Det grønne skiftets geopolitikk: økt ressurskonflikt lokalt

De aller fleste lands klimapolitikk handler om ny teknologi og andre løsninger som har arealkonsekvenser. Utbygging av fornybar energi er arealkrevende og har ført til store demonstrasjoner i mange land. Noe som foreløpig har fått mindre oppmerksomhet er areal- og vannkonflikter knyttet til utvinning av de mineralene ny teknologi krever.  Den internasjonale konkurransen om mineraler tilspisser seg nå. Det øker presset på arealer og vannressurser flere steder, og trekker søkelyset mot den grønne omstillingens konsekvenser for menneskerettigheter og bærekraft lokalt.

Mineraler i det grønne skiftet

Elektrifisering, sol- og vindkraft, batterier, hydrogen, samt karbonfangst og -lagring er alle mineralkrevende løsninger. Det internasjonale energibyrået IEA anslår at vi globalt vil kunne trenger tre ganger så mye kobber i 2040 som vi trengte i 2020, nesten 20 ganger så mye nikkel, og 40 ganger så mye litium. Mye av verdens mineralressurser ligger i områder med viktige naturverdier eller med en befolkning som er avhengig av å bruke områdene til andre formål. Gruvedrift er allerede en hovedfaktor i miljøkonflikter som involverer urfolk. Blant de miljømessige konsekvensene av gruvedrift er avskoging, bruk av knappe vannressurser og utilstrekkelig avfallshåndtering, herunder forurensning av jord og vann. Sosiale konsekvenser er blant annet lav arbeidersikkerhet og tap av tilgang til land, enten gjennom tvangsflytting eller tap av landrettigheter.

Kampen om mineralene

Mye av verdens mineralproduksjon kontrolleres i dag av Kina. Et land med  store egne mineralforekomster, men som også  over flere år har investert i gruvedrift i mange andre land, spesielt i Afrika og Sør-Amerika. Store deler av mineralene som utvinnes i andre deler av verden, sendes i dag til Kina for videreforedling. Det er billigere, blant annet fordi kravene til både miljø og arbeidsforhold er relativt lave.

Som følge av økende geopolitisk uro og konkurranse mellom «Vesten og resten», har både EU og USA de siste årene jobbet mye med strategier for å bli mindre avhengige av Kinas  mineraler. USA har lansert sitt «Minerals Security Partnership», der Norge og EU er medlemmer, og EU har lansert en ny Latin-Amerika strategi for å forbedre sine handelsforbindelser med regionen. Men Kina er fortsatt et hestehode foran, og for eksempel Chile, en av verdens største mineralprodusenter, har nå 34 prosent av all handelen sin med Kina.

Kampen om Chiles vann

Chiles mineralrike nordlige region ligger i regnskyggen av Andesfjellene, og er et av verdens tørreste steder. Mer enn en fjerdedel av verdens kobber og litium kommer i dag herfra. De store mengdene ferskvann som brukes i gruvedriften fører til vannmangel for lokale økosystemer, bønder, urfolk og lokalsamfunn. Vannkrisen forverres ytterligere av klimaendringenes virkning på snøfall og vanntilgang i Andesfjellene. Noen løsninger på vannutfordringene er lansert, men teknologi alene er ikke nok.

Avsalting av sjøvann er en lovende teknologi, men studier advarer også om at det avsaltede vannet sannsynligvis vil bli brukt i tillegg til, og ikke som erstatning for ferskvannet. Dette vil  muliggjøre en utvidelse av gruvevirksomheten og dens miljømessige og sosiale konsekvenser. Flere forskere peker på at de underliggende strukturelle ulikhetene i vanntilgang må endres for å sikre at urfolk og lokalsamfunn også får tilgang til vann. Det innebærer en reforhandling av vannrettighetene til gruveselskaper kontra andre brukere av vannet.

Disse utfordringene i Chile illustrerer hvordan både et globalt søkelys på teknologiske løsninger og en mer tilspisset geopolitisk situasjon, har konsekvenser for vann- og arealbruk lokalt. Forskningen understreker at hvis vi skal unngå å velge løsninger som forsterker negative virkninger for mennesker og miljø, må klimapolitikken ta innover seg ulikheter og regelbrudd som allerede eksisterer, og jobbe mot å nå flere bærekraftsmål samtidig.  

CICERO har nylig publisert en rapport som oppsummerer hva vi vet og hvilken kunnskap vi trenger for å møte de samlede konsekvensene klimaendringer, endret arealbruk, og nye teknologiske løsninger kan ha for mennesker og natur.