Hva koster norsk klimapolitikk?

Først skal det sies at det i hele tatt er veldig vanskelig å vurdere samfunnskostnader av politikk, og det gjelder for alle politikkområder, ikke bare klima. Hvilke tidsperspektiv man bruker, er også av betydning. Jo lengre tidsperspektiv, desto vanskeligere. 

De aller fleste klimatiltak som gjennomføres har blitt utredet av Miljødirektoratet, som er den offisielle leverandøren av slik klimakunnskap i Norge. De utarbeider årlige rapporter som heter Klimatiltak i Norge, og de gjør tiltaksanalyser per sektor.

I tillegg gjør SSB analyser, der de regner på den samfunnsøkonomiske kostnaden for tiltak. Hvis man for eksempel hadde brukt mye penger og ressurser til å lage biodrivstoff, må vi regne med at det ville ha blitt mindre til andre tiltak.

Prisen på klimatiltak påvirkes også av hvordan folk og bedrifter vil reagere. Og kostnaden vil avhenge av hvor mange ringvirkninger i økonomien av tiltakene man tar med. Hvor mange færre vil for eksempel kjøpe elbil når momsfritaket reduseres fra 500 000 til 350 000, slik som i statsbudsjettet for 2026? 

Når man skal beregne hva klimapolitikken faktisk koster, må flere faktorer tas med i regnestykket. Noen utviklingstrekk peker i retning av lavere kostnader over tid, mens andre peker mot at utslippskutt vil bli stadig dyrere.

På den ene siden kan teknologisk utvikling bidra til å redusere kostnadene. Dersom ny teknologi blir mer effektiv og tas i bruk i stor skala, faller ofte prisen. Flytende havvind er ett eksempel: Teknologien er fortsatt umoden, men mange aktører forventer betydelige kostnadsreduksjoner etter hvert som læringen øker fordi prosjektene blir større og mer standardiserte.

Elbiler er et annet eksempel. I en tidlig fase krevde overgangen store investeringer i utvikling av elbiler, batterier, ladenett og annen infrastruktur. Når disse kostnadene først er tatt, og teknologien modnes, kan utslippskuttene føre til lavere kostnad per enhet. Mange vil også argumentere med at hvis man produserer mer av en type utstyr eller utvikler en teknologi, er det vanlig at kostnadene faller. Det blir altså billigere per enhet å produsere i store volum. 

På den andre siden er det sannsynlig at noen av de rimeligste klimatiltakene i Norge allerede er gjennomført. Det gjelder både transport, industri og energibruk. Tiltak som installasjon av varmepumper i husholdninger og elektrifisering av ferger har gitt utslippskutt til en relativt lav kostnad. Når utslippene skal kuttes ytterligere, må man i større grad ta i bruk dyrere og mer komplekse løsninger. For eksempel vil utslippskutt innenfor godstransport og skipsfart ofte kreve overgang til alternative drivstoff som hydrogen eller ammoniakk, noe som i dag innebærer betydelig høyere kostnader. 

Norge preges av EU

Utviklingen er også sterkt avhengig av internasjonal klimapolitikk. Dersom Norge må gjennomføre utslippskutt alene, uten at handelspartnere følger nok opp, vil kostnadene øke. EU-landene er våre viktigste handelspartnere og vår klimapolitikk ligger nær opp til EU, så den største utfordringen for Norge og EU er slappere klimapolitikk i andre regioner.

Strengere nasjonale krav kan føre til at bedrifter får svekket konkurranseevne, eller i verste fall flytter virksomheten til land med mindre ambisiøs klimapolitikk, ofte kalt karbonlekkasje. EUs nye karbontoll, CBAM, er ment å motvirke dette. Hva EU kan gjøre er igjen begrenset av hva de store spillerne internasjonalt gjør.

Samlet sett avhenger kostnadene ved klimapolitikken av et samspill mellom teknologisk fremgang, hvilke utslippskutt som gjenstår, og graden av internasjonal samordning. Dette gjør det krevende å gi entydige anslag, men også nødvendig å se klimapolitikken i et langsiktig og helhetlig perspektiv.

Men, hva koster iverksettelse av all klimapolitikken og tilhørende tiltak, sett opp mot hva det på sikt koster for samfunnet å bli utsatt for klimaendringene? Skal vi betale for å løse problemene eller skal vi leve med dem? Og hva ville skjedd dersom klimaendringene foldet seg ut helt uten begrensninger?

Når europeiske utslipp står for 6 prosent av globale utslipp og norske utslipp for 0,1 prosent, skjønner vi at internasjonalt samarbeid er avgjørende for å påvirke klimautviklingen. Det er stor usikkerhet knyttet til de negative konsekvensene av klimaendringene, og mange undervurderer trolig hvor alvorlige de kan bli. Uansett viser analysene at det dyreste alternativet er å ikke gjøre noe som helst, og at det vil lønne seg å kutte i utslippene, i tillegg til å tilpasse seg klimaendringene som ikke kan unngås.

Men hvor mye det lønner seg å kutte utslippene, avhenger av hvilke forutsetninger man legger til grunn.

Kilder:

SSB
Norsk KlimastiftelseErlend Hermansen, seniorforsker CICERO
Elin Lerum Boasson, professor UiO og CICERO
Asbjørn Torvanger, seniorforsker CICERO