Hjem til gården

I Nepal lever over 80 prosent av alle hushold helt eller delvis av å drive jordbruk, ofte i kombinasjon med andre inntektskilder, som internasjonal arbeidsmigrasjon, turisme og diverse andre jobber. Få har nok jord til å leve av jordbruk alene, så de ekstra inntektene fra familiemedlemmer som jobber i byer og i utlandet er viktige for å sikre familien nok inntekt. Pengene som sendes hjem er nødvendige for å kunne dekke helseutgifter, utdanning og ekstra matforsyninger som tillegg til den maten de produserer selv.

Jobber man andre steder og sender penger hjem, har man ofte lite oppsparte midler og er avhengig av kontinuerlige, små inntekter. Da byene i vår måtte stenge ned på grunn av den pågående pandemien, mistet folk inntektene sine over natten. Løsningen for mange var da å reise tilbake til familiegården på landsbygda.

Korona har altså ikke bare brakt med seg sykdom og lidelse, den har også gitt et kraftig økonomisk tilbakeslag som rammer mindre velstående land enn Norge, svært hardt. Mens den norske regjeringen har åpnet lommeboken og iverksatt økonomiske kompensasjonsordninger for  næringslivet, har fattigere land slik som Nepal ikke mulighet til å gjøre det samme.

Støtte fra familie og venner

Derfor er det storfamilien og lokalsamfunnet som står for det sosiale sikkerhetsnettet i Nepal. Småbønder betaler ikke inntektsskatt og kan heller ikke forvente å få statlig støtte ved bortfall av inntekt. Det er derfor vanlig å etablere sterke bånd mellom slekt og venner i lokalsamfunnet basert på lojalitet og gjensidighet. De som eier større landområder, har et stort nettverk av familier som de kan tilkalle arbeidshjelp fra under utplanting og innhøsting. De som blir kalt inn strekker seg langt for å kunne komme og jobbe. For til gjengjeld kan trofaste arbeidere regne med å få jobbe på storgården mot daglig betaling i mat eller penger når de i perioder har det trangt. Storbonden ser det nemlig som sin forpliktelse å sørge for mat til sine lojale arbeidere, selv om det kanskje ikke var så mye å gjøre akkurat den dagen. På samme måte vil mange gi litt mat til venner og naboer som er rammet av avlingssvikt et år. Dersom de selv blir rammet en annen gang, vil de kunne regne med å få samme hjelp tilbake. Det gir større trygghet og økt matsikkerhet for alle å vite at familie og venner stiller opp for hverandre ved behov.

En slik lojalitetsbasert gjensidighet gjør seg også gjeldende for arbeidsmigranter i utlandet. De som reiser ut til Midtøsten eller Malaysia må ta opp lån på flere hundre tusen rupees for å dekke reise, arbeidsformidling og arbeidskontrakt. Ofte står familien samlet om å ta opp og betjene dette lånet. Den unge mannen som reiser ut har derfor et veldig stort press på seg til å få tjent nok penger og sende dem hjem slik at lånet kan betjenes og familien kan få litt ekstra inntekt. Hvert fjerde hushold i Nepal har et familiemedlem i utlandet og pengene som sendes hjem fra utlandet utgjør for tiden over 30 prosent av bruttonasjonalproduktet. Det sier litt om hvor stor betydning arbeidsmigrasjon har både for privatøkonomien og nasjonaløkonomien i Nepal.

Dårlige kår for arbeidsmigranter

Samtidig har mange arbeidsmigranter, særlig de i Gulf-landene, store problemer med elendige bo- og arbeidsvilkår. Det rapporteres stadig om arbeidsgivere som underbetaler og holder igjen lønn, samtidig som de beslaglegger passene til arbeiderne slik at de ikke kan forlate landet. I 2013 avdekket avisen The Guardian[1] at 44 nepalske arbeidere i Qatar hadde mistet livet bare i løpet av to sommermåneder. De unge mennene døde av hjerteinfarkt, heteslag og arbeidsulykker under byggingen av det nye fotballstadionet for World Cup 2022.

Svært mange nepalere jobber også i India. De trenger ikke vise pass for å krysse grensen dit, så flyten frem og tilbake er hyppig og uoversiktlig. Det gir store utfordringer nå som koronasmitten herjer.

Nepal har så langt klart å begrense, eller i det minste utsette, smittespredningen nokså godt. Av landets over 26 millioner innbyggere er det til nå registrert 300 døde[2] som følge av Covid-19. Til sammenlikning har det hardt rammede India fem ganger så mange dødsfall per million innbyggere som Nepal.

Myndighetene i Nepal er likevel svært bekymret for at helsevesenet skal bli overbelastet. De har derfor iverksatt drastiske smittevernsrestriksjoner, som total nedstengning av samfunnet, portforbud i store byer og innreiseforbud til landet. Årets turistsesong er avlyst og transport og handel med mat og varer har stoppet nesten helt opp.

Arbeiderne i utlandet som plutselig ble permitterte eller arbeidsledige, fikk heller ikke reise hjem da grensene ble stengt og luftfarten havnet i unntakstilstand. Nepalske myndigheter fikk da et kjempedilemma: Det var et massivt press fra folket om å få arbeiderne hjem, samtidig som det ville utgjøre en stor smitterisiko å la dem returnere.

Fleksibelt jordbruk

Løsningen ble etter hvert å sette opp egne fly for å få arbeidere hjem puljevis. Karantenesentere ble etablert ved flyplasser og ved den indiske grensen. Den økonomiske og menneskelige belastningen ved å nekte folk å få komme hjem ble for stor, og myndighetene anerkjente at de har et ansvar for utenlandsarbeiderne og deres familier. Innen juli hadde 810 000 mennesker returnert fra India og 25 000 hadde blitt flydd hjem fra Midtøsten[3]. Mange av disse vil komme hjem til arbeidsløshet. I byene er handel, transport og næringsliv fortsatt sterkt svekket og det blir stadig innført nye perioder med portforbud for å hindre smittespredning. Inntektene fra vestlige fjellturister, som vanligvis er en viktig næring i Nepal, er naturlig nok også totalt fraværende i år.

De lokale, jordbruksbaserte systemene for å hjelpe hverandre er ment for å gi sikkerhet for mat og inntekt kun en kort periode av gangen, de er egentlig ikke rigget for en så stor og plutselig endring i tilgjengelig arbeidskraft. Samtidig vil nok mange av arbeidsmigrantene ha med penger hjem som kan dekke matutgifter en stund. Dessuten finnes det en nokså stor fleksibilitet i jordbruket i Nepal. I fjellområdene ligger mye dyrkbart land delvis brakk eller dyrkes bare med fôr, og noe av dette landet kan raskt dyrkes opp igjen ved behov. Er man heldig rekker man en avling til med bønner, linser eller bokhvete før vinteren kommer. Mange har også husdyr de kan slakte om de trenger litt ekstra mat.

De mange, alvorlige ringvirkningene av pandemien vil vare i lang tid framover. Det er i denne situasjonen at selvbergingsjordbruket igjen blir ekstra viktig for folks matsikkerhet. Den gamle bondevisdommen vil nok fortsatt bli gjentatt i mange lokalsamfunn framover: «Vi må sørge for mat til våre egne. Tenk om noe skjer ute i verden så vi ikke kan få kjøpt ris, da må vi sørge for å ha våre egne avlinger så vi har noe å spise. I markedet kan man sulte, men i landsbyen vil man ikke sulte.»

Saken er basert på en nylig innlevert PhD-avhandling av Nina Bergan Holmelin (CICERO/UiB).