Klimaforhandlingene i Glasgow: Hva skjer?

Ambisjoner

Da verdens land signerte Parisavtalen, var det en forståelse for at de samlede ambisjonene ikke var tilstrekkelige for å nå målet om å begrense temperaturøkningen til godt under 2 grader og å tilstrebe 1,5 grader. Derfor ble de enige om å levere inn forsterkede ambisjoner hvert femte år etter 2015. Landene forhandler ikke om de utslippsmålene som de har med seg til klimaforhandlingene, de bare presenterer dem.

Forsterkingen av ambisjonene fra de enkelte landene hvert femte år, sees på som en av de viktigste delene av Parisavtalen. Denne gangen skal landene sende inn mål som gjelder fram til 2030. Flere land har allerede satt slike mål, eller har forsterket dem i løpet av det siste året. Det kan likevel tenkes at landene vil bruke toppmøtet til å presentere nye detaljer om hvordan målene skal nås eller lansere nye initiativ som kan bidra til økt innsats.

Regelboka

Dette er detaljene i Parisavtalen, hvor det fortsatt gjenstår noen punkter det skal forhandles om. Det gjelder for eksempel hvordan rapportere utslipp og hvordan kvotehandelen skal fungere, inkludert spørsmål som om man skal kunne ta med seg gamle kvoter fra Kyotoavtalen inn i det nye regimet. Norge er gitt et særlig ansvar for å lede forhandlingene omkring kvotehandel.

Klimafinansiering

Partene, som formelt sett deles inn i industrialiserte land og utviklingsland, skal begynne forhandlingene om et nytt mål for klimafinansiering. Allerede i København i 2009 var de fleste land enige om at rike land skal bidra med 100 milliarder dollar i året til klimatiltak i fattige land. I Glasgow skal de forhandle om det nye målet som skal gjelde etter 2025, og hvilke regler som skal gjelde i overgangsfasen fra 2020 til 2025.

Klimafinansiering er en nøtt i klimaforhandlingene, ettersom rike og fattige land har forskjellig forståelse for hva det innebærer. Noe forenklet kan man si at utviklingslandene anser summen som en lovnad om direkte overføringer som de skal kunne bruke på klimatiltak, enten det er tiltak for kutt i klimagassutslipp eller klimatilpasningstiltak. Industrialiserte land derimot ser på denne summen som midler som tilgjengeliggjøres igjennom investeringer og lån, for eksempel via statlige investeringsfond. Industrialiserte land argumenterer for at hvis de investerer i eller låner penger til klimavennlige prosjekter, så kan dette utløse investeringer eller lån også fra andre parter, og at også disse midlene skal telle inn i summen på 100 milliarder.