Men kua mi får du ikke

I februar i år la en partsammensatt arbeidsgruppe oppnevnt av regjeringen frem en omfattende rapport som gjør rede for hvilke muligheter som finnes for utslippskutt i landbrukssektoren. Rapporten lister opp flerfoldige tiltak, for eksempel å dyrke mindre myrjord, blande trekull inn i matjorden og produsere biogass.

I tillegg viser rapporten til Miljødirektoratets beregninger av klimatiltak i jordbruket som dreier forbruket fra rødt til hvitt kjøtt, samt reduserer matsvinnet. Men disse tiltakene er krevende å gjennomføre, sier arbeidsgruppen.

Med god grunn. 

Forslag som går på matforbruk og -produksjon møtes med kraftige reaksjoner fra landbrukssektoren fordi endringene kan føre til store konsekvenser for matindustrien. Selv det å redusere matsvinn vil mest sannsynlig bety redusert matproduksjon. Det er i dag liten vilje blant både politikere og i samfunnet for øvrig for å kutte i matproduksjonen.  

Til tross for at mange klimatiltak i jordbruket er inkludert i scenarioene for 2050, blant annet noe endring i matproduksjon, nulles disse nesten ut av forventet befolkningsvekst, som igjen krever økt matproduksjon.   

Følgelig viser Miljødirektoratets scenarioer for 2050 store reduksjoner i klimagassutslipp i alle sektorer, men at jordbruket fortsatt står igjen med omtrent de samme utslippene som i dag.

Men: Gjenspeiler Miljødirektoratets scenarioer de mulighetene som faktisk finnes?

Heldigvis er det godt nytt å spore verden rundt med tanke på forskning på hvordan kutte i klimagassutslippene fra husdyr, ut over det å bare kutte i antall dyr.

En rapport nylig lagt fram for myndighetene i New Zealand sammenfatter eksisterende forskning og hvilke muligheter som allerede finnes for kutt i klimagasser fra jordbruket. En slik sammenfatning er et friskt pust i et debattklima som ofte mangler alternativer til det å ta fra folk levebrødet deres. Spesielt interessant er lovende forskning på å redusere metanutslipp fra drøvtyggere.

Drøvtyggere er ålreite dyr. De fordøyer gress og omdanner det til proteiner som vi mennesker klarer å ta til oss. Men akkurat som vi mennesker ikke fordøyer maten vår helt uten hjelp innenfra – har drøvtyggerne hjelp av en liten hær av forskjellige mikrober i vomma. Disse mikrobene jobber sammen for å bryte ned cellulosen i gresset.

Forskere har funnet at de mikrobene som er ansvarlige for dannelsen av metan (metanogener), ikke virker å spille en viktig rolle for dyrets helse. Disse rakkerne tar hydrogenet (H2), et avfallsprodukt fra andre hardtarbeidende mikrober i vomma, og omdanner det til metan (CH₄); en prosess som faktisk reduserer energien tilgjengelig for vertsdyret.

Ved å målrettet gå etter disse metanproduserende mikrobene har man klart å redusere produksjonen av metan i vomma! Foreløpige tester viser ingen uheldige konsekvenser for dyret, men tvert imot økt produktivitet.

Så hvordan har man klart å «skru av» disse metanproduserende mikrobene?

Forskere jobber hovedsakelig med to metoder:

Den ene muligheten er å mate dyret med stoff som spesifikt hindrer de metanproduserende mikrobenes evne til å produsere metan, uten at det påvirker noen av de andre mikrobene. Arvestoffet til metanogenet er kartlagt og kjørt igjennom datamodeller i New Zealand, for å teste hvordan det reagerer på tusenvis av stoffer. Prosessen har kortet ned listen til et sett med lovende stoffer som igjen kan testes i laboratorier – før de kan testes på dyr.

Ny forskning fra Australia viser at et fôr basert på tang kan redusere metanproduksjonen med utrolige 99 prosent. Hvorvidt disse utrolige lab-resultatene lar seg oversette til tilsvarende resultater i felten gjenstår å se.

Men det finnes håp. Og med tanke på Norges lange kystlinje, vil dette utgjøre en stor mulighet for Norge å benytte seg av tang for å kutte i klimagassutslippene.

En annen retning er å utvikle en vaksine, slik at vertsdyret utvikler antistoffer spesifikt rettet mot de mikrobene som utvikler metan. Fordelen med vaksine er at det er mindre sannsynlig at mikrobene blir motstandsdyktige, i tillegg til at det også mest sannsynlig er billigere.

Her er forskningen imidlertid på et tidlig stadium, og det finnes ingen garantier for at en vaksine kan bli utviklet. Det gjenstår fortsatt en del arbeid. Videre testing av disse metodene er nødvendig for å sikre at dyrene ikke tar skade, og at det ikke finnes spor eller rester i ferdig produsert melk eller kjøtt. Men forskere håper på kommersielt tilgjengelige løsninger innen ti år, kanskje raskere.

Jordbrukssektoren er en innovativ sektor. De store utfordringene samfunnet står overfor er altså ikke bare en trussel, men også en mulighet for enda mer nytenkning og innovasjon.

Da nytter det ikke å gjerde seg inne.

 

Artikkelen ble endret/oppdatert 01.12.16