

Biokraftverk med karbonfangst og -lagring, såkalt BECCS, er den foretrukne løsningen i modellene som fører til 1,5 grader. BECCS vil si at man brenner biologisk materiale, som for eksempel hurtigvoksende trær eller andre planter i et kraftverk, fanger utslippene og lagrer dem under bakken.

Tanken er at plantene «spiser» CO₂ mens de vokser, og lagrer dette som karbon til de enten råtner eller brenner opp. Ved å høste plantene, brenne dem i et kraftverk, og deretter fange og lagre utslippet, har man fjernet CO₂ fra atmosfæren, samtidig som man har laget elektrisitet. To fluer i en smekk.

En av hovedutfordringene til denne løsningen er at den er helt avhengig av karbonfangst og lagring – en kostbar teknologi som foreløpig bare er på forsøksstadiet. Scenarioene forutsetter at denne teknologien er på plass og utbredt innen midten av dette århundret.

– CO₂-fjerning har et skaleringsproblem. Den mengden bioenergi med karbonfangst og lagring, og planting av ny skog, som noen av scenarioene legger opp til, vil kreve enorme arealer, sier Peters.

Ifølge Peters er det globalt er det snakk om områder på størrelse med India ganger to, dekket med planter som skal brennes for bioenergi, eller nyplantet skog som skal ta opp karbon. FNs klimapanels spesialrapport om land og arealbruk, omtaler en slik utvidelse av dyrkbart areal som uten sidestykke i historien.

– De tekniske utfordringene er bare den ene siden av det. Vi har sett hvilken motstand utbyggingen av vindkraft på land har utløst i Norge. I tillegg til å forsere tekniske hindre, må en også ha politisk aksept for å gjennomføre slike tiltak, sier Peters.

Et spørsmål om prioriteringer

Peters peker imidlertid på at dette er scenarioer, ikke prediksjoner. Hensikten med scenarioer er å hjelpe oss forstå hvordan mulige fremtider kan se ut.  

– Dimensjonene ved CO₂-fjerning gjør at man fort kan føle seg motløs, men om vi graver dypere i scenarioene, så er bildet mer nyansert. Som med alt annet blir det et spørsmål om prioriteringer og avveininger, sier han.

Hvor mye CO₂ som må fjernes henger sammen med hvor mye vi ønsker å redusere global oppvarming, og hvor fort vi klarer å kutte i utslippene. Det er stor forskjell på mengden co₂ fjerning som trengs for å begrense oppvarmingen til 1,3 og 1,5 grader for eksempel. Eller 1,9 for den saks skyld. Og om vi kutter utslipp mye og raskt, så vil behovet for co₂-fjerning være mindre enn om vi somler med utslippskuttene.

– FNs klimapanel antar at 1,5 grader sannsynligvis passeres rundt 2030, uavhengig av hvor raskt og hvor mye vi kutter, sier Peters.

Han peker på at når temperaturen passerer 1,5 grader, vil vi også ha mer kunnskap om hva det egentlig vil si å få temperaturen ned igjen ved hjelp av CO₂-fjerning. Da vet vi mer om hvor teknisk gjennomførbart det er, og kan vurdere om det er verdt innsatsen.  

– Det som er viktig i dag, er at vi må kutte utslippene raskt. CO₂-fjerning har ingen hensikt hvis vi ikke får utslippene raskt ned til null, sier Peters.

Gunstig å utsette regningen

Men hvorfor er modellene så glade i CO₂-fjerning, når det er så vanskelig?

– Modellene er programmert til å finne veien til et gitt temperaturmål, under gitte forutsetninger, sier Ida Sognnæs ved CICERO, som forsker på scenarioer og globale utslipp.

Ifølge Sognnæs har modellene blant annet fått i oppgave å finne den mest kostnadseffektive måten å begrense global oppvarming til 1,5 grader i 2100. Det får noen konsekvenser for hvilke løsninger modellene velger. For eksempel gjør det at flere modeller har stor sans for nevnte bioenergi med karbonfangst og lagring.

Slik modellene ser det er det ikke et problem at teknologien bak karbonfangst- og lagring er både kostbar og ikke fullt utviklet. Det er en fordel.

– Når modellen skal gjøre sine kostnadseffektive valg, så er det med utgangspunkt i oss som lever i dag. Den legger mindre vekt på at det kan bli dyrt for framtidens befolkning, og ser det som mer gunstig å overlate regningen og jobben til de som kommer etter oss. Derfor blir svaret i modellen mer fjerning av CO₂, forklarer Sognnæs.

Det er begrensningene og antagelsene som legges inn i modellen som bidrar til å forme hvilke svar den gir. Du kan sammenligne det litt med når du ber Google Maps om å vise deg den raskeste veien mellom huset ditt og jobben. Da vil du få opp sykkel, bil, gange og kollektivt som alternativer. Det kan jo hende at det vil gå raskere å bli skutt ut av en kanon, eller fly helikopter, men det anser ikke Google Maps som relevant og unnlater å ta med i beregningen. Google Maps tar heller ikke høyde for om du er blind, sitter i rullestol er fattig eller rik. Alle slike variabler kan påvirke hva som er den raskeste veien.

– Modellene gjør mange antagelser, for eksempel om fornybar energi: Hvor fort kan den bygges ut, hvor mye er det plass til og hvor billig kan den være, og så videre. Disse antagelsene varierer fra modell til modell og er vanskelige å få oversikt over, sier Sognnæs

Alle disse antagelsene påvirker hvor mye CO₂-fjerning som trengs.

– Noen modeller vil, uansett valg av kriterium, velge CO₂-fjerning, fordi de har såpass sterke begrensninger på andre muligheter, eller at de ikke modellerer tilstrekkelig andre muligheter, sier Sognnæs.

Hun fremhever at datamodeller ikke er nøytrale, og at det ligger etiske valg og vurderinger bak beregningene deres.

– Vi kunne jo tenke oss at forutsetningene for modellen var noe annet enn kostnadseffektivitet. Det kunne for eksempel vært å nå et gitt temperaturmål på en måte som begrenser fattigdom og øker sosial rettferdighet. Da måtte modellen undersøkt andre alternativer for å nå målet sitt. Men det gjør de altså ikke, sier Sognnæs.

Flere land mener at CO₂-fjerning er veien å gå

Ifølge Climate Action Tracker, en organisasjon som holder øye med verdens klimamål, så vurderer rundt 140 land mål om «netto null» utslipp innen et gitt tidspunkt. Netto null betyr at utslippsbudsjettet går i null: At du fjerner like mye som du slipper ut. Det er med andre ord en rekke land som baserer sine klimamål på at de skal fjerne CO₂ fra atmosfæren.

– Målet om netto null utslipp er nå normalisert blant politikere. Og hvis du sier ja til netto null, sier du også ja til å fjerne CO₂ fra atmosfæren, sier professor Oliver Geden fra tyske Stiftung Wissenschaft und Politik.

Geden er hovedforfatter i den delen av FNs klimapanels sjette hovedrapport som ser på løsningene på klimautfordringen.

I den siste hovedrapporten skriver arbeidsgruppen til Geden at noe CO₂-fjerning er nødvendig for å nå målene om netto null utslipp, og for å «nulle ut» utslipp som det blir vanskelig å kutte. Hvordan dette skal gjøres, og hvordan det skal nå nivåer som monner avhenger av om det utvikles metoder som er bærekraftige og gjennomførbare.

Ifølge FNs klimapanel er det per i dag treplanting, skogsbevaring, skogsforvaltning og skogslandbruk de mest utbredte metodene for å fjerne CO₂ fra atmosfæren.

– CO₂-fjerning er ikke noe som tilhører framtiden, det foregår nå, sier Geden

Storskala CO₂-fjerning er ikke futuristisk science fiction, men noe vi har drevet med lenge. Geden peker på at vi ved hjelp av skogs og arealforvaltning fjerner rundt seks millarder tonn CO₂ fra atmosfæren i året, litt avhengig av hvordan vi regner på det. Riktignok fører dagens forvaltning av skog og landareal også til utslipp i størrelsesorden fem milliarder tonn, i form av avskoging. Men med redusert avskoging, forbedret arealforvaltning og treplanting kan utslippene fra denne sektoren reduseres til nær null, slik at opptaket blir større enn utslippene.

Ikke at dette er en enkel sak. Skogplanting kan komme i konflikt med for eksempel biologisk mangfold, og dårlig forvaltet skog kan i noen tilfeller føre til at karbonet slippes ut igjen etter kort tid. Og så er det en rekke utfordringer knyttet til rapportering og måling. For hva er forvaltet skog, og hva er bare skog?

Fortsatt viktig å kutte utslipp

– Vi er inne i en periode hvor folk for alvor jobber med å utvikle teknologi for CO₂-fjerning, og skalere den opp. Men det er viktig at utviklingen av løsninger og teknologi skjer samtidig som vi kutter i utslippene, sier Geden.

Tiden er ikke på vår side. Ifølge Klimapanelets spesialrapport om 1,5 grader, blir det vanskelig å nå målene i Parisavtalen hvis vi ikke har på plass storskala «billig, miljøvennlig og sosialt akseptable» løsninger for CO₂-fjerning i «god tid» før 2050.

For hvert år utslippene ikke går ned, får vi enda litt dårligere tid, og fester enda mer lit til at CO₂-fjerning er det som skal stanse global oppvarming.

– Det er et moralsk aspekt ved dette. Vi bør og skal fortsette å utvikle metoder for å fjerne CO₂ fra atmosfæren, men av hensyn til neste generasjon kan vi ikke gamble på at vi lykkes. Vi må handle som om vi ikke kommer til å lykkes med storskala CO₂-fjerning. Det betyr at vi må kutte utslipp raskt, og heller ta det som en positiv overraskelse hvis vi lykkes, sier Glen Peters.

Den 11. november publiserte prosjektet Global Carbon Budget fasiten for om utslippene har gått opp eller ned i 2022. Utslippene har økt igjen etter nedgangen under pandemien. Glen Peters jobber i Globale Utslipp-gruppen ved CICERO og er involvert i utslippsberegningene i Global Carbon Budget.