Vi vil ha ren luft, rent hav og mindre oppvarming i fremtiden. Det er antageligvis ikke en ny dings som vil redde oss, men ansiktsløse byråkrater og driftige politiske entrepenører.
Ingenting skjer av seg selv
Smarte oppfinnelser og ny teknologi spiller en viktig rolle når vi skal løse klimaproblemet. Men utfordringen er stor og tiden er knapp. Vi må utvikle løsninger som monner, og det må gjøres raskt. Hvordan skal vi få dette til?
– Mange tenker kanskje at innovasjon og utvikling av ny teknologi skjer av seg selv, men det gjør det sjelden, sier CICERO-forsker Marit Klemetsen.
Hun peker på at samfunnet må stille opp med målrettede støtteordninger og subsidier, og være villig til å ta sin del av den økonomiske risikoen for å utvikle løsninger som kutter i klimagassutslipp.
– Vi trenger store teknologiske sprang raskt. Og spesielt innenfor grønne teknologier er ikke dette noe som markedet klarer å fikse på egenhånd, sier Klemetsen.
Grafikk: Eilif Ursin Reed, basert på IPCC SPM.7
Utfordringen er at selve målet med de teknologiske kvantesprangene vi trenger, er å begrense global oppvarming. Dette er noe som kommer absolutt alle til gode, men som ikke alle vil betale deg for å fikse.
– Hvis du tar en stor risiko, bruker enorme summer på å forsøke å utvikle en teknologi som redder verden fra klimakrisen, så kan du fortsatt risikere å tape hele investeringen din, samtidig som resten av verden tjener på kunnskapen. Derfor må vi som samfunn vise at vi er villig til å ta risiko og betale for å utvikle de løsningene som trengs, sier Klemetsen.
Dette er en utfordring for alle miljøteknologier, som skaper verdier for samfunnet i form av rent vann eller ren luft, men som markedet i utgangspunktet er dårlig rigget for å skape inntekter av.
Politisk innovasjon
EU er nå imidlertid i ferd med å rigge systemet slik at det skal bli mer lønnsomt å drive bedriftene bærekraftig. Det gjør de ved å sette en standard for hva «bærekraft» vil si.
– Det er den nye meterstokken! sier CICERO-forsker Fay Madeleine Farstad.
Hvis noen skal bygge et hus, så vil ting gå mye raskere hvis en først har blitt enig om hvor lang en meter er. Det er den samme logikken bak EUs nye «grønne taksonomi».
– For at økonomien skal bli mer bærekraftig må vi vite hva bærekraft innebærer. Investorer ønsker for eksempel å vite om en bedrift faktisk driver bærekraftig eller om de bare sier at de gjør det. Og bedrifter som driver bærekraftig ønsker uttelling. Det er dette EUs taksonomi handler om, sier Farstad.
EU har utarbeidet detaljerte dokumenter over flere hundre sider, som definerer hva bærekraft og grønne investeringer er på en rekke områder. Bedrifter over en viss størrelse må rapportere på dette årlig, for å vise om de for eksempel handler i tråd med målene i Parisavtalen.
– Dette er et stort skritt framover for EUs klima- og miljøarbeid, og et eksempel på politisk innovasjon, sier Farstad.
Taksonomien er på ingen måte perfekt, og er i kjent EU-stil bygget på kompromisser – som at å investere i gass i noen spesielle tilfeller kan defineres som en bærekraftig investering. Dette gjelder hovedsakelig i tilfeller hvor gass direkte erstatter kullkraft, og hvor man enten fanger CO2 eller blander inn hydrogen eller biogass for å møte visse utslippskrav.
Selv om det i første runde bare er et krav om at store bedrifter skal forholde seg til taksonomien, har den nye standarden fått noen uventede konsekvenser.
- Også bedrifter som ikke trenger å rapportere hvorvidt de driver i tråd med taksonomien, gjør det likevel. Det er blitt attraktivt å kunne dokumentere at bedriften driver bærekraftig, sier Farstad.
Politiske entreprenører
Innenfor politikk handler ikke alt om industri, investeringer og avkastning, det finnes også andre verdier i spill, og andre mål som skal oppnås.
– Ofte leter politikere etter en løsning på et problem. Samtidig sitter andre aktører med en løsning, og leter etter et problem de kan hekte løsningen sin på. Da kan vi få store endringer på kort tid, sier CICERO-forsker Erlend André Hermansen.
Politikere har til enhver tid flere problemer som skal løses: Forlik skal inngås, budsjetter skal vedtas og valgkampløfter skal innfris. Hvis du da er på rett sted, til rett tid, og kan tilby politikere noe som kan løse en større floke – kan du oppnå store resultater.
De som er i stand til å se slike sammenhenger, tenke utenfor boksen, og kan tilby sine løsninger, omtales som politiske entreprenører.
Et eksempel fra norsk kontekst er regnskogssatsingen, som fortsatt er et av de største fondene i verden til bevaring av regnskog. Kort fortalt spores bakgrunnen for dette initiativet til et brev fra organisasjonene Regnskogsfondet og Naturvernforbundet – til daværende statsminister Jens Stoltenberg og flere andre ledende politikere.
I dette brevet argumenterte de for at Norge skulle bruke flere milliarder kroner til bevaring av regnskogen. Fra brevet ble sendt, til vedtaket ble gjort – gikk det fort.
– De benyttet seg av et mulighetsvindu. Året var 2007, klima stod høyt på agendaen og FNs klimapanel hadde fått Nobels fredspris sammen med Al Gore. I tillegg hadde den såkalte Stern-rapporten da nylig slått fast at bevaring av regnskog var et kostnadseffektivt klimatiltak, og Stortinget skulle behandle en klimamelding, sier Hermansen.
Og hvem kunne på starten av 2000-tallet motstå kostnadseffektivitet? Forslaget falt i god jord hos både regjering og opposisjon. Opposisjonen utfordret samme år regjeringen til et bredt klimaforlik, og regnskogsinitiativet ble med som en del av forliksforslaget. Regnskogsforslaget endte opp i en slags politisk budkrig som til slutt endte på 3 milliarder i året. I januar 2008 ble klimaforliket vedtatt, med regnskogsinitiativet som en del av forliket.
– Å komme med riktig forslag til riktig tid, handler delvis om hell, men det er også politisk håndverk og det kan være systematikk i det. Tanken om co-benefits, at én løsning kan løse opptil flere problemer på en gang, har for eksempel vist seg å være ekstra viktig på klima- og miljøfeltet, sier Hermansen.