Mot nye 2030 klimamål for EU – og Norge

EU vedtok nylig en omfattende ny klima- og energipolitikk med konsekvenser for Norge. I slutten av juni ble EUs medlemsland (EU-rådet), Europaparlamentet og Kommisjonen enige om en rekke nye klima- og energiregler; et nytt overordnet styringssystem for Energiunionen (Energy Union), et nytt direktiv for fornybar energi og to nye direktiver for energieffektivisering.

De nye reglene vil etter hvert måtte innføres i Norge gjennom EØS-avtalen.

– Det er grunn til å tro at mesteparten av de nye reglene etter hvert vil innarbeides i EØS-avtalen, og jeg oppfordrer norske politikere til å raskt engasjere seg i debatten om hvordan dette helst bør gjøres, heller enn å passivt overlate dette til byråkratiet. ACER-saken viser at det kan bli mye unødvendig rabalder dersom politikere kommer for seint inn i viktige EU-saker på energiområdet, sier Elin Lerum Boasson som er ekspert på EUs energi- og klimapolitikk.

Klima- og energiminister Ola Elvestuen er ute på reise, men tok seg tid til å sende en e-post, der han kommenterer på den nylige enigheten om forsterkede energimål i EU. 

– Vi ønsker en avtale med EU om felles gjennomføring av utslippsreduksjoner. Alle land må forsterke sin innsats for at vi skal nå målene i Parisavtalen. Får vi på plass en avtale, er det helt naturlig å ha en diskusjon med EU om forsterkede klimamål, skriver Elvestuen.

EU-politikken har gjort et stort byks forover, men én sentral del er fremdeles gjenstand for uenighet; de nye energimarkedsreglene. Det vil antakelig bli enighet om disse innen utgangen av året.

To andre viktige elementer av EUs klimapolitikk; kvotesystemet og innsatsfordelingsavtalen, er allerede er ferdigforhandlet, og vil ikke endres som følge av de nye vedtakene. Vi ba Lerum Boasson oppsummere vedtaket EU gjorde i juni.

Økte ambisjoner

For det første har EU vedtatt et høyere styringsmål for fornybar energi og energieffektivisering i 2030 enn det Kommisjonen opprinnelig foreslo. Forslaget for både fornybar energi og energieffektivisering var på 27 prosent. Målet for fornybar endte på 32 prosent og energieffektivisering på 32,5 prosent.

Miguel Arias Cañete, EUs kommissær for klima og energi, har i ettertid uttalt at dette i praksis betyr at EUs overordnede klimamål på 40 prosent vil kunne økes til 45 prosent.

– Dette er av stor betydning for Norge, siden det styrende målet for Norsk klimapolitikk er at vi skal bidra til å nå EUs overordnede klimamål. Men det gjenstår å se om Cañetes uttalelser blir fulgt opp i praksis når EU skal melde inn til de internasjonale klimaforhandlingene hva som er unionens felles klimamål for 2030, sier Lerum Boasson.

Nytt styringssystem: Tiårsplaner

Målsettingene for fornybar energi og energieffektivisering er ikke brutt ned til nasjonale målsettinger som medlemslandene er pålagt å innfri. Men det er vedtatt at et helt nytt styringssystem for klima- og energipolitikken skal utvikles. Styringen skal basere seg på at medlemslandene (og Norge) utvikler helhetlige klima- og energiplaner som må vurderes Kommisjonen før de endelig vedtas av nasjonale myndigheter.

Dersom Kommisjonen mener landene har for slappe planer, kan de legge press på landene om å skjerpe planene.

– Men det er fremdeles uklart hvor stor makt Kommisjonen faktisk vil ha i disse prosessene, sier Lerum Boasson.

Planene skal vare for ti år og legge en langsiktig plan for energiomstilling i landene. Reglene pålegger landene å se klima- og energipolitikk i sammenheng.

– Norge pleier ikke å utvikle klima- og energipolitikken i de samme styringsdokumentene, så EUs styringssystem utfordrer tradisjonell norsk arbeidsmåte, sier Lerum Boasson.

Landene pålegges også å ha omfattende nasjonale prosesser for politikkutvikling der kommunene får en framskutt rolle og alle land på diskutere forslag til nasjonale strategier med sine naboland.

– Dersom Nordisk råd utnytter denne muligheten, kan de kanskje klare å bli et viktigere organ for samordning av de nordiske landenes klima- og energipolitikk enn det de hittil har vært, sier Lerum Boasson.

Styringssystemet baserer seg på utvikling av detaljerte sektormål, noe vi også har svært liten tradisjon for i norsk klima- og energipolitikk. Norge har ikke tidligere vært forpliktet til å rapportere jevnlig til Kommisjonen i klimapolitikken, men ettersom vi nå ønsker å bli med i EUs innsatsfordelingsavtale, vil vi antakelig bli inkludert i styringssystemet.

– Norge vil måtte forhandle med EU om det er Kommisjonen eller ESA som skal følge opp Norge i det nye systemet. Igjen: ACER-saken viser at slike former for samarbeid skaper mye politisk usikkerhet og uro, spesielt dersom Stortinget får liten tid på seg til å sette seg inn i sakene, minner Lerum Boasson om.

Nytt direktiv for fornybar energi

Statsviteren mener at EUs nye direktiv for fornybar energi er på mange måter svakere enn EUs tidligere direktiv for dette området. Likevel inneholder direktivet en rekke bestemmelser som vil kunne få betydning i Norge, for eksempel regler for opprinnelsesgarantier (merkeordning for fornybar kraft som norske kraftaktører tjener på men som gjør at norsk kraft ikke kan telles som hovedsakelig fornybar lenger) og regler for bioenergiens rolle i klimapolitikken.

Europakommisjonen hadde ønsket at det nye direktivet skulle pålegge medlemslandene å åpne sine støttesystemer til å finansiere fornybar energi i nye land, noe som ville kunne fått stor betydning for utbygging av fornybar energi i Norge. Men her fikk ikke Kommisjonen særlig mye gjennomslag.

Direktivet inneholder også en rekke regler som skal gjøre det mulig å gi høy støtte til de dyreste formene for fornybar energi, for medlemsland som ønsker det.

– Dette representerer et brudd med det sterke presset EU de siste årene har lagt på medlemsstatene for å redusere støtten til kostbar fornybar energi (som offshore vind og småskala sol) og heller satse på de teknologiene med lavest kostnader (som landbasert vind), og det blir spennende å se om Kommisjonen vil bruke forbudet mot statsstøtte som er nedfelt i EUs traktat til å overprøve formuleringene i det nye direktivet, forteller Lerum Boasson.

Gjennomgående legger direktivet til rette for mye småskala og lokal energiproduksjon, som i praksis betyr mye sol, en innretning som er lite populær hos enkelte kraftselskaper og som det er lite tradisjon for i Norge. Det er uklart hvordan dette vil påvirke norsk klima- og energipolitikk.

To nye energieffektiviseringsdirektiver

EU har lenge hatt to store direktiver for energieffektivisering; ett generelt og ett som kun gjelder for bygg (direktivet for bygningers energiytelse). Disse har vært revidert flere ganger de siste årene og inneholder en rekke detaljerte regler om alt fra energimerking av bygg til systemer for offentlig støtte til energieffektiviseringstiltak.

– Dette er blant direktivene som har ligget lengst i kø for å bli tatt inn i EØS-avtalen, og det er uklart om norske myndigheter vil fortsette denne avventende holdningen eller om EU nå vil legge mer press på Norge om å ta direktivene.

Etter sommerferien får vi kanskje noen svar fra norske politikere.