Forskning på kjønn og klima: Kvinner har fortsatt lavere status

På oppdrag fra Utenriksdepartementet har CICERO-forskerne nylig skrevet rapporten En kunnskapsoversikt over klima og kjønn: Byrder, medvirkning og muligheter.

Rapporten skal være et kunnskapsgrunnlag for en utviklingen av en ny handlingsplan for kjønn og likestilling i norsk utenriks- og utviklingspolitikk.

–Vi har sett på hva som finnes av forskning på feltet og hva som mangler, og vi finner store kunnskapshull. Særlig i Latin- Amerika og Sentral-Asia, samt i vestlige land, Nord-Amerika og Europa finnes det lite forskning på kjønn og klima, sier Karina Standal, seniorforsker hos CICERO. Sammen med kollega Solveig Aamodt har hun sett på koblingen mellom kjønn og klima innenfor områdene Ekstremvær, Jordbruk, Energi og Politisk medvirkning.

Kjønnsforskjeller i jordbruket er mer forsket på i det globale Sør

Standal legger vekt på at forskning på kjønn og klima har dekket noen geografiske områder mye bedre enn andre. Et godt eksempel er Bangladesh.

– Her finnes det flere studier på hvordan kvinner har forskjellige behov etter ekstremvær, som sykloner og tsunamier, sier Standal.

Et annet eksempel på forskning der kjønn er tatt i betraktning, er naturkatastrofer, som for eksempel forskning på følgene av den tropiske orkanen Katrina i 2005 – en av de mest ødeleggende naturkatastrofene som har truffet USA.

– Etter skandalen med hvordan Katrina ble håndtert, der mange døde og enda flere mistet hjemmene sine, har det vært gjort flere studier der kjønn også ble vektlagt som tema. Denne forskningen viste at kjønn, klasse, etnisitet og hudfarge spilte en rolle i hjelpen man fikk etter katastrofen. Denne forskningen er imidlertid et unntak, siden det finnes lite forskning på kjønn i forbindelse med ekstremvær i vestlige land, sier Standal.

Generelt i Asia og Afrika finnes det etter hvert mange studier på hvordan kvinner innenfor jordbruk er mer sårbare for klimaendringer. De har sjelden rettigheter til land, de har færre kredittmuligheter, jobber i større grad ulønnet for familien og driver oftere med selvbergingsjordbruk.  Påvirkningen fra klimaendringene går hardt utover jordbruket, noe som vil få større konsekvenser for kvinnene. Spesielt fordi de ikke har mange andre muligheter for inntekt, refererer Standal. Hun legger til at kvinner ofte har annen og mer spesifikk lokal kunnskap om jordbruk og naturressurser, uten at dette nødvendigvis blir anerkjent.

Mannsdominert politikkutforming

Solveig Aamodt, som har sett på litteraturen som omhandler politiske prosesser, finner at kjønn og likestilling i liten grad trekkes inn i diskusjoner om klimaløsninger.

– Litteraturen viser at politikken ofte blir sett på som kjønnsnøytral, og da er det gjerne menns situasjon som blir utgangspunktet. Politikkutforming innenfor energi og transport er ganske mannsdominert. Det fører til at faktorer som er viktige for kvinner spesielt, ikke vektlegges, sier Aamodt, og trekker frem selvkjørende busser som eksempel.

– Kvinner føler seg oftere utrygge i offentlige rom, men at selvkjørende busser vil oppfattes som mer utrygge har ikke blitt mye diskutert. Kvinner er også i større grad avhengige av kollektiv transport og har flere korte reiser innom butikk og skole i hverdagen. Hvis ikke smarte transportløsninger tar slike kjønnsforskjeller innover seg, blir tilbudene også mindre brukerorientert, sier hun.

Forskjellene mellom kjønn kommer også til uttrykk i deltagelsen i politiske prosesser, som store klimaforhandlinger. Her skal likestilling mellom kjønnene integreres i politikkutviklingen, men litteraturen viser at det legges mindre vekt på det jo mer tekniske diskusjonene blir.

– Ofte er det hovedvekt på økonomiske og tekniske faktorer når klimaløsninger diskuteres, og kjønn som faktor forsvinner. Kvinner blir for ofte redusert til en sårbar og stereotypisk gruppe, en bruker av klimaløsningene, men ikke en ressurs i utviklingen av dem, sier Aamodt. Det å få inn varierte perspektiver i politikkutviklingen, der kvinner blir sett på som aktører og ikke bare mottakere av politikken, finner litteraturen at mangler her i Europa. Det har vært litt mer i søkelyset i utviklingsorienterte prosjekter i land i sør.

Aamodt viser til FNs klimapanel som et annet eksempel.

– Her finner en studie at det bare var 5 prosent kvinner med i starten, mens det har vært 20-30 prosent kvinner med i arbeidet med de siste rapportene. Selv om telling og statistikk er viktig, og mange tenker at 40 prosent kvinner betyr likestilling, så endrer ikke kvinneandelen nødvendigvis måten å jobbe på eller hva som vektlegges, sier Aamodt. Studier viser at kvinner føler seg mindre hørt og at det ikke tas tilstrekkelige grep for at de skal komme mer til orde i slike fora. Det gjelder spesielt kvinner som også tilhører andre grupper som tradisjonelt har vært dårlig representert i slike prosesser.

Energiomstilling med skjev kjønnsbalanse

Forskerne forteller at de som jobber med å utforme tiltak og politikk, ikke tenker mye på kjønn som en faktor.

– Vi ser i energiomstillingen at kjønnsbalansen innenfor transport og energi ikke er god. Når det gjelder teknologi i husholdningen, innenfor transport og energi, der det ofte trengs teknologisk forståelse for å henge med, viser forskning som er gjort på CICERO at kvinner ofte overlater slikt til menn, sier Standal. Hun trekker også frem den nye energimeldingen som kom i juni i fjor, med sine store visjoner om hva vi skal satse på fremover.

– Her var kjønn nevnt to ganger, og det er få planer for energiomstilling der kjønn er vektlagt. Det finnes fortsatt en ide ute i samfunnet om at maskulinitet og teknologi henger sammen og at dette har høyere status enn helse og omsorg, som er mer forbundet med kvinner, sier Standal. Ifølge Standal må vi bli flinkere til å kartlegge hvordan ressurser er fordelt og hvordan det forsterker eventuelle ulikheter for at ikke ulikhet overføres til nye praksiser og systemer når vi gå inn i omstillingen til lavutslippsamfunnet.

….løsningen da?

Etter å ha studert forskningen som finnes på kjønn og klima, er Standal og Aamodt klar i sin konklusjon om at det fortsatt er en lang vei å gå.

– Jeg mener det må være et klart mål at de som jobber med klimapolitikk og som samarbeider med andre land på klimafeltet, tar inn over seg at kjønn som faktor er viktig i alle kontekster og arenaer, sier Standal. Hun mener den viktigste jobben er å fortsette å styrke kvinners posisjon i samfunnet gjennom formell juridisk likestilling, utdanning, inntektsmuligheter og tilgang til helsetjenester og kommunikasjon.

– Og det holder ikke å bare telle, man må anerkjenne at kvinner er en viktig aktør for å få til omstillingen. Ofte har de mindre formell representasjon og menn har bedre tilgang til penger og prosesser som avgjør hva som skal skje i prosjekter – da vil forskjellene bare styrkes og oppgaver som bare kvinner gjør, vil miste sin status ytterligere, slår Aamodt fast.

Rapporten kan leses her:

En kunnskapsoversikt over klima og kjønn: Byrder, medvirkning og muligheter