Hva er EUs kvotehandelssystem?

• Kvotesystemet setter et tak på utslippene fra de europeiske bedriftene og aktivitetene som omfattes av systemet.
• Klimakvotesystemet omfatter både petroleumsvirksomhet og landbasert industri i Norge. Følgende bransjer har kvotepliktige utslipp i Norge: treforedling, fjernvarme, gasskraftverk, gassterminaler, offshorefelt, raffinerier, mineralsk produksjon, stålproduksjon, aluminium, ferrolegering, kjemisk industri, luftfart og noe annen industri.
• Én kvote gir tillatelse til å slippe ut ett tonn CO₂ eller CO₂-ekvivalent.
• Utslippstaket blir gradvis bli mindre, ved at kvotene blir færre – og dermed utslippene lavere.
• Antall kvoter skal kuttes med 2,2 prosent i året fra 2021. I dag kuttes de med 1,74 prosent i året. 
• Industrien tildeles kvoter, og gis anledning til å enten kjøpe flere hvis de ikke klarer å kutte i utslippene, eller til å selge kvoter hvis de ikke trenger dem. Det gir fleksibilitet for de som av forskjellige grunner ikke klarer å omstille seg raskt nok.
• Kvotepliktig sektor omfatter om lag halvparten av EUs klimagassutslipp (45 prosent).
• Innen 2030 skal utslippene fra kvotepliktig sektor være 43 prosent lavere enn i 2005.
• EUs kvotehandelssystem ble opprettet i 2005, Norge har vært med siden 2008.

Krevende prissetting*

Siden dette var et nytt virkemiddel på starten av 2000-tallet, begynte man med å dele ut kvoter gratis og raust, for å sikre seg mot for høye priser og motvilje fra industrien. Man overlot også i stor grad utdelingen av kvoter til medlemslandene, på basis av ufullstendige utslippstall. 

Alt dette førte til utdeling av for mange kvoter og raskt dalende kvotepris fra 2006 av – og starten på en berg- og dalbaneutvikling, mer preget av dype daler enn de høye topper. For ytterligere å sikre godvilje i industrien koplet man også EU-systemet opp mot det globale krediteringssystemet under den grønne utviklingsmekanismen (CDM). 

Finanskrisen førte til dalende pris

Oppstartsproblemene førte til at EU i 2008 vedtok et langt mer sentralstyrt system for perioden 2013–20, hvor også kraftindustrien må kjøpe kvoter. Men samtidig med dette vedtaket slo finanskrisa inn i EU og senket industri- og kraftproduksjon og behovet for kvoter. Fornybarandelen i kraftindustrien økte sterkt i land som Tyskland etter 2010, og bruk av CDM-kvoter bidro ytterligere til lav kvotepris i EU etter 2010.

Innstrammingsmekanisme

Derfor satte man i gang en innstramming av systemet for 2013–20 allerede i 2012. Dette ble kronet med vedtaket av markedsstabilitetsreserven (MSR) i 2015. Den skal fungere som en automatisk markedstermostat fra 2019 av.

Markedsstabiliseringsreserven fungerer som en slags pott som tar inn kvoter hvis antallet tilgjengelige kvoter passerer 833 millioner, og tilfører markedet friske kvoter hvis antallet bikker under 400 millioner. Slik skal prisen på kvoter holdes i sjakk.

I mai 2018 var det 1,6 milliarder kvoter i sirkulasjon i markedet. I perioden 2019 til 2023 skal 24 prosent av det totale antallet kvoter i sirkulasjon overføres til stabiliseringsreserven, hvis summen overskyter 833 millioner.

Prisen på vei opp

I kjølvannet av denne reformen, som det ble politisk enighet om i EU i november 2017, har kvoteprisen økt ganske kraftig i 2018 og 2019. Fra å ha ligget ganske stabilt på rundt 40 kroner for noen år siden, ligger prisen nå på cirka 240 kroner. Og selv om brexit skaper litt usikkerhet på kort sikt – frykt for at britene på vei ut av EU vil dumpe en betydelig mengde kvoter ut i markedet – mener analytikere likevel at prisen kan komme opp i rundt 380 kroner eller mer de nærmeste par årene, skriver Jørgen Wettestad i en kommentar i Dagens Næringsliv. 

* Disse avsnittene er hovedsakelig sakset fra Wettestad/Gulbrandsen: "Klimakvoter i global medvind – og motvind" (2018).