Klimaløsning i det blå?

Flytransport står i dag for 2,4 prosent av co₂-utslippene globalt, og hadde luftfart vært et land, ville det vært det sjette største utslippslandet. En betydelig sektor, som per i dag er avhengig av fossilt drivstoff. 

– Sektoren har vært i vekst lenge, og vi ser også at luftfart er tett knyttet til velstand og inntekt. Veksten har hovedsakelig skjedd i Asia de siste årene, sier CICERO-forsker Marianne Tronstad Lund. 

Hun opplever sektoren er langt unna sitt mål om netto null-utslipp, når vi ser på status for de teknologiske og operasjonelle mulighetene i dag.  

– Det internasjonale luftfartorganet, ICAO, som har ansvar for utslippskutt i luftfarten har vedtatt en ambisjon om netto null utslipp i 2050. Dersom dette skal oppnås gjennom faktiske utslippskutt fra flyvningene vil det kreve blant annet at de teknologiske løsningene som er på tegnebrettet i dag realiseres og at det skjer en betydelig økning i tilgang på alternative drivstoff, sier hun.  

Tronstad Lund mener det er verdt å stille spørsmålet om teknologi og markedsmekanismer alene vil være nok til å nå målet, eller om man også må se på tiltak for å begrense selve veksten i aktivitet. 

Skjev fordeling i flyreiser

Hennes kollega, Marianne Aasen, står bak CICEROs egen klimaundersøkelse. Her blir et bredt utvalg av befolkningen spurt om sine reisevaner og oppfatninger.

–  Ser vi på hele jordas befolkning under ett, er det faktisk få av oss som reiser, fordelingen er veldig skjev. 11 prosent av jordens befolkning reiste med fly i 2018, og mye av reisevirksomheten foretas av folk i det globale nord eller i velstandsland, forteller Aasen. Hun legger også vekt på at det er store forskjeller her i Norge. 80 prosent av nordmenn reiste ikke på ferie utenfor Europa i 2018.
 
– Tilsvarende skjevheter finnes i andre land. I USA var det 50 prosent av befolkingen som i 2018 overhodet ikke hadde reist med fly, verken innenriks eller utenriks, sier Aasen. 

Hun og kollegaer spurte rundt 1500 personer i Norge om fritidsreisene deres i 2019, og stilte blant annet spørsmål om normer, oppfatninger og hvilke alternative reisemåter de bruker til destinasjoner i Europa. 

– Det vi fant, var at en generell klimabekymring ikke har noen sammenheng med hvor ofte du reiser til Europa. Men vi fant en liten, indirekte effekt av en såkalt internalisert norm, det vil si at man uttrykker personlig ansvar for å kutte klimagassutslipp. Sammenhengen her var riktignok veldig liten og svak, sier Aasen. 

Vaner vonde å vende

Forskerne fant også en sammenheng mellom dette ansvaret for å kutte klimagassutslipp og det å reise med alternative transportmåter som for eksempel tog og buss.

– Dette kan være en indikasjon på at folk som er veldig opptatt av klima og føler personlig ansvar, går over til andre transportmåter, sier Aasen.
Hun opplever at det handler mye om sosiale forventninger og kultur, og vi må ha gode alternativer hvis vi skal få ned antall fritidsreiser med fly. 

– Vanene vi så under covid er ikke tilstrekkelige for å bryte praksis på lang sikt. Det er sterk sosial støtte for å opprettholde livsstil, opplever hun. 

Med den ujevne fordelingen av reiser med fly som vi ser i Norge, blir det ofte en diskusjon om rettferdighet, har Aasen fått tilbakemeldinger om.

– Det blir fort en pekelek i retning «Hvorfor skal jeg gjøre en innsats med å å betale bompenger, når andre har råd til å fly på shopping til København flere ganger i året?"
Dette er et viktig aspekt å ha med i en diskusjon om virkemidler i klimapolitikken, presiserer hun.