Fred er ei det beste

Det siste året har vi sett en folkelig motstand mot bompenger, vindkraft og nå nylig mot økte fergepriser. Samtidig har vi også sett et engasjement for bompenger, skoleungdom som streiker for klima og tusenvis som har brølt for tverrpolitisk handlekraft i møte med klimaendringene.

– Endelig diskuterer vi klimapolitikk og løsninger, istedenfor å diskutere om vi har et klimaproblem, sier Marianne Aasen, som forsker på holdninger til klimapolitikk hos CICERO.

Høylytte protestgrupper og populære ensakspartier som for eksempel bompengepartiet, er ifølge Aasen tegn på at demokratiet fungerer som det skal. Hun peker imidlertid på at motstand mot klimapolitikk ikke er det samme som å være skeptisk til klimaendringene eller et generelt tegn på motvilje mot å gjøre noe med klimautfordringen.

 

Ifølge undersøkelser som Marianne Aasen har gjennomført sammen kollega Arild Vatn, er flertallet i den norske befolkningen tvert imot tydelige både på at klimaendringene er menneskeskapte og at vi alle, både folk, politikere og næringsliv har et ansvar for å gjøre noe med dem. Når det gjelder holdninger til klimapolitikk er det flere som mener de bør støtte politikk som kutter klimagassutslipp enn folk som mener det motsatte.

Upopulære avgifter

Men det betyr naturligvis ikke at det er enighet i befolkningen om hvilken politikk og hvilke virkemidler man bør gå for.

– Vi ser at restriktive virkemidler ofte er upopulære. For eksempel vil avgifter ofte oppfattes som urettferdige, hvis det ikke finnes gode alternativer til adferden de er ment å begrense, sier Aasen.

Hvor upopulære de restriktive virkemidlene er, avhenger av hvor du står politisk og av alder. Motstanden er lavere blant velgere på venstresiden og blant yngre. Unge er for eksempel mer positive til høyere priser på drivstoff og kjøtt.

Aasens undersøkelser viser at de aller fleste ønsker å få klimagassutslippene ned, og de fleste mener at de har et ansvar for å få dette til.

– Det gir rom for å utvikle virkemidler og politikk som både virker og oppfattes som legitim, sier hun.

Det trenger med andre ord ikke å være en ulempe at folkelige pressgrupper og ensakspartier tvinger de andre partiene tilbake til sine politiske verksteder for å endre på politikken sin. Aasen tror at resultatet kan bli noe som er både bedre, mer effektivt og ha bredere appell.

Tydelig motstand mot uklar politikk

Ekspert på klimapolitikk ved CICERO, Merethe Dotterud Leiren, forsker blant annet på hva som skaper aksept eller motstand mot vindkraftutbygging, samt de klimapolitiske forutsetningene for hvordan Norge skal bli et lavutslippsland.

Leiren trekker fram tre ting som bidrar til å skape motstand mot klimapolitikk:

1) At den er uklar og det ikke er tydelig for folk at politikken faktisk bidrar til kutt i utslipp.

2) At den er oppfattes som urettferdig. Dette handler hvordan fordelene og ulempene er fordelt blant de som rammes; om prosessen bak innføringen av tiltaket oppleves som legitim; om prosessen er lokalt forankret og hvorvidt de som rammes har hatt reell medinnflytelse.

3) At tiltak rammer uberørt natur, noe vi ser spesielt i vindkraftdebatten.

Alle skal med

– Noen former for klimapolitikk gjør hverdagen vanskeligere eller økonomisk trangere på grunn av økte avgifter. I Frankrike så vi at dette fikk folk til å ta til gatene i gule vester i protest. Vi har også sett protester mot bomringer her i Norge. Det viser at klimapolitikk også må handle om sosial politikk og fordelingspolitikk, sier Leiren.

Hun peker på at politikere må ta problemstillinger som energifattigdom og utenforskap på alvor, noe hun ser tegn til i EUs arbeid med en ny Green Deal:

– Generelt har Europakommisjonen mindre å komme med når det gjelder sosialpolitikk enn for eksempel konkurransepolitikk, og har derfor lett endt opp med å oppfordre medlemslandene til å skape bedre sosialpolitiske ordninger. Men nå har Green Deal fått en tydelig sosial side med trykk på at alle skal med, sier Leiren.

Hun mener at uten en slik sosial side vil man få motstand.

– Energifattigdom er for eksempel et problem i mange av EUs medlemsland. Når CO₂-prisene øker, vil også strømprisene øke. Det kan føre til økt mobilisering både mot EU og klimapolitikk generelt, sier hun.