Hvorfor la elva leve?

«La elva leve» var slagordet til aktivistene som forandret norsk miljøpolitikk gjennom sine protester mot utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget på 1970-tallet. Men hvorfor skal vi bry oss om en elv? Har elver en verdi ut over den nytten vi mennesker eventuelt kan ha av dem? Har vi for eksempel en plikt til å begrense menneskeskapte klimaendringer ikke bare av hensyn til oss mennesker, men også av hensyn til naturen rundt oss?

Dette er blant spørsmålene den ferske boka Naturfilosofi vil hjelpe oss å tenke gjennom. Boka er en velskrevet og lettlest innføring i hvordan filosofien kan bidra til å tenke nytt om menneskets forhold til naturen.

Forfatter Sigurd Hverven tar utgangspunkt i menneskets omfattende endringer av naturen rundt oss – med klimaendringer og artsutryddelse som de fremste eksemplene. Han argumenterer for at dagens miljøproblemer henger sammen med en dominerende måte å tenke om naturen på helt siden 1600-tallet, som trekker et skarpt skille mellom menneske og natur, og som ser naturen først og fremst som en samling av ressurser mennesket står fritt til å bruke og forvalte ut fra egne behov.

Mot en slik menneskesentrert oppfatning av naturen viser Hverven vei til en naturfilosofi som ser alle levende organismer – og til og med elver eller større økosystem – som verdifulle i seg selv.

Bokas første del, om miljøetikk, tilbyr et kart over ulike synspunkt på hvordan den ikke-menneskelige naturen kan gis moralsk status. Med autoritet og letthet leder Hverven oss gjennom posisjonene til moralfilosofer som Peter Singer, Paul Taylor og Holmes Rolston. Han forklarer hvordan de enkelte filosofenes miljøetikk får svært ulike konsekvenser avhengig om de tar utgangspunkt i individer – en enkelt fisk – eller i en større helhet – som en hel fiskebestand, eller elvesystemet fisken er en del av.

Samtidig lar forfatteren sitt eget ståsted skinne tydelig gjennom. Han viser at en individorientert tilnærming, som den vi finner hos Peter Singer, går glipp av vesentlige trekk ved menneskenes forhold til andre levende vesener. I ett av mange illustrerende eksempler hevder Hverven at Singer med sin vektlegging av det enkelte individet vil ha vanskelig for å begrunne at det er verre å ta livet av en blåhval enn en vågehval, selv om blåhvalen er en kritisk truet art.

Hverven argumenterer tydelig for Holmes Rolstons tilnærming, som finner verdi ikke bare i individuelle organismer, men også i den helheten som for eksempel en art eller et økosystem utgjør. Her finner han en begrunnelse for hvorfor vi bør «la elva leve», og hvorfor en elv verken kan reduseres til den nytten vi mennesker har av den, eller til de enkelte artene som lever i den: I naturlige systemer er helheten noe mer enn delene.

Boka Naturfilosofi argumenterer overbevisende for at filosofien har viktige bidrag å gi i diskusjonen om hvorfor vi mennesker bør tillegge naturen større verdi, og at dette er en nødvendig del av de endringene som skal til for å håndtere miljøproblemene vi står overfor. Til spørsmålet om hvordan vi kan oppnå dette, har derimot boka mindre å si.

Bokas andre del lover en diskusjon av hvordan moralfilosofisk teori kan omsettes til praktisk handling. Her går Hverven først i dialog med psykologien, og argumenterer for at det å gjøre erfaringer i og med naturen vil bidra til å gi naturen større mening og verdi for mennesker.

Det er en bragd å skrive interessant og lettfattelig over flere sider om erfaringsbegrepet hos filosofer som Hegel og Adorno. Men som vei fra teori til praksis blir den psykologiske tilnærmingen for smal. Den tar ikke høyde for at naturerfaringer kan gi helt ulike syn på hvordan vi skal handle overfor ikke-menneskelig liv, slik vi for eksempel får tydelig illustrert i den norske rovdyrdebatten: Det er slett ikke mangel på erfaring med naturen som gjør at enkelte argumenterer for å fjerne den norske ulvebestanden.

Når forfatteren deretter går til økonomifaget for å se på hvordan samfunnssystemet som helhet kan beveges i retning av å tillegge naturen egenverdi, gjør han det litt for lett for seg selv. Det ligger ingen overraskelse i at en filosof kritiserer nyklassisk økonomi for ikke å ta hensyn til naturen. Og på bakgrunn av Hvervens sterke argumentasjon for naturens egenverdi, er det heller ikke overraskende at han kritiserer tanken om å sette en pris på naturens «tjenester» for oss mennesker.

Mer interessant hadde det kanskje blitt dersom Hverven gikk i dialog med samfunnsfaglige tradisjoner som ligger nærmere den helhetsforståelsen han selv argumenterer for, for eksempel innenfor samfunnsgeografi og sosiologi. I stedet bidrar han indirekte til å bekrefte den dominerende plassen økonomi og psykologi allerede spiller i forståelsen av menneskets rolle overfor naturen.

Disse innvendingene gjør imidlertid ikke Naturfilosofi som helhet mindre lesverdig eller aktuell. At boka lover mer enn den kan holde når det gjelder å gå fra teori til praksis, er mest av alt en påminnelse om at det er et stort behov for å utvikle teori om forholdet mellom natur og samfunn som kan åpne større rom for handling i den situasjonen vi befinner oss i. Hvervens bok er i seg selv et viktig bidrag til dette: Den skisserer noen av de bidragene filosofien kan gi, og vekker leserens appetitt på å gå dypere inn i temaene. Slike prosjekter er helt nødvendige, og det er å håpe at andre humanistiske og samfunnsfaglige forfattere tar utfordringen.

Referanser

• Hverven, Sigurd (2018). Naturfilosofi. Dreyers forlag.